Havanna-syndromet forklares som et hemmelig våpen ingen kan vise fram. Etter snart ti år finnes det fortsatt ingen mekanisme, bare et seiglivet narrativ.
De siste årene har vestlige medier jevnlig blåst liv i historien om det såkalte Havanna-syndromet – en samling diffuse helseplager som angivelig rammer diplomater, etterretningsfolk og deres familier.
Nå hevdes det igjen at Pentagon har testet en «mystisk enhet» som kan forklare plagene, og at denne til og med inneholder «russiske komponenter». Som så ofte før presenteres dette med anonyme kilder, forsiktige formuleringer og en tydelig geopolitisk undertone.
Problemet er bare at fortellingen fortsatt mangler det mest grunnleggende: en troverdig forklaring. Likevel pusher norske medier denne myten som om den er sannhet.
VG:
Det amerikanske forsvarsdepartementet har i over et år testet en enhet som noen etterforskere mener kan være årsaken til de mystiske helseplagene, kjent som Havanna-syndromet, melder CNN.
En avdeling under det amerikanske sikkerhetsdepartementet kjøpte enheten for millioner av dollar i en hemmelig operasjon, ifølge CNNs kilder.
Enheten produserer pulserende radiobølger, noe eksperter lenge har spekulert i at kan være årsaken til Havanna-syndromet.
Selv om enheten ikke er helt russisk, inneholder den likevel russiske komponenter, får CNN opplyst.
Dette er propaganda.
Et våpen som trosser fysikken
Kjernen i Havanna-narrativet er påstanden om et skjult eller bærbart våpen som sender pulserende radiobølger eller mikrobølger, i stand til å forårsake varige nevrologiske skader – uten å etterlate seg spor, uten å skade andre i nærheten og uten å bli oppdaget av sensorer eller medisinsk utstyr.
Dette er ikke bare usannsynlig. Det strider mot det vi vet om fysikk, biologi og ingeniørkunst.
For at radiobølger skal gi faktisk vevsskade i hjernen, må energinivåene enten gi målbar oppvarming eller mekaniske effekter. Slike nivåer er svært høye, vanskelige å skjule og notorisk lite presise. Militære systemer som faktisk bruker mikrobølger – som det amerikanske Active Denial System – er store, synlige, energikrevende og gir umiddelbare, kortvarige effekter. De er det stikk motsatte av et diskret snikvåpen som opererer ubemerket i hotellrom og ambassader.
Et våpen som kan «låse seg inn» på ett enkelt menneske gjennom vegger, uten å påvirke andre mennesker, elektronikk eller bygninger rundt, ville representert et teknologisk kvantesprang. Et slikt gjennombrudd ville vært nærmest umulig å holde skjult i nesten ti år.
Symptomer uten signatur
Listen over symptomer som tilskrives Havanna-syndromet, er slående nettopp fordi den er så lite spesifikk: hodepine, svimmelhet, kvalme, trykkfølelse, konsentrasjonsvansker og i noen tilfeller neseblod eller en «merkelig lyd» i forkant.
Dette er symptomer som forekommer i et bredt spekter av helt vanlige tilstander – fra migrene og søvnmangel til angst, stress og utbrenthet. Også helsefaglige miljøer har pekt på at symptomene er uspesifikke og at årsaken fortsatt er uavklart, uten klare funn som entydig peker på ytre påvirkning.
De mangler en unik medisinsk signatur. Det finnes ingen entydig biomarkør, ingen konsistent skadeprofil og ingen reproduserbar test som peker mot stråling eller mikrobølgeeksponering som årsak.
Når det har blitt vist til MR-funn, har disse vært inkonsistente og i stor grad innenfor normalvariasjon. Flere nevrologer har påpekt at funnene ikke skiller seg klart fra det man ser hos friske kontrollgrupper. Medisinske studier viser at de angivelige ofrene for Havanna-syndromet ikke har noen fysiske skader.
Psykologi er ikke innbilning
En forklaring som ofte avvises med indignasjon, er at Havanna-syndromet kan være et psykologisk eller stressrelatert fenomen.
Det er viktig å presisere at dette ikke betyr at folk later som, eller at symptomene deres ikke er ekte.
Mennesker i høyrisikomiljøer, som diplomater, etterretningsansatte, militært personell, lever under konstant press. Når man i tillegg opererer i et klima preget av mistenksomhet, fiendebilder og forventning om angrep, er det veldokumentert at reelle fysiske symptomer kan oppstå uten en ytre, mekanisk årsak.
Historien er full av slike eksempler. Massepsykogene sykdommer, diplomatpanikker, miljøsyndromer og «mystiske gasser» som senere har vist seg å være stress, frykt og sosial smitte. Det gjør ikke folks påståtte lidelser mindre virkelige, men det gjør forklaringene mindre dramatiske.
Innen sosiologi og psykologi beskrives massehysteri som et fenomen der grupper mennesker opplever fysiske symptomer uten påviselig organisk årsak, ofte basert på kollektiv frykt eller trusselillusjon.
Geopolitikk forklart som medisin
Det er også vanskelig å overse det politiske mønsteret i dekningen av Havanna-syndromet. Historien intensiveres som regel i perioder med økt spenning mellom USA og Russland.
Begreper som «russiske komponenter» brukes uten teknisk forklaring, som om dette i seg selv skulle være et bevis. I praksis kan det bety alt fra standard elektronikk til deler produsert i globale leverandørkjeder der opprinnelse sier lite om funksjon eller intensjon.
Samtidig har amerikanske etterretningsrapporter flere ganger konkludert med at det ikke finnes tilstrekkelige bevis for at en fremmed makt står bak. Dette nevnes ofte i forbifarten, mens spekulasjonene får dominere overskriftene.
Resultatet er en fortelling som verken avklares eller avkreftes, men holdes i live. Den tilfredsstiller et behov for ytre fiender, rettferdiggjør budsjetter til forsvar og forskning, og den gir mediene et evig mysterium å melke.
Myten som nekter å dø
Etter snart ti år finnes det fortsatt ingen demonstrert enhet, ingen offentlig test, ingen entydig mekanisme og ingen teknisk forklaring som holder mål. Likevel presenteres Havanna-syndromet fortsatt som et mulig resultat av avanserte fiendtlige våpen.
Den mest nøkterne konklusjonen er også den minst sensasjonelle. Enten står vi overfor en samling stress- og angstrelaterte lidelser som har fått et geopolitisk narrativ klistret på seg, eller så er Havanna-syndromet et eksempel på hvordan institusjoner, medier og politikk sammen kan produsere en moderne myte.
I begge tilfeller er det grunn til skepsis – ikke overfor menneskene som lider, men overfor historiene som fortelles om hvorfor.