Har du kulturell kapital?

Her kommer en liten godbit i jula. Jeg håper den smaker godt.

Sommeren for et par år siden brente jeg CV-en min og en bunke med attester på et sankthansbål. For meg var det en høytidelig ting å gjøre. Det var en slags formalisert utmelding fra rotteracet.

Er jeg trygdet tenker du kanskje? Lever jeg på NAV?

Nei, langt ifra. Jeg jobber rundt fire til fem timer om dagen i mitt eget lille firma. Dette utgjør omtrent halv stilling. I år har jeg tjent over 800 tusen før skatt på det. Neste år blir det betydelig mer.

Riktig nok er det ikke veldig mye penger, men det er nok. Derfor tok jeg meg råd til å feire jul på et bra hotell i år. Og det uten å leve på krita, selvfølgelig.

Og det ble litt av en julefeiring på meg. Jeg regner med den vil fortsette til utpå nyåret en gang.

Før det trenger jeg ikke å foreta meg stort.

Her går det i spabehandling, badstue og litt trening. På kveldene nyter jeg god mat og litt vin, og jeg har endelig fått lest Faidros og Ion, og jeg skal snart begynne på Gorgias. Platon er bra.

Julaften ble det en topp julemiddag med pinnekjøtt og masse snøkrabbe i Palmehaven. Da jeg gikk og la meg senere på kvelden, sovnet jeg i stjerneformasjon i ei diger seng, og med et stort og bredt glis i fjeset. Det var godt å leve. Godt å være meg.

For meg er dette ikke bare feiring av jul. Det er også en feiring av en viss personlig suksess. Jeg nyter hvert eneste sekund av det.

Det som er ekstra fint med alt er mangelen på bekymringer. Arbeidsplassen jeg har skapt meg gjør at jeg slipper å tenke på midlertidighet, permitteringer, vikariater eller om jeg har jobb neste år. Jeg kan helt fint planlegge fem år fram i tid.

I tillegg kommer fordeler som svært fleksibel arbeidstid. Det er behagelig. Jeg slipper også rushtrafikk, pendling, sjefer, og det å forholde meg til idioter rundt ei kaffemaskin. Jeg mister heller ikke jobben for å ha «feil» meninger om noe.

Jeg har frihet til å tenke, mene og tro det jeg vil. Uten å måtte frykte urimelige sosiale konsekvenser fra autoritære fanatikere. Intellektuell frihet er en nødvendighet for meg. En absolutt nødvendighet. Og jeg tør hevde at jeg har oppnådd det.

Så denne jula har jeg prøvd de virkelig gode vinene. Vin fra områder i Frankrike hvor de har laget vin siden romertiden. Vin fra en gård hvor de ikke bruker traktorer og kunstgjødsel til druene, men hvor de fortsatt bruker hester. Denne type viner smaker ganske annerledes enn de sukrede og industrielle greiene som kommer på kartong. Jeg kommer til å huske den.

Dyrene på apeberget

Og her er jeg, med min forakt mot kulturmiddelklassen. De som hevder å besitte den kulturelle kapitalen. De som hevder å vite så mye bedre. Jeg tror ikke noe på dem. Jeg tror de kun har kulturelle monopolpenger.

Det kommer knapt en bevisst tanke fra dem. De kulturelle elitene. Våre kjære pratmakere og synsere i riksmedier og akademia.

Jeg ser på dem som primater som sitter på et apeberg og plukker lus fra pelsen til hverandre, med sine interne hierarkier og interne statusjag. De som klatrer til toppen kan kalle seg «forfatter og journalist», «ekspert» og den type ting. Sannheten er at dette bare er varm luft.

De med høyest intern status får da sitte øverst på apeberget, og de kan forsyne seg først av råtten nedfallsfrukt, og sikkert med beinrester etter at de kannibaliserer hverandre – for det gjør de også.

Udyr er hva de er, mener jeg. Beist. Idioter. Primitive skapninger, med lav IQ og dårlig impulskontroll.

Og det er i grunn vanskelig å unnslippe dem. De er på alle flater rundt oss. I aviser, blader, radio og på tv.

Jeg har tatt meg selv i å lure noen ganger, egentlig ganske mange ganger, på hvor mange tusen år med evolusjon de kulturelle elitene er unna å selv kunne utvikle og lage teknologien de bruker i hverdagen. Smarttelefoner. Instagram. Twitter. Facebook. Digitale publiseringsplattformer. Alt mulig sånt.

Å være «redaktør» eller «influencer» på en publiseringsplattform som noen andre har laget, eller å ha en populær Instagram-konto, gir deg ikke kulturell kapital. Det gjør deg kun til en bruker av kulturen rundt deg. Det gjør deg til lite mer enn en ape som kan berøre en skjerm, som menneskene har gjort tilgjengelig for den.

Apen selv er veldig langt unna det å kunne utvikle og produsere skjermen den bruker, eller programvaren på skjermen. Og det er dette som definerer den såkalte kulturmiddelklassen. De er apen.

Hvor mange tusener eller titusener av år, eller istider, er de unna å faktisk utvikle og bringe fremgang til kulturen de lever i? Det er spørsmålet jeg har lyst til å stille dem – og få et ærlig svar.

«Jeg er 149 000 år med evolusjon unna å kunne utvikle radioteknologien som denne smarttelefonen med Instagram er basert på, eller å forstå hvordan den fungerer. Inntil da kan jeg bare bruke smarttelefonen, og jeg kan skrive politisk korrekte tekster. Jeg kan komme med emosjonelle utbrudd, som er lite mer enn en refleksjon av det jeg opplever er forventet av meg.»

Det hadde vært ærlighet.

Det er nemlig innsikt og evne til å skape som skiller det humane fra det inhumane – mennesket fra dyrene.

Og dette har ingenting med verken politikk eller ideologi å gjøre. Ikke verken høyre eller venstre. Det er derimot kjernen av europeisk humaniora og filosofi. Det er kilden til akademia, og til selveste sivilisasjonen.

Heldigvis har ikke den primatiske kulturmiddelklassen noen reell makt. Alt de egentlig kan gjøre er å skrike og kaste dritt. Det er faktisk alt de kan, helt egentlig.

Fulle av booster-vaksiner, og med drittjobber som er gitt til dem av noen andre. Jobber hvor de bruker en skjerm som menneskene har laget, akkurat som apen, og når de greier å trykke på de riktige symbolene kommer det en liten godbit, som dyrepasserne sender inn gjennom luka.

Og det verste av alt? De tror at skjermen de trykker på, og at godbiten som eierne deres gir dem, eierne som bestemmer over dem, at det er kulturell kapital.

Menneskelighet er å skape

Merkelig nok har dette synet på kulturmiddelklassen i mange år vært min mest kontroversielle mening.

Det hele koker ned til mitt syn på humanisme, eller snarere definisjonen av humanisme, og med dette også definisjonen av kjærlighet.

For meg er ikke kjærlighet en følelse, som i Disney-filmer. For meg er kjærlighet det å skape. Å skape nye nytt, eller å forbedre noe. Å skape en bedre verden. Først for oss selv, og så for andre. Denne formen for kjærlighet og skaperevne er kulturell kapital. Dette er hva som definerer det humane. Det er hva som gjør oss til mennesker blant dyrene i naturen.

Kulturmiddelklassens sprøyt om ting som «mangfold», «toleranse» og «solidaritet» er dypest sett bare apelyder. Konsepter de aldri egentlig kan forstå.

For dem er sånne begreper kun et uttrykk for følelser i øyeblikket. For dem er disse ordene, og den opplevde selvrettferdigheten med å bruke dem, kun smaken av godbiten som kommer inn gjennom luka i veggen. Når de bruker disse ordene, skriker de egentlig etter belønning fra dyrepasserne sine.

Og slik lever de livet, til de blir gamle og dør, mens de sitter i buret sitt og trykker på skjermen som menneskene har laget, som menneskene har skapt.

«Jeg er politisk korrekt fordi det føles godt. Godbiten jeg får gjør meg glad.»

Dette er hele resonnementet deres. Det er rammene for hele deres sjel og bevissthet.

Det er også alt de er, og alt de egentlig kan være.

Er de riktig heldige, og er veldig flinke, får de kanskje en stooor godbit av eierne sine. Fra dyrepasserne. Da føler de at de har status som en virkelig flink ape. Da rykker de liksom oppover i det interne hierarkiet sitt.

«Se på meg, jeg er menneskenes favoritt.»

Det er ikke mye kulturell kapital i sånt, er det vel?


Del innhold: