Harald Stanghelle inviterer til odiøs nakendans

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

I 2001 ble åtte mennesker ofre for rasistiske drap i Norge. Benjamin Hermansen var kun én av dem.

Disse ofrene er:

  • Gry Hosein
  • Kenneth Alexander Otnes
  • Hanne Kristine Olsen
  • Gunn Sivertsen, og hennes tre barn
  • Benjamin Hermansen

Likevel ble Benjamin Hermansen til gullkalven. En gullforgylt totem, som odiøse godhetsposører danser avkledde og nakne rundt. Symbolisert med byster og priser.

De andre ofrene er glemt. Borte.

Benjaminprisen.
FOTO: QUB1 (CC BY-SA 4.0).

Godhetsposørene danser taktfast rundt denne gullkalven. Ikke fordi saken i seg selv var en dyp tragedie. Men for å signalisere sin egen godhet og virtuositet.

Det er på alle måter en instrumentell dans. En dans for å demonstrere sin egen fortreffelighet, og dermed oppnå goder. Jobber, verv, stillinger og penger.

En dans som Aftenpostens medarbeidere utfører med den aller største innlevelse. En primitiv dans, som Harald Stanghelle tramper opp takten til mandag, med kronikken Uroen etter Benjamin.

En kronikk som på overflaten er dedikert til bisettelsen av Benjamin Hermansens mor, Marit Hermansen, som blir bisatt fra HL-senteret nå mandag. Men som under overflaten bobler av instrumentell godhetsposering.

Avkledd, naken som på sin fødedag, tramper Harald Stanghelle taktfast rundt gullkalven. Med knærne høyt hevet, mens han messer på sitt kaudervelske stammespråk:

Er litt rasisme noe å være redd for? Trekker vi på skuldrene der vi før ville blitt opprørte? Da skjønner vi ikke rasismens kraft.

– Harald Stanghelle, i Aftenposten mandag 3. juni 2019.

Mens bongotrommene rumler i bakgrunnen, og skyggene av nakne, dansende godhetsposører flakker på huleveggene, i Aftenpostens redaksjon.

Oga-boga-oga-chaka… bom, bom, bom…

Misbruk av tragedier

Drapet på den gang 15 år gamle Benjamin Hermansen i Oslo i 2001, er på alle måter en forkastelig hendelse. Like forkastelig og grusom som alle de andre rasitiske drapene som har funnet sted i Norge.

Vi kan alle forstå sorgen og savnet som Marit Hermansen følte etter tapet av sin sønn. Det er også forståelig at hun i ettertiden engasjerte seg sterkt i bekjempelsen av en subversiv skinhead-kultur.

En ukultur som for alltid har forgiftet nasjonalismen.

En tragedie, og en ukultur, som en splitter naken Harald Stanghelle vet å utnytte på det groveste.

Dansende, trampende, vrikkende og hoppende messer Stanghelle videre på sitt stammespråk:

Fordommer avler frykt. Og frykt avler hat og raseri. Det burde nettopp vi nordmenn vite.

– Harald Stanghelle, i Aftenposten mandag 3. juni 2019.

Opptrinnet er en grotesk oppvisning i hvor god Stanghelle selv er. Hvor rettroende han er. Og de andre i stammen med ham.

Lukten av hykleri svir som røyk i lufta, idet Stanghelle som stammens eldste, reiser armene i været og forbanner stammens fiender:

Men gjennom en aktiv debatt og et systematisk arbeid for å øke den mentale beredskapen vår i møtet med holdninger som eies og brukes av demokratiets fiender.

– Harald Stanghelle, i Aftenposten mandag 3. juni 2019.

Overalt rundt Stanghelle står nakne godhetsposører, og tramper og klapper med i dansen rundt gullkalven. De jubler og gråter om hverandre. Endelig er de gode. Endelig kan guden Anstendighet senke sine velsignelser over stammen.

Nå skal abonnentene renne inn til Aftenposten-stammen. Den rituelle dansen rundt totemet skal gi gode avlinger. Pengene skal strømme inn på konto. Tusenlappene skal flagre rundt i lufta.

Målsetninger og statistikker skal nås. Og på stammens alter ligger liket av en 15 år gammel mørkhudet gutt, som ble revet vekk så altfor tidlig.

Del innhold: