En rødhåret kjempe griper et vannmonster etter tungen. Skallen på monsteret smadres med en lynende klubbe. Etter at den store slangen er drept, frigjøres elvene og landet gjøres fruktbart. Guden fjerner hindringer og realiserer med det potensialet i det uforløste – en ubevegelig kraft som beveger alle ting.
Denne fortellingen lyder kjent, likevel er ikke denne guden vår rødskjeggede Tor i kamp med Midgardsormen, men den vediske Indra. Likhetene skyldes en felles rot i den indo-europeiske tradisjon.
Et slektskap i språk, religion, og som med alt slektskap, i blodet. Det har vist seg at selv trær gjenkjenner sine egne. Derfor kan vi gjenkjenne mytene til folket som en gang invaderte den indiske halvøy –som i sin egen rett utgjør et helt kontinent.
Jeg skal fritt innrømme at jeg hater kristendommen. Ikke bare på grunn av kristendommens iboende trekk, som vi kan snakke om i en senere artikkel, men fordi kristendommen lyktes i å utslette vår naturlige religion. Først kom de etter våre templer og mytologi, så kom de etter våre skalder, til sist etter siste rest av myter i form av eventyr. Forestill deg ikke et øyeblikk at denne «suksessen» skyldes overlegenhet. Enhver stein kan knuse en rose. Hvis jeg forgifter deg og dine barn, vinner jeg, men er ond. Kristendommen er en semittisk gift som ikke engang jødene ville ha, og innehar den vanlige semittiske intoleransen. Jeg er heller ikke interessert i hylene og skrikene fra kristne vedrørende saken. Dette er mennesker som er svært forledet. Jeg kunne si andre mindre fine ting også. Min egen bror fortalte meg dette: Kristendom er en sykdom.
Denne kulturødeleggelsen er gjennomgående alle steder. De kristne gjorde nøyaktig det samme i Sør-Amerika som de gjorde mot keltere, germanere og slaverne. Sagt enkelt: De brant og ødela skriftene til mayaene, inkaene og aztekerne så knapt noe er igjen. Nå gjør de tilsvarende i Nepal. Dette er de selvutnevnte gode, må vite.
Siden kildematerialet for norrøn mytologi er så mangelfullt, har løsningen for noen vært å drive komparative studier. Det gjorde den store historikeren Dumézil. I vår tid gjør Thomas Rowsell med kanalen Survive the Jive tilsvarende øvelse.
Siden de gamle greske, romerske, skytiske, keltiske, baltiske, persiske, hurriske og vediske religioner har samme rot, betyr dette at om vi går langt nok tilbake i tid, snakker vi om samme religion. Og da er ikke kildene så mangelfulle mer.
Det finnes en levende polyteistisk tradisjon som overlevde mot alle odds, både angrepet fra kristendommen og den enda mer utslettende kraft som finnes i Islam. Dette er den hinduistiske religionen, og med det har de vunnet evig ære – og min beundring. De fikk skrevet ned sin muntlige tradisjon og bevart tekstene, på tross av både invasjoner, okkupasjoner og forfølgelse. Vi kunne ha gjort det samme, men den universalistiske kristendommen falt over oss før vi fikk sjansen, og gjorde ende på oss i vår heroiske tidsalder.
Jeg sier ikke at vi skal erstatte jødene med indere som Guds utvalgte folk, men med de vediske skriftene, som er svært utførlige, har vi malen. De norrøne hadde to sett med guder, æsene og vanene. I vedisk mytologi korresponderer dette med asuraer og devaer. Ås og asura er direkte etymologisk forbundet, og konseptet rundt to grupper med guder er gjennomgående i indo-europeisk tradisjon. Vanene (Njord, Frøy og Frøya) og devaene er assosiert med naturkreftene. Æsene og asuraene med menneskelig virksomhet, slik som lov og rett og det militære. Tilsvarende, de greske guder overvant titanene (naturkreftene) og bare visse godartede naturkrefter, slik som solen (Helios), månen (Selene) og morgenrøden (Eos) fikk være igjen på jorden. De norrøne, med sitt langt hardere klima, så det ikke på den måten. Hos dem vandret farlige naturkrefter i form av jotner støtt og stadig her på Midgard.
For inderne ble asuraene etter vedisk tid etter hvert assosiert med noe demonisk. Devaene ble den dominerende gruppen guder, mens asuraen Indra ble redusert til en tåpelig fyllik etter at sammensmeltningen med det dravidiske element var komplett. Tilsvarende skjedde hos perserne. Og det kan man forstå. Den østlige mentalitet er preget av aksept og passivitet. Det er derfor bedre å underlegge seg de godartede devaene enn de aggressive og ariske asuraene. Du vet, slike som løser sine problemer direkte, med strid og stridbarhet.
For oss er det motsatt. Om de norrøne kildene forteller oss noe (hvis man ser bort i fra den begredeligheten som er Njåls saga), så var heroisme vår kjerneverdi. Ikke en passiv aksept av en avgjort skjebne, men å heroisk bestride selv det du ikke kan forandre, mot alle odds. Dette inkluderer å ta store risikoer, le mot dine fiender mens de skjærer ut hjertet ditt. Om du ikke kan bevege deg mot fienden fordi de har hugget av bena dine, går du på knestumpene. Dette er langt fra den passive østlige asket. Sagt enkelt: Vår naturlige religion er en invertert form for den hinduisme som finnes i dag. Jo eldre de hinduistiske kildene er, jo nærmere kommer vi vår egentlige tro.
Asketisme er for øvrig en bedrøvelig affære – som for oss er helt uestetisk. Se for deg en vikingkriger som glattbarbertes og blir med i Hare Krishna–bevegelsen, eller en stolt valkyrje med de runde, bløte trekkene til en typisk indisk dame. De gamle grekerne mente for øvrig at noe kan ikke være godt med mindre det fører til noe vakkert. Det sier seg selv at en mann som lever på noen riskorn ikke kan være spesielt energisk, og heller ikke krige noe særlig. Det er en grunn til at den slags ideal aldri har forekommet i norrøn tro. Det var motsatt. Du skal fråtse, spise en gris og drikke av store ølkar. Dette er ikke noe å skamme seg over. Og hvorfor ikke det? Man skal ikke skamme seg over sin egen kropp. Man slekter tross alt på noe godt – gudene er våre stamfedre. Skam er kjennetegnet på den mindreverdige. Den verdslige og åndelige verden bør heller ikke atskilles, slik som er gjennomgående i katolisismen. Hos oss hadde konger og høvdinger et viktig religiøst ansvar.
Heroisme og per ekstensjon, den farlige og rett nok tveeggede nordiske idealismen er iboende i vår natur. Denne fantes opprinnelig i Odinskulten. Odin er guden for både aristokratiet og de utstøtte, og er en meget farlig skikkelse. Det har sprunget opp igjen og igjen, som i legendene om kong Arthur og hans krets med krigere, og fortellingene om den mystiske grønne ridder. Ganske nylig fikk vår gud sitt utspring i esoterisk nazisme, riktignok med mye ødeleggelse som resultat. Alternativet er så mye verre. Uten vår militante anrettelse, har det vist seg, er vi døende. Som det heter seg, for å drepe et folk må du først kutte dets røtter. Ikke rart, da, at «helgenene» til en fremmed tro og et fremmed folk bokstavelig talt hogde ned våre hellige lunder.
Jeg ble på et tidspunkt kjent med noen indere som kalte seg for grønne nazister. Hva kan jeg si? Det har vært et langt og interessant liv. De fortalte at hvitinger slik som meg automatisk vil plasseres et sted mellom den øverste prestekasten Bramin og krigerkasten Kshatriya. På den måten blir hvitinger sett på som høyt rangerte krigere. Jeg er selvsagt enig i en slik vurdering.
Vi var aldri ment til å ibo spakheten og den passive aggresjonen til kristendommen. Denne religionen har med sin slavemoral undergravet oss over tid, og oppstod som en mer konsentrert form for gift/kristendom med protestantismen. Dette har skadet vår ånd så vel som blodet. For mange konforme mennesker, uten stolthet eller aggressive instinkter, har blitt fremavlet og gjort oss til latter for hele verden. Protestantismen gjorde at de stolte og frihetselskende ble utstøtt og forfulgt. Frihetsinstinktet står tradisjonelt sett sterkt hos oss, men det også får være et tema for en annen gang. Det får være tilstrekkelig å vite at med protestantismen ble våre krigertypuser gradvis utryddet – De som vil, gjør, tenker og føler, og som eier sin egen integritet. Med Augustus Hare: Styrke var hedendommens dyd; dyden i kristendommen er lydighet.
Mange store menn har svermet for Islam grunnet dens militantisme, som en slags kompensasjon, inkludert Julius Evola. Dette er en stor feil. Islam er en religion som unndrar seg det dionysiske element: Instinktet, følelsen, og med sitt bildeforbud – Det vakre. Islam er også en universalistisk bastardreligion som dessuten gjør alle sine tilhengere brune, og sin omgivelse til den tredje verden. Vil du ha en metafor på Islam, kan du tenke på det som et enda mer skadelig virus enn kristendommen, eller The Borg i Star Trek. Vakre kvinner kan godt vise frem sitt vakre hår uten at jeg får panikkanfall. Jeg vil også ha meg vakre skulpturer og en elv med vin, fordi både dette og meg selv er godt. Jeg vil meg verden, ikke ut av verden, slik det store feilgrepet har vært siden livshaterne Platon, Sokrates og Zoroaster. De delte verden inn i godt og ondt, og dermed undro de seg minst halvparten av tilværelsen. Hør hva en vis skapning sier om saken:
I
De delte verden i to, og med det fikk de sin makt. De drakk av sårstrømmen fra det de forkastet. Seg selv også, delte de i to. Nå drikker de av seg selv og evigheten. Store helbreder, den vise! Det er mitt navn, centauren Chiron som fører delene sammen. Jeg hadde en gutt som elev, og han drepte jeg. Ved å fornekte steilende hover, fornektes mannen. Han satte jeg sammen så han kunne få gråte ved grå elvebredd. La meg stampe på din panne til du forstår. Trommen banker som hel. Snart gir verden gjenlyd!
II
Min makt ligger ikke i ødeleggelse, heller ikke i forsterkningen hos den splittede. Min styrke ligger i helbredelse. Jeg er sterk nok til å gjøre verden hel.
III
Akt deg. Finner jeg deg uten dyrekropp, vil jeg drepe.
Vi er ment til å være heroiske (streve mot et ideal) fremfor å passivt underkaste oss. Derfor er vår naturlige religion kalt Åsatru (Tro mot de militante æsene). For oss er Odin den treenige skaperkraft: Både den grå vandrer her på jorden, arketypen for alle ledere og skaperen av universet.
Survive the Jive snakker om Odins natur:
Jeg søker å fokusere på positivet, ikke negativene. Tilsvarende: Å ha en negativ identitet (Jeg er et offer) eller en negativ opprinnelseshistorie (Jeg er født med arvesynd) kan bare føre til noe dårlig. Bedre da, å ha en positiv identitet. Livet er i utgangspunktet noe godt, og vår opphavsmyte er som sagt at vi stammer fra gudene.
Når det er sagt, er det viktig å kunne gi slipp. Vi kan ikke gå tilbake til et forutgående trinn i form av en jernalderreligion. Det er heller ikke viktig for meg å kle meg ut i vikingkostyme og henge opp noen små harepuser etter halsen ute i skogen (det gjør jeg bare av og til). Poenget må være å favne essensen i oss og våre forfedre, og så på en dynamisk måte ta det videre inn i en ny tid. I lengden tror jeg at vi europeere må skape en ny religion bygget på det gamle. Åndelighet er viktig. Alt beror på åndelighet. Uten lever man uten hensikt og er følgelig dømt til å tape overfor de som kan rettferdiggjøre sin egen eksistens. Ulikt alle andre folkeslag har europeere nå ut-gruppe preferanser og er på en selvmordsrute. Uavhengig av hvem og hva vi velger å skylde på, dette må vi sørge for å få rettet opp.
Nå er det tid for litt alvedans.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion