Å være radikalisert er den nye folkesykdommen. Før eller senere vil de aller fleste kjenne litt på radikaliseringen.
Et sikkert tegn på radikalisering er at man har stadig mindre tillit til systemet.
Typisk vil radikalisering begynne med at man gjør seg noen uvanlige observasjoner. Fortrinnsvis av ting man kanskje ikke har lagt så godt merke til, eller tenkt over tidligere.
Slike observasjoner kan være at politikere og massemedier lyver. At politiet gjerne skaper mer problemer enn de ordner opp i. At domstolene er dagsentre for dysfunksjonelle individer i dress. At kollektivtransport egentlig ikke er så praktisk. Eller at den globale oppvarmingen som alle snakker om, uteblir.
På sikt kan slike observasjoner føre til at man opplever det som kalles «snøball-effekten». Altså at man ramler stadig dypere ned i det såkalte kaninhullet, som er en populær analogi fra historien om Alice i Eventyrland.
Har man først begynt å tvile på samfunnet rundt seg. Er det som regel ingen vei tilbake.
TV-samfunnet
Mange som opplever radikaliseringen komme snikende, vil se mindre på TV. I det minste er det slik for mange som jeg kjenner.
I stedet for å sitte hypnotisert foran TV-en, kan mange i stedet begynne å lese bøker. Noen begynner også å lese statistikker og forskningsrapporter, samt gjøre søk i registre og oppsøke arkiver.
Dette er fordi det viktigste komponentet i radikalisering er nysgjerrighet og vitelyst. Radikaliseringen gir folk lyst til å vite mer om hvordan ting henger sammen. Hvordan samfunnet egentlig fungerer.
Har man først kommet dit at man begynner å tråle Skatteetatens aksjonærregister, for å se hvem som egentlig eier massemedier og forlag, er man ikke lenger bare radikalisert. Man er da blitt det som gjerne kalles høyreekstrem.
I et samfunn hvor TV-en spiller en svært viktig rolle i vanlige menneskers liv, er dette ansett som uheldig. Hvordan skal myndighetene og elitene kunne prakke synspunkter og normative utsagn på folk, når folk slutter å glo på TV? Det går ikke. Nettavisene har heller ikke på langt nær den samme påvirkningskraften som levende bilder og lyd har.
Når folk i stedet misbruker de helsikes grunnlovsfestede rettighetene sine til å tilegne seg informasjon på egen hånd, mister eliter og myndigheter kontroll over hva folk blir fortalt.
Dette er et kjempeproblem, og er selve fundamentet for radikalisering av folket.
Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje lèt seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga til individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov.
Kilde: Kongeriket Noregs grunnlov § 100, andre ledd.
Hvis denne radikaliseringen får fortsette, kan det i verste fall ende med at folk ikke lenger orker å delta i valg. At folk ikke orker tanken på å la en gruppe inkompetente yrkespolitikere bestemme hvordan de skal leve.
Noe som er svært uheldig for makthavere og myndigheter i Norge. Tross alt er de avhengige av å rane til seg ufortjent tillit fra folket. Hvis denne tilliten begynner å skrante, er det bare et spørsmål om tid før maktstrukturene i samfunnet begynner å smuldre.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion