Å prøve meg som blogger har vært en oppriktig glede. Derfor bør jeg også skrive noe her, helt til slutt.
Først og fremst vil jeg takke både faste og nye lesere som har lest Akroma gjennom de fire årene nettsiden har vært aktiv. Deretter vil jeg takke alle eksterne bidragsytere, og ikke minst kommentarfeltet. Uten dere ville det aldri blitt så bra.
I fire år har Akroma vært et betydelig problem for en del av verdens overbefolkning. I det minste i en norsk kontekst. Dette gjør meg stolt og glad.
Vi har brukt ytringsfriheten godt. Skriveriene på Akroma har ført til gråt, raseri, hysteriske anfall, og minst én sykmelding – i det minste som jeg kjenner til. Trolig har vi også oppfunnet en helt ny sjanger i prosessen.
Kanskje viktigst av alt har vi demonstrert for en stor del av offentligheten at kulturmiddelklassen ikke er noe å frykte. Dette er veldig viktig.
I fire år har jeg kunnet rakke ned på politikere, redaktører, journalister, influencere og samfunnstopper. Jeg kunne fint ha gjort dette i fire år til, men poenget mitt er ettertrykkelig bevist for publikum. Hvis du faktisk er uavhengig, og ikke trenger disse prosecco-drikkende fanatikernes aktelse, tillit og godkjennelse for å jobbe, er det ingen grunn til å ta dem for høytidelig. Det går helt fint å raljere med dem da.
Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått en slik mulighet. Gleden over å ha vært såpass til sjenanse for den odiøse kulturmiddelklassen kommer jeg til å leve på i veldig mange år fremover.
Veien videre
Selv har jeg nylig desertert fra «kulturkrigen», og vil heller fokusere på andre ting. Den politisk-ideologiske hatten er lagt på hylla. Jeg har kommet til et vendepunkt i livet, og vil i stedet gjøre andre ting.
Jeg har en liten bedrift å ta meg av, som gir meg svært god inntekt. Det er fordi jeg er dyktig på det jeg gjør, og jeg vil utvikle meg og bli best mulig. Sånt krever fokus.
Det er også andre faktorer. Jeg blir liksom aldri ferdig med å ta radioamatørlisens. Noe jeg bør bli ferdig med i overskuelig fremtid. Det er et veldig stort felt å sette seg inn i, og jeg har allerede kommet et godt stykke på vei.
I tillegg har det lenge vært perifere planer om birøkting, men dette er fortsatt bare på skissestadiet. Den biten med kuber, biepopulasjoner og tillatelser fra grunneiere er i og for seg grei nok. Utfordringen er de videre trinnene, blant annet med hvor jeg skal prosessere og gjøre av honningen og bivoksen. Jeg trenger en realistisk ramme rundt det hele.
Det meningsløse
Sist, men ikke minst, har jeg innsett hvor meningsløst det er å engasjere seg i ting jeg ikke kan gjøre noe med.
Demokrati, medier og offentlig diskurs er for det meste kun egnet til å holde folk opptatt med noe meningsløst og nytteløst. Norge er styrt av penger og overnasjonale interesser, og det spiller dypest sett ingen rolle hva folk får vite eller ikke. Når alt kommer til alt er folk fullstendig maktesløse, og selv de store og kommersielle mediehusene utretter lite mer enn å generere penger til eierne.
Se på alternative medier som Document som et eksempel her. De har veldig mange lesere, men publikumet deres er maktesløst og kan ikke gjøre noe med de oppfattede utfordringene det snakkes om. Ergo er de like langt.
Demokratiske løsninger kan aldri løse udemokratiske problemer.
Bare vent og se, Fratelli d’Italia og Sverigedemokraterna kan få så mange velgerstemmer de vil, men de kan aldri endre noe av betydning uansett.
På samme måte er det også med woke-venstre og fanatikerne der. De har heller ingen reell makt. Hadde Twitter-venstre og partiene deres hatt reell makt, ville jeg vært i gulag for lenge siden. Men jeg er ikke det. Det er fordi partiene deres, mediene deres og organisasjonene deres kun er til for å holde dem opptatt med noe. Slike ting er kun underholdning for slavene, et meningsløst og tåpelig engasjement, ingenting mer.
Så, basert på dette finner jeg ingen grunn til å drive videre.