Teksten er opprinnelig skrevet av William L. Pierce. Oversatt til norsk av Johan Slåttavik, gjengitt med tillatelse. Teksten er å anse som et historisk dokument.
Det som sies å være den dyreste filmproduksjonen noensinne ble utgitt for noen uker siden og har tjent rekordmye penger på billettsalget. Filmen er selvsagt Titanic, og den handler om senkingen av passasjerskipet S.S. Titanic 15. april 1912. Med tap av 1513 liv, etter at skipet traff et isfjell i Nord-Atlanteren.
Det er mange superlativer i filmen Titanic. Skipet var på den tiden det største skipet som noen gang hadde blitt bygget. Det var også det mest luksuriøse skipet som var blitt bygget, ment å gi trans-atlantisk transport med høy hastighet og komfort for de rike og bortskjemte.
Implikasjonen av filmen er at senkingen av Titanic er tidenes største maritime katastrofe. Jeg er sikker på at det store flertallet av det amerikanske publikum mener at dette er tilfelle, men det er det ikke.
Alle har hørt om forliset til Titanic. Men svært få har hørt om senkingen av S.S. Wilhelm Gustloff, som utvilsomt er den største maritime katastrofen i historien.
Det er i og for seg lett å forstå hvorfor alle har hørt om Titanic: Det var et veldig stort og veldig dyrt skip, som ble hevdet å være tilnærmet «usenkbart» og som gikk ned på sin jomfrutur med et rekordstort antall kjendiser og storpamper ombord. Ironien i forliset til Titanic bidro til å skape stor offentlig interesse og en enorm mediedekning.
Da Wilhelm Gustloff gikk ned, derimot, med tap av mer enn 7000 liv, vedtok de kontrollerte mediene en bevisst policy om at det var en ikke-hendelse. En hendelse som ikke skulle bli verken kommentert eller omtalt.
Wilhelm Gustloff, som Titanic, var et stort passasjerskip, og skipet var rimelig nytt og luksuriøst. Men det var et tysk passasjerskip. Skipet ble senket i Østersjøen natt til 30. januar 1945, av en sovjetisk ubåt. Det tyske skipet var fullpakket med nesten 8000 tyskere. De fleste av dem kvinner og barn som rømte fra den fremrykkende sovjetiske hæren.
Mange av disse tyske flyktningene bodde i Øst-Preussen. En del av Tyskland som de kommunistiske og demokratiske allierte hadde blitt enige om ville bli tatt fra Tyskland, og gitt til Sovjetunionen ved slutten av den andre verdenskrig. Andre bodde i Danzig og omegn, som demokratene og kommunistene hadde bestemt ville bli tatt fra Tyskland og gitt til Polen.
Alle disse flyktningene var på flukt i redsel fra de røde, som allerede hadde demonstrert i Øst-Preussen hva som var i vente for enhver tysker uheldig nok til å falle i deres hender.
Etter hvert som sovjetiske militære enheter kom over grupper av tyske sivile flyktninger som flyktet mot vest, oppførte kommunistene seg på en måte som ikke har blitt sett i Europa siden de mongolske invasjonene i middelalderen.
Ofte ble mennene, de fleste av dem bønder eller tyskere som hadde vært engasjert i andre viktige yrker, og dermed fritatt fra militærtjeneste, ganske enkelt myrdet på stedet. Kvinnene ble, nesten uten unntak, gjengvoldtatt.
Dette var skjebnen til jenter så unge som åtte år og gamle kvinner i åttiårene, så vel som kvinner i de siste månedene av svangerskap. Kvinner som motsatte seg voldtekt fikk strupen skåret over eller de ble skutt. Typisk ble kvinnene myrdet etter å ha blitt gjengvoldtatt. Mange kvinner og jenter ble voldtatt så ofte og så brutalt at de døde av disse overgrepene alene.
Noen ganger kjørte sovjetiske stridsvognførere rett over flyktningene, og knuste dem ned i gjørma med beltene på stridsvognene sine. Når sovjetiske hærenheter okkuperte østprøyssiske landsbyer, deltok de i orgier av tortur, voldtekt og drap så bestialske at det ikke kan beskrives fullt ut med ord.
Noen ganger kastrerte de mennene og guttene før de drepte dem. Noen ganger stakk de ut øynene deres. Noen ganger brente de dem levende. Noen kvinner, etter å ha blitt gjengvoldtatt, ble korsfestet ved å bli spikret til låvedører mens de fortsatt var i live og deretter brukt til skytetrening.
Denne grusomme oppførselen fra kommunist-troppenes side skyldtes delvis det kommunistiske systemets natur, som hadde lyktes i å styrte det russiske samfunnet og den russiske regjeringen, ved å organisere avskummet i det russiske samfunnet. Taperne og godhetsposørene, forbryterne, de smålige og misunnelige — under jødene, og sette dem mot det vellykkede, det dyktige, det raffinerte, og det velstående. Med løfter til pøbelen om at hvis de myrdet de som var bedre enn seg, så kunne de ta plassen til sistnevnte: den første skal være siste, og den siste skal være først.
Det var medlemmene av denne pøbelen, dette avskummet av det russiske samfunnet, som ble sjefer for lokale sovjetiske kollektiver og arbeiderråd – i de tilfeller hvor stillingene ikke allerede var opptatt av jøder.
De sovjetiske soldatene på denne tiden, rundt 1945, hadde vokst opp under et styresett bestående av det verste krapylet menneskeheten kan oppdrive. I 25 år hadde de russiske soldatene levd under kommissarer valgt ut fra det russiske samfunnets verste avskum. Enhver tendens til edelhet eller sivilisert adferd hadde hensynsløst blitt ryddet vekk.
I 1937, bare to år før krigen, hadde Stalin beordret nedslakting av 35.000 offiserer fra Den røde armé, halvparten fra det gamle russiske offiserskorpset, fordi han ikke stolte på gentlemen. Offiserene som erstattet dem som ble skutt i 1937-utrenskningen var ikke særlig mer siviliserte i sin oppførsel enn kommissærene.
En enda mer spesifikk og umiddelbar årsak til grusomhetene begått mot den tyske befolkningen i Øst-Preussen var den sovjetiske hatpropagandaen som bevisst oppildnet de sovjetiske troppene til voldtekt og drap — til og med for å myrde tyske spedbarn. Sjefen for de sovjetiske propagandakommissærene var en hatefull jøde ved navn Ilya Ehrenburg.
En av hans ordrer til de sovjetiske troppene var:
Drep! Drep! I den tyske rasen er det ingenting annet enn ondskap. Ikke én blant de levende, ikke én blant de ennå ufødte er noe annet enn onde! Følg ordrene til kamerat Stalin. Knus det fascistiske udyret en gang for alle, i hulen hvor det bor! Bruk makt og knus rasestoltheten til disse tyske kvinnene. Ta dem som ditt rettmessige bytte. Drep! Når du stormer videre, drep, dere galante soldater fra Den røde armé.
Ikke alle russiske soldater var slaktere eller voldtektsmenn, selvfølgelig: bare de fleste av dem.
Noen få av dem hadde fortsatt en følelse av moral og anstendighet, som selv jødisk kommunisme ikke hadde ødelagt.
Aleksander Solzjenitsyn var en av disse. Han var en ung kaptein i Den røde armé da hæren gikk inn i Øst-Preussen i januar 1945. Han skrev senere i sin bok Gulag-arkipelet:
Vi visste alle godt at hvis jentene var tyske, kunne de bli voldtatt og skutt. Dette var nærmest en utmerkelsesgrad å bære på uniformen.
I ett av sine dikt, «Prøyssiske netter», beskriver han en scene han var vitne til i et hus i den østprøyssiske byen Neidenburg
Tjueto Hoeringstrasse.
Den har ikke blitt brent, bare plyndret, beskutt.
Et jammer mellom veggene, halvdød:
Moren er såret, knapt i live.
Den lille datteren på madrassen, død.
Hvor mange har hatt henne?
En tropp, et kompani?
En jente har blitt kvinne, en kvinne har blitt et lik.
Moren ber: «Soldat, drep meg!»
Fordi han ikke adlød kamerat Ehrenburgs ordre ble Solzhenitsyn anmeldt av de politiske kommissærene i sin enhet for å ikke være politisk korrekt. Han ble dermed sendt til en Gulag: det vil si en sovjetisk konsentrasjons- og dødsleir.
Tyske sivile flyktet derfor i skrekk fra Øst-Preussen, og for mange av dem var den eneste fluktveien over den iskalde Østersjøen. De trengte seg sammen i havnen i Gotenhafen nær Danzig i håp om å bli sent vestover. Hitler beordret alle tilgjengelige sivile fartøy til unnsetning i redningsaksjonen. Wilhelm Gustloff var ett av disse redningsskipene. Passasjerskipet på 25.000 tonn hadde blitt brukt før krigen av organisasjonen «Styrke gjennom glede» for å ta med tyske arbeidere på billige feriereiser.
Da skipet forlot Gotenhafen den 30. januar 1945 hadde det med seg en besetning på like under 1100 sjøoffiserer og matroser. Blant disse var 73 hardt skadde soldater, 373 unge kvinner fra Kvinnenes marinestøtte, tilsvarende amerikanske WAVES, og mer enn 10.000 desperate flyktninger, hvorav de fleste var kvinner og barn.
Sovjetiske ubåter og fly var en konstant trussel mot denne redningsinnsatsen. De betraktet flyktningskipene i lys av Ehrenburgs folkemordspropaganda: Jo flere tyskere kunne de drepe desto bedre, og det gjorde ingen forskjell for dem om ofrene deres var soldater eller kvinner og barn.
Like etter kl. 21.00, da Wilhelm Gustloff var 12 nautiske mil utenfor kysten av Pommern, traff tre torpedoer fra den sovjetiske ubåten S-13, under kommando av kaptein A.I. Marinesko, skipet. Nitti minutter senere sank skipet under de iskalde bølgene i Baltikum.
Til tross for at andre tyske skip gjorde en heroisk innsats for å plukke opp overlevende, ble knapt 1 100 personer reddet. Resten, mer enn 7000 tyskere, døde i det iskalde vannet den natten.
Noen dager senere, den 10. februar 1945, senket den samme sovjetiske ubåten det tyske hospitalskipet, General von Steuben, og 3500 sårede soldater ombord på skipet, som skulle evakueres fra Øst-Preussen, druknet.
For sovjeterne, rabiate av jødisk hatpropaganda, betydde tegnet til Røde Kors ingenting.
Den 6. mai 1945 ble det tyske fraktskipet Goya, også en del av redningsflåten, torpedert av en annen sovjetisk ubåt, og mer enn 6000 flyktninger på flukt fra Øst-Preussen døde.
Kunnskapsmangelen om disse forferdelige maritime katastrofene i 1945 er dyp i USA, selv blant folk som anser seg selv kunnskapsrike på marinehistorie. Og denne uvitenheten stammer fra den bevisste policyen til de kontrollerte mediene. En policy som har henvist disse katastrofene til kategorien for ikke-hendelser.
Bakgrunnen for denne medie-policyen var opprinnelig den samme grunnen som fikk de jødiske medielederne til å gi tyskerne skylda for nedslaktingen av 15.000 polske offiserer og intellektuelle i Katyn-skogen i 1940. De visste at sovjeterne hadde gjort det, som en del av deres innsats for å «proletarisere» Polen og gjøre polakkene mer mottagelige for kommunistisk styre, men de ønsket ikke å ødelegge bildet av vår «galante sovjetiske allierte», som de røde ble kalt av de kontrollerte amerikanske mediene under krigen. De ville at amerikanerne skulle tro at tyskerne var skurkene og sovjeterne var de snille, så de løy bare om Katyn-massakren.
På samme måte, selv i de siste månedene av krigen, ville de ikke at amerikanerne varslet om at vår «galante sovjetiske allierte» slaktet og voldtok sivilbefolkningen i Øst-Preussen, og med vilje senket de sivile flyktningeskipene som hjalp østprøysserne å flykte over Østersjøen. Det kunne skadet USAs entusiasme for å fortsette ødeleggelsen av Tyskland ved hjelp av vår «galante sovjetiske allierte.» Så de kontrollerte mediene fortalte ikke om disse tingene.
Etter seieren til de demokratiske og kommunistiske allierte, og den betingelsesløse kapitulasjonen av Tyskland, var denne grunnen ikke lenger gyldig, selvfølgelig. Men da hadde et annet motiv gjort seg gjeldende. Jødene var i ferd med å bygge sin «Holocaust»-historie, hvor de krevde sympati fra hele verden — og erstatninger fra alle de kunne få det fra.
Da de begynte å gnåle om den antatte utryddelsen av seks millioner av sine frender i «gassovner» av de onde tyskerne, og portretterte seg selv som de uskyldige og passive ofrene for historiens største forbrytelse, ønsket de ikke at noen fakta skulle komme i veien.
Dessuten hadde de absolutt ikke ønsker om at amerikanerne skulle få se begge sider av konflikten. De ønsket ikke at tyskerne skulle bli sett på som ofre også. Alle tyskere var onde, akkurat som kamerat Ehrenburg hadde sagt. Alle jøder var gode, og det var det. Jødene led, og tyskerne gjorde ikke det, og nå skyldte verden jødene et levebrød for å ikke stoppe «Holocaust».
Det ville egentlig ikke hjelpe deres «Holocaust»-propaganda i det hele tatt hvis den amerikanske offentligheten skulle få vite hva som egentlig hadde skjedd i Øst-Preussen eller i Østersjøen — eller at amerikanerne skulle få vite at vår «galante sovjetiske allierte» bevisst hadde myrdet lederne av Polen i Katyn-skogen, og at noen av morderne involvert i de grusomme handlingene var jøder.
Og slik har det vært en enighet om stillhet i Amerika fra de jødiske mediesjefene. Derfor var Hollywood villig til å bruke 200 millioner dollar på å produsere filmen Titanic. Men de ville aldri vurdert å lage en film som handler om senkingen av Wilhelm Gustloff. Det er ikke det at en slik film ikke kunne skape inntekter — jeg tror at en film om Øst-Preussen og Wilhelm Gustloff kunne være en ekte storfilm — problemet er at det ikke må fremmes noen sympati for tyskerne. Det må ikke skje noen revurdering av USAs grunner til å føre krig mot Tyskland. Ingen spørsmål om hvorvidt vi gjorde det rette i å alliere oss med kommunismen på vegne av jødene. Og ved siden av disse betraktningene teller ikke sannheten — i hvert fall ikke til jødene som kontrollerer massemediene våre.
Denne delen av historien — Amerikas motivasjon for å engasjere seg i krigen i Europa, som virkelig var noe helt annet enn krigen i Stillehavet, til tross for alliansen mellom Tyskland og Japan — har alltid fascinert meg. Og et av de interessante aspektene ved dette er uvilligheten hos så mange amerikanere til å undersøke saken.
Jeg forstår hva «Clintonistene» må føle.
For den typen folk som stemte på Clinton, var sovjeterne de snille og tyskerne var skurkene, basert på et ideologisk grunnlag. Gjengvoldtekt, massemord, og senkingen av skip med flyktninger er egentlig ikke forbrytelser i øynene til Bill-og-Hillary-typene når det er utført av kommunister mot «nazister».
Men det var også mange anstendige amerikanere som kjempet i krigen i Europa. Antikommunistiske amerikanere, og mange av dem ønsker ikke å tenke at de kjempet på feil side. Disse American Legion og VFW-typene vil ikke høre om hvem som virkelig drepte alle de polske intellektuelle og polske lederne i Katyn-skogen.
De vil ikke vite hva som skjedde i Øst-Preussen i 1945.
De hater det når jeg spør dem, hvorfor kjempet vi mot Tyskland i frihetens navn og så overlot halvparten av Europa til kommunistslaveri på slutten av krigen? De blir sinte når jeg foreslår at Franklin Roosevelt kanskje var den samme typen løgnaktige, jødesamarbeidende forræder som Bill Clinton er, og at han til gjengjeld for mediestøtte løy oss inn i krigen på vegne av jødene. Akkurat slik Clinton lyver oss inn i en krig i Midtøsten på vegne av jødene.
Jeg var altfor ung til militærtjeneste under andre verdenskrig, men jeg er sikker på at hvis jeg hadde kjempet i den krigen så ville jeg vært enda mer interessert i å forstå hva som lå bak. Jeg tror at å vite sannheten om disse tingene er mye viktigere enn å beskytte vår nøye konstruerte forestilling om at vi var på rettferdighetens side. Jeg tror at å forstå hvordan vi ble lurt i fortiden er nødvendig, hvis vi skal unngå å bli lurt i fremtiden.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion