Hans Rustads misforståtte antisemittisme

Redaktør Hans Rustad i nettavisen Document.no, og Hege Storhaug, vifter ofte med ansisemittisme-kortet. Trolig burde de tilegne seg mer kunnskaper om hva antisemittisme egentlig er, og skille dette fra legitim kritikk.

I juni 2004 kom boken Stolen Soul i trykken. Boken var skrevet av Bernard Holstein, og handlet om Holsteins opplevelser i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

I boken forteller Holstein om hvordan tyskerne brukte masturberingsmaskiner for å torturere og drepe jøder. Holstein skriver om hvordan han og andre jøder ble mishandlet på denne måten, hvorpå de gikk til sovesalene sine om kvelden med verkende kjønnsorganer.

Boken Stolen Soul ble distribuert til bokhandlere via University of Western Australia Press. Et seriøst akademisk forlag, som distribuerer faglitteratur til universiteter og skoler; ikke bare i Australia, men over hele verden.

I 1997 ble boken Misha: A Mémoire of the Holocaust Years utgitt, av forfatteren Misha Defonseca. Boken ble utgitt som en selvbiografi, og forteller en historie om hvordan forfatteren unnslapp nazistene under andre verdenskrig, med å legge ut på en 300 mil lang reise gjennom Europa. I boken beskriver forfatteren blant annet at hun på denne reisen bodde med en ulveflokk, samt at ulvene spydde opp mat til henne, og flere andre jødiske barn, mens de bodde trygt i ulvenes hi.

Begge disse bøkene, både Stolen Soul og Misha: A Mémoire of the Holocaust Years ble utgitt som angivelig sanne historier. Historier skrevet og fortalt av angivelige Holocaust-overlevende jøder. Bøkene ble i ettertid avslørt som falske historier og løgn.

Bernard Holstein viste seg å egentlig hete Bernard Brougham. Misha Defonseca viste seg å egentlig hete Monique De Wael.

Ingen av forfatterne hadde opplevd noe av det de hevdet å ha opplevd under Holocaust. Likevel ble historiene tatt for god fisk, til å begynne med.


Boken Misha: A Mémoire of the Holocaust Years ble oversatt til 18 språk, og ble en stor suksess i Europa. I 2008 innrømte forfatteren at historien i boken var falsk, under et intervju med den belgiske avisen Le Soir.

Når løgn blir sannhet

I 2008 ble et bokmanuskript til en planlagt bok ved navn Angel at the Fence: The True Story of a Love That Survived også avslørt som løgn.

Boken var skrevet av Herman Rosenblat, som fortalte om hvordan han angivelig overlevde i konsentrasjonsleiren Schlieben.

Ifølge Rosenblad hadde en ni år gammel jødisk jente tatt tilhold på en gård like ved konsentrasjonsleiren, under dekke av å være kristen. Hun skal ha møtt Rosenblat ved det elektriske gjerdet i leiren, og kastet epler og mat over gjerdet til ham hver dag. Slik at han overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren.

Etter krigen skal Rosenblat angivelig ha dratt på en såkalt blind date med en kvinne i New York. Kvinnen som Rosenblat datet skal ha vist seg å være den samme jenta – som nå var blitt voksen. Ifølge Rosenblat skal de ha forelsket seg og giftet seg.

Boken til Rosenblat, Angel at the Fence: The True Story of a Love That Survived, skulle etter planen bli utgitt i 2009. Men utgivelsen ble stoppet, da boken ble avslørt å være basert på en usann historie.

Alt var ren løgn.

Å være kritisk til slike røverhistorier blir ofte avfeid som antisemittisme eller holocaustfornektelse. Selv om det er aldri så legitimt, og objektivt riktig, å være kritisk. Overdreven filosemittisme gjør folk naive, samtidig som de frykter å bli stemplet som en utgruppe dersom de tar bladet fra munnen og kritiserer ting som kritiseres bør.

I denne kategorien tror jeg vi finner både Hans Rustad og Hege Storhaug. De er tilsynelatende livredde for å kritisere jøder, sionisme, Holocaust og Israel. Selv når kritikken vil kunne være vel begrunnet og solid fundert.

Saklig og usaklig kritikk

Redaktør for Document.no, Hans Rustad, er en av dem som har like lett for å vifte med antisemittisme-kortet, som Rune Berglund Steen og Eivind Trædal har for å vifte med rasismekortet.

I en kommentarartikkel med overskriften Hestesko eller havlmåne? tar Rustad det han tror er et oppgjør med antisemittisme. Blant annet med å kritisere fire menn som sitter rundt et kafébord i Trondheim.

Det Rustad ikke later til å forstå er at ingen av disse mennene har på noe tidspunkt drevet usaklig antisemittisme.

Derimot har flere av dem tatt opp legitime og relevante problemstillinger, knyttet til historiske hendelser og identitetspolitiske utfordringer. Herunder også historier knyttet til Holocaust, sionistisk nasjonalisme, samt en hel rekke andre ting – som eierskap av medier, forlag og filmindustri. Hvor da nevnte eierskap er åpen og offentlig tilgjengelig informasjon, som enkelt kan etterprøves fra eksempelvis Skatteetatens aksjonærregister.

Poenget som åpenbart går Hans Rustad hus forbi, er at det er betydelig forskjell på legitim kritikk og usaklig antisemittisme.

Et godt og tydelig eksempel på usaklig antisemittisme, er The Daily Stormer, hvor redaktør Andrew Anglin har egne spalter som heter Jewish Problem. Hvor artiklene stort sett baserer seg på at jøder har skylda for alt som er galt i verden.

Jeg mener at Hans Rustad burde lese The Daily Stormer. For å skjønne hva ekte antisemittisme egentlig er. Se hvordan det egentlig ser ut. For å sette det hele litt i perspektiv.

Den kritikken som de fire mennene rundt kafébordet i Trondheim har kommet med om sionisme, Israel, jødisk makt, Holocaust og annet, er ikke antisemittisme som sådan. Selv om til dels hysteriske filosemitter gjerne vil hevde dette. Ofte samtidig som de i neste åndedrag omtaler muslimer på samme nedlatende måte som Andrew Anglin og The Daily Stormer omtaler svarte og jøder.

Ironien er til å ta og føle på.

De vanskelige nyansene

Personlig har jeg ingenting imot jøder som sådan. Jeg nærer heller ingen begeistring for dem. For meg er jøder noe nøytralt, som jeg ikke bryr meg særlig om. Litt som scientologer eller katolikker.

Jeg ønsker å kunne fremsette legitim og saklig kritikk av ting som sionisme, Israel, judaisme, omskjæring, nepotisme og annet – uten å måtte få slengt etter meg at jeg er antisemitt eller holocaustfornekter. Dette er noe jeg ikke bare ønsker å kunne gjøre, men som jeg insisterer på det sterkeste å kunne gjøre.

For eksempel ønsker jeg å kunne kritisere hvordan jøder, og andre, misbruker historiske tragedier som Holocaust, som en politisk brekkstang.

Les også: Er det mulig å kritisere bruken av Holocaust som en politisk brekkstang, på en saklig måte?

Fordi det er nødvendig. Fordi det vil være et åpenbart hensiktsmessig korrektiv.

Jeg har derfor ingen umiddelbare ambisjoner om å henfalle til usaklig og dårlig fundert antisemittisme. Men jeg har heller ingen ambisjoner om å være en fanatisk filosemitt, som er blind for negative og kritikkverdige aspekter ved den sosiale konstruksjonen som jøder faktisk er.

Klart er jeg innforstått med at å finne den riktige balansegangen her kan være utfordrende. Men det får tåle sin prøve. Jeg kan ikke tillate meg å krype rundt i søla, med endeløse unnskyldninger, på grunn av Holocaust – en historisk hendelse som fant sted for 70-80 år siden. I en annen tid. I en annen del av Europa. Jeg ønsker å benytte meg av friheten til å kritisere det som kritiseres bør. Samme hva og hvem det gjelder. Noe annet vil være irrasjonelt.

En uredelig diskurs

Likevel må jeg presisere her at jeg aldri har tatt den rullende diskursen om jøder, Israel, Holocaust, antisemittisme og lignende særlig alvorlig. Hva såkalte talking heads (engelsk for snakkende hoder) har å melde om temaet i massemediene, er for meg irrelevant. Når figurer utstyrt med klippekort i mediene og manglende innsikt, diskuterer offentlig om ting som de verken kan eller forstår, så ønsker jeg ikke å la det oppta min tid.

Jeg mener diskursen som foregår i både de etablerte og de alternative mediene er uredelig når det gjelder dette temaet. De som er ivrigst på å holde denne suppa varm, er samtidig også figurer som har svært lite kunnskaper om hva de uttaler seg om.

Når disse figurene i tillegg er såpass ivrige etter å klistre etiketter og merkelapper, i stedet for å ta ballen, blir det hele bare en absurd forestilling.

Derfor har jeg heller ingen interesse av det. Det blir for meningsløst. For rotete og lite konstruktivt.

Jeg vil på det varmeste oppfordre til å heller utvide horisonten litt. Både hva gjelder faktiske opplysninger, historiske hendelser, og ulike former for kritiske tilnærminger. Dette er noe jeg tror alle kan tjene på. Om ikke annet, så for å nyansere og balansere en ellers firkantet, uredelig og overfladisk diskurs.

Del innhold: