Historiene vi forteller er ikke likegyldige

Hvis språket danner rammene for hva du kan tenke, utgjør historiefortelling innholdet. Mitt og ditt verdenssyn er ikke skapt av rasjonelle avveininger, men utav fabler og eventyr.

Variabelen er emosjonell mottakelighet for visse symboler, som avgjøres av genetikk. Myter (etymologisk: fortellinger om gudene) og symbolene som bærer dem regnes som innforstått av de innenfor mytoset, fordi de har blitt innprentet fra barnsben av. For dem utenfor mytoset vil innholdet være uforståelig. Pakistanere kan aldri forstå hvorfor nordmenn dekorerer grantrær i stuen. Siden bronsealderen har vår rase ment at vi har blitt født fra trærne, der semitter mener at de har blitt laget av leire. For øvrig var dette de vanligste byggematerialer i respektivt Europa og Midtøsten. Bak alle dype sannheter ligger tilfeller av slående praktikk.

Med et annet ord, for det gjengse menneske er det språklige narrativer som skaper sjelsinnholdet, alle meninger, verdier, definisjoner og følelsene som ligger omkring som rettferdiggjørelse. For å sprenge ut av språkets tvangstrøye må du tenke i størrelser som ennå ikke kan ordlegge seg og bilder som ennå ikke har blitt gitt form, men det hører den gale og geniet til. Alle andre ligger under for språkets og fortellingenes makt, så de ikke kan hjelpe for at blikket deres blir trukket til kulene som forflytter seg innenfor en ramme. Kulene kan beveges i endeløs og ensidig variasjon, men kulerammen forblir den samme, inntil en overherre forandrer språket og gjør tankenes grense enda snevrere. Til slutt er det knapt rom til at kulene kan forflytte seg og fortellingene variere. De forblir stort sett stillestående på sin snor, slik Hollywood har produsert den samme filmen i snart 50 år.

En utvidet ramme følger en kulturell utvikling, en snevrere ramme bærer bud om kulturelt forfall. Aristoteles sa da også at når historiefortellingen blir dårlig, er resultatet alltid dekadanse. Bakenfor kultur ligger natur. Den som lar seg fascinere av en platt fortelling må alltid antas å være en svekling som mann, eller svært fargeløs som kvinne.

Enkelte påberoper seg urettmessig å være immune for narrativets makt, av den enkle grunn at de er ordblinde. Disse kalles matematikere, og deres forsvar er at de snakker et annet språk, det til realfagene og den døde vitenskap. Men det som lever må ha noe liv i seg. Hvis matematikeren ikke anerkjenner narrativet, vil dette narrativet ha desto sterkere innvirkning. Det ubevisste råder over et menneskeliv. Lenge før tanken har formulert seg som avgrensede begreper innen en begrenset ramme, har instinktene løpt hele innhengningens omkrets. Samme hvor det bevisstløse dyr forflytter seg, vil det finne innhengningen, hvor enkelte tabuer endog er strømførende. Tanken som tilslutt formuleres vil derfor alltid komme frem som oppgulp fra den samme beitemark. Bær i hu at ingen entitet kan være uten verdier.

Vitenskap er kun en metode. Derfor skal du høre matematikere preke de største samfunnsmessige floskler, fordi de har ikke engang lært å snakke et slavespråk. Ingenting ligger mer under narrativet som den fantasiløse og med det, sjelløse vitenskap. De fleste mennesker vil lære å elske de lenker du putter på dem fra barnsben av. Den største fangen er den som ikke anerkjenner lenkene, for ham vil båndene betraktes som en del av hans egen kropp. Å frigjøre seg fra lenkene er å ta dem av, men med det vil du ha fjernet båndet til dine medmennesker, som nå snarere er å definere som motmennesker. Men her antar man for mye. Det er snarere snakk om en sau. Humanitet var aldri delt av den ganske menneskehet, fordi ethvert begrep er også et ideal. Det ligger i idealets natur at ikke alle kan nå opp. Hovedparten av «menneskeheten» har ikke engang sine egne tanker:

Les også: Not Everyone Conducts Inner Speech

Hvorfor er historiefortelling så virkende og effektivt, i den grad de historier vi forteller og åndslivet stort sett kan beskrives som det samme? Ting kan bare ha kvalitet hvis det har effektivitet, og effektivitet oppstår kun utav en forøkelse i kvalitet. Først og fremst er historiefortelling effektivt fordi det hele er pakket inn som underholdning. Det er noe man med vellyst vil ta til seg, og med det svært vidtrekkende. Men bare en dum person vil betrakte filmene han ser, bøkene han leser og musikken han lytter til som ren forlystelse.

Samtidig har historiefortellingen en stor verdi for individ og samfunn, fordi de fungerer som en nyttig instruksjonsmanual. De gamle eventyrene handlet som kjent om MMM (Men, Marriage, Money) for unge piker. Man kan være sikker på at det er dårlige tider når det å følge instruksjonsmanualen fører til et verre resultat, noe som nå er tilfelle. Det er ikke engang satt på spissen: Barne-Tv medfører i dag kastrering.

Til sist kommer den egentlige hensikt, og den mest skjulte. I all historiefortelling vil det snikes inn verdier. Fortellinger engasjerer følelser fremfor bare å presentere data.

Ingen beretning eller engang et sanseinntrykk kan heller sies å være verdinøytralt. I den grad du skal ta til deg en annens verdisyn, det være seg verdisynet til dine forfedre eller det til mennesker på den andre siden av kloden, bør du forsikre deg om at disse menneskene som utgangspunkt ønsker deg vel. I noen tilfeller kan man si at de ikke engang ønsket seg selv vel. Det finnes mange former for kulturell og religiøs selvskading. Her er kjensgjerningen: Man bør aldri høre på mennesker som er for langt unna i avstand og disposisjon (semitter, middelhavsmennesker), og hvis dine forfedre var molboer (boomere), bør du rykke lengre tilbake i tid til du finner noe vettugt.

Vår tids rådende fortelling

Siden alle fortellingene innen en tidsperiode er de samme, kan jeg like godt ta for meg en av dem, og med det har jeg i hovedsak omtalt alt. Romoperaen Star Wars har to kjernekvaliteter. Den ene svært gammel, den andre ganske ny. Slagordet for enhver eksekusjonspelotong er: La oss ta den eldste først! Javel, det er her snakk om urgammelt feilgrep som ble til av dualisten Zoroaster, viderebrakt av idéverdenens Platon og fullbyrdet i kristendommen. Det er her snakk om skillet mellom godt og ondt, som om tingene ikke hang sammen, og som om man burde dele verden i to. Straks splittelsen i perspektiv har festet seg, vil urimeligheten føre til den logiske konsekvens. Man vil seg ut av verden. I verden kan paradigmet bare arte seg på en måte, i form av en amputasjon. Enhver med vett vet at mennesker ikke kommer i rene størrelser, men som en blanding av forskjellige egenskaper som virker i samkvem og mot hverandre, hver til sin tid. Langt nyttigere ville det vært å skille mellom gode og dårlige konsekvenser.

Sentralt i myten om godt og ondt står slavemoralen. En skapning er avhengig av å tenke godt om seg selv. På et tidspunkt definerte den som hadde en identitet som svak og et offer seg som god. Dermed ble selvhevdelse, styrke og selvstendighet et kjennetegn på ondskap, noe man må fjerne.

Overalt i vestlige fortellinger ser vi den samme inndelingen, fra Star Wars, til Ringenes Herre, til Arn, tempelridderen. De som har et aktivt forhold til livet er onde, de som utøver passiv aggresjon er gode. Tempelridderen Arn må snu ryggen til sin fiende og la ham angripe bakfra for å rettferdiggjøre å drepe ham.

Luke Skywalker må kaste fra seg våpenet sitt for å «vinne». Dette er mildest talt en usunn måte å se tingene på. I fiksjonen om godt og ondt marsjerer onde figurer i hovedsakelig sorte kapper rundt og utøver handlinger som gode figurer i hovedsakelig hvit bekledning må motvirke og siden hevne seg for. Det skal sies at jeg ikke stoler på de som kler seg i en ensartet farge. Mugg er ensartet, en avansert skapning er sammensatt. Å skille mellom godt og ondt som rendyrkede størrelser er barnaktig, en gammel forenklelse vi bør kvitte oss med. Ingenting så galt at det ikke er godt for noe, som det heter seg. 

Den andre kjernekvaliteten er fortellingen om opprøreren, forlengelsen av tanken om godt og ondt som vi med selvsikkerhet kan tidfeste til året 1789. En gruppe misfits slår seg sammen mot det undertrykkende etablissementet. Etter at herrene i dress, kongene og krigerne er slått, sitter opprørerne igjen med makten. Narrativet slutter alltid der, men vi vet hva som kommer etter, nemlig den Jakobinske terror. Det glemte man visst å si. Star Wars gir bare et eksempel på the rebellion arc.

Harry Potter er et kroneksempel på dette narrativet, hvor hovedpersonen med runde briller (et talende symbol om tilhørighet) sammen med freaker og kvinner med fargelagt hår tilslutt lykkes med å fjerne de renblodede.

Game of Thrones kvitter seg med aristokratene til fordel for en forkrøplet rasjonalist på tronen, rådgitt av en dverg. I noen former for narrativer skjer omveltningen bare gradvis.

I filmen Ironclad blir resultatet Magna Carta og en herskende rasjonalist. Forkrøplingen er utsatt i denne omgang, men legg merke til at den alltid vil komme snikende, som et resultat av forringelsen og veien ned, hvor vårt demokrati er det foreløpige lavmål. For den uinnvidde: Legg merke til at jeg har ikke noe imot verken krøplinger eller dverger, men når disse blir herskere i et angivelig brutalt middelaldersamfunn, vitner det om en psykologisk tilstand.

Det finnes andre narrativer også, men disse er arkaiske og faller inn under overbygget til disse to herskende: Forestillingen om godt og ond, og oppsetsigheten til opprøreren. Blant disse arkaiske former kan nevnes kampen mot Medusa, kaos og kvinner for øvrig. Dette er senest eksemplifisert i 300: Rise of an empire. Man har temmingen av villkvinnen eller villdyret. Tarzan samt Skjønnheten og udyret kommer i hu. Man har også kvinnens søken etter alfahannen, dette eksemplifisert av vår egen Kristin Lavrannsdatter. Men alt dette er som sagt arkaiske remnanter som sjelden fremstår alene. Støyen fra de godes leir blir man ikke kvitt.

To krefter kan ikke virke sammen for alltid. En må være dominerende. I den grad opprørsnarrativet springer fra forestillingen om godt og ondt, har opprørerne snart erstattet det gode som helhet. Man frasier seg godt og ondt, og lander på det onde, fordi ellers kunne man jo komme til å dømme noen. Og veien går stadig nedover. For å beskytte noen med lav status, må man alltid ha noen med lavere status. Nå tilber man transpersoner og alle former for seksuelle avvikere, fordi da kan den livsfiendtlige middelklassen føle seg trygg. Lenge før denne avgrunnen åpnet seg med vår nært forestående sivilisasjonsdød, avslørte de livshatende gode sitt sanne ansikt. Jeg er et kryp, synger Radiohead. Jeg føler kun avsky for meg selv. Legg merke til at den venstrevridde stadig kryper i sine narrativer. As I crawl a cracked and broken path, synger King Crimson. Ted Kaczynski hadde evig rett i sin analyse:

17. Art forms that appeal to modern leftish intellectuals tend to focus on sordidness, defeat and despair, or else they take an orgiastic tone, throwing off rational control as if there were no hope of accomplishing anything through rational calculation and all that was left was to immerse oneself in the sensations of the moment.

20. Notice the masochistic tendency of leftist tactics. Leftists protest by lying down in front of vehicles, they intentionally provoke police or racists to abuse them, etc. These tactics may often be effective, but many leftists use them not as a means to an end but because they PREFER masochistic tactics. Self-hatred is a leftist trait.

Industrial Society and its Future – Theodore Kaczynski

Enderesultatet ble en god dott som valses over av alt og alle, til den mest miserable pøl av forfeilet menneskehet – eller – mugg. Det som er bygget i høyden er sammensatt. Det lave er ensartet og likt. På tilsvarende vis, kanskje, ble den norrøne kjerneverdi i heroisme med tiden omdannet til selvutslettende kristendom.

Germaneren kjennetegnes av idealisme og naivitet. Idealismen vil i en god tid arte seg som heroisme. Naiviteten opprant til en slags renhet i sin godartede form. Nå har idealismen blitt til fanatisme for urenhet. Det har blitt godt å ville seg det slette.

Araberen, på sin side, skjuler seg bak Allahs sorte røyk og damp. Bildet skjuler realitetene. Desto større straff og hevntørst, desto dypere må perversjonene være.

Det jødiske har derimot alltid greid å holde sine narrativer ensartede og per ekstensjon, bevart sin etniske identitet gjennom sine mange exodus. Toraen som resultat er et hat mot menneskeheten.

“There must be some way out of here” said the joker to the thief

(…)

Two riders were approaching, the wind began to howl.

Det jødiske får ikke fred før imperiet som truet det ligger i ruiner. På den måten er det venn kun til seg selv, og fiende med alle verdens folkeslag. Det er gjennom denne uhellige alliansen med ødeleggelse at det jødiske har sitt liv. Det var på den måten at vår renhet ble til urenhet. Hva? sier du. Gjelder det oss alle? Vel, nesten alle. Se bare her, hvor dypt inverteringen av vår natur har festet seg.

Tilfellet Olaf Havnes

Olaf Havnes har skrevet Sagaen om den siste Nattkrigeren, en av Norges oversette kulturskatter. Språket i denne trilogien er på et svært høyt nivå. På et tidspunkt forsøkte jeg å imitere skrivestilen hans, uten at jeg var mann om å få det til. Det at serien ble skrevet og utgitt før han fylte 30 vitner om et uforlignelig talent. Han var en av mine store ungdomshelter. Dessverre døde han som en følge av helseproblemer litt opp i førti-årene.

I voksen alder har jeg ved flere anledninger gransket bøkene hans, og kommet til flere erkjennelser. Smak litt på dette: En mester og en læregutt må forene de frie stammene mot det onde imperiet, som er på sin side er ledet av en keiser og hans prestelige ledsager. På et tidspunkt må læregutten velge om han skal fullføre treningen eller redde vennene sine. Han forsøker å redde sine venner, og blir kvestet. Imperiet beseires tilslutt ved et siste, avgjørende slag mot alle odds, hvor keiseren drepes. Etter keiserens død går riket hans i oppløsning.

Nei, dette er ikke Star Wars, men Sagaen om den siste Nattkrigeren, som i det store og hele fungerer som en blåkopi. Språket er fantastisk, men tanken er bundet opp i det samfunnsmessige narrativet. Romoperaen Star Wars er så dominerende at det antakelig ubevisst springer opp i forfatterens sinn. Med det kommer selvsagt alle kjennetegnene på skillet mellom godt og ondt. Hvorfor er imperiet ondt, egentlig? What has the Romans ever done for us?

Hvorfor er de barbariske frie stammene, bygget på hunere, mongoler og vikinger, egentlig snille og gode? Erstatter du et Romerriket med et mongolsk rike, vil resultatet antakelig bli verre, spesielt hvis man regner dette etter antallet slaktede kropper. Og som alltid, med godt og ondt kommer slavemoralen snikende. Se bare dette utdraget:

«Vær så snill, ikke gjør meg noe,» tryglet han med skjelvende røst.

Mennene lurte på om det kunne være bryet verdt å dra på denne tiggeren. Et øyeblikk så de bort mot kapteinen på hesten for å se hva han tenkte. Mer tid trengte Chepe ikke.

Chepe vred seg bakover og slo den venstre albuen i siden på soldaten som sto rett bak ham. Selv om mannen bar en ringbrynje, knakk albuen det sjette og syvende ribbeinet i brystkassen. Han døde da beinsplintene trengte inn i hjertet. Chepe dro albuen frem igjen. Den venstre hånden fløy som en grå skygge, og de stive fingrene knuste strupen til soldaten foran ham.

Hva annet kan vel denne tarvelige fremstillingen være, annet enn et tilfelle av slavemoral? Nattkrigerens modus operandi er å snike seg rundt i keiserens verden, utkledd som den ynkeligste tigger. En kamuflasje, ja, men til forskjell fra å være en enkel krigslist er dette en permanent tilstand. Nattkrigeren opptrer alltid sånn. Igjen, med dette får vi et innblikk i forfatterens indre psykologiske tilstand. Man fremstår foraktelig fordi man føler seg foraktelig. Man identifiserer seg med freaker og de nedtrampede, fordi man følger opprørernarrativet og instruksjonsmanualen fra den franske revolusjon. I alle tradisjonelle samfunn og i tradisjonelle narrativer er krigerrollen fremfor alt forbundet med stolthet og ære, og fremferden er direkte. I nattkrigerens verden er vi vitne til passiv aggresjon og selvforakt, selve kjennetegnene ved slavemoral.

Men det blir verre. Mye verre. I min siste analyse fikk jeg et plutselig innblikk i en uhyrlig sannhet. I seriens siste bok, Svart storm, blir vi presentert med keiserens opphavsmyte. Det går som følger:

To tvillingbrødre, Kolomar og Kerakan setter seg fore å ta tilbake farsarven sin. Disse brødrene tilber guden Nudd, som egentlig heter Nodon. Hvem kan denne guden minne om? På et tidspunkt finner de og tar seg av en skadet ravn.

«Denne ravnen skal alltid følge deg. Ravnen er Nudds sendebud. Den lever like lenge som et menneske. Så lenge du har ravnen hos deg, vil Nudd binde oss sammen.»

De drar fra den stusselige hytten de vokste opp i, finner et slott og slakter de urettmessige eierne. Krigerne i slottet våkner fra en dyp søvn og blir med brødrene på et erobringstog. En av brødrene er en kriger og bærer et sverd. Den andre får en prestelig rolle og ofrer mennesker til Nodon.

«Jeg sa at vi skulle hente vår farsarv. Nå gir jeg den til deg, Kerakan, min bror som jeg setter over alt annet. Du skal ha diamanten. Men Nudd lar oss ikke stoppe her. Vi skal samle en hær, bror! Vi skal erobre verden!» sa Kolomar. «Vi er av mye bedre blod enn noen av dem. Nå skal de få betale for alt det onde de har gjort mot oss. Du skal lede hæren, for du bærer arvestykket. Den som bærer smykket, skal styre verden. Og jeg, jeg skal passe på at Nudd får sitt.»

            På taket av borgtårnet skrek en ung ravn skjærende.

Å mene seg selv å være av bedre blod er et vitnesbyrd om adelighet og ren rase, en utilgivelig markør i opprørsnarrativet. Legg merke til at tilsvarende renblodede forekommer som de onde fiendene i Harry Potter. Slavemoral hater alt som har en aura av styrke, stolthet, arv og distinksjon. Det burde være unødvendig å si, men ravneguden er naturligvis basert på Odin.

Min største forferdelse kom da jeg oppdaget at brødrene bare kan være basert på de guddommelige tvillingene i våre eldste indo-europeiske myter.

Brødrene forekommer i ulik drakt i alle indo-europeiske kulturer. Hos grekerne kjent som Dioskouroi under navnene Castor og Polydeuces. Hos romerne kjent som Gemini under navnene Castores og Lueenes. Myten om Romas grunnleggere, Romulus og Remus er også avledet av de guddommelige tvillinger. Hos kelterne er de kjent som Divanno, og den greske historikeren Timaeus hevder at kelterne dyrket dem mer enn noen andre guder.

Hos waliserne er de navngitt som Brân og Manawydan. Hos germanerne kjent som blant annet Alcis og Haddingjar. Brødrene Hengst og Horsa, avstammet av Woden, erobret Britannia. Hos litauerne benevnt som Diẽvo sunẽliai, hos latvierne benevnt som Dieva dēli, sønner av solguden. I vediske skrifter er de Ashvins og har mer enn femti hymner dedikert til seg. Listen fortsetter og fortsetter. De har ulike navn i Baltisk-Slavisk, polsk, iransk og armensk sammenheng.

Disse barna av himmelguden er stolte og erobrende, opptrer som redningsmenn, helbredere og beskyttere. Kort sagt, de opprinnelige Guds sønner. Den ene er kriger, den andre er prest. En detalj er at de er knyttet til hvite hester. Motivet forekommer igjen og igjen, også i fantasylitteraturen. Tvillingbrødrene Cameron og Raistlin Majere i Dragonlance-serien er også et slående eksempel. En er kriger, den andre magiker.

Cameron og Raistlin Majere erobret sitt fantasy-univers

Den 26-årige Olaf Havnes som skrev Sagaen om den siste Nattkrigeren hadde neppe oversikt over alt dette, men han skrev fra et nedarvet og til dels ubevisst minne. Siden Olaf Havnes faller i den slavemoralske leiren og levde under myten om godt og ondt, ble all forekomst av arv, styrke, stolthet og distinksjon et kjennetegn på ondskap. Det samme med direkte, ærlig, selvhevdende og erobrende fremferd. Og med det ble våre eldste og viktigste myter snudd på hodet. Odin, kunnskapsguden, ble en blodtørstig ravn som skriker skjærende. Barna hans, de guddommelige tvillinger, våre venner og ved alle solemerker (heh) våre frelsere, ble representanter for ondskapen selv. Fordi det er ondt å være kyndig, og det er ondt å erobre. Slik lyder den livsforaktende slavemoral.

Her er en innsikt: Du kan ikke ha makt uten å ha identitet. Derfor er identitet så viktig. Et fjell gjør ikke motstand dersom du hakker løs på det, fordi det har ikke begrep om seg selv. Identitet blir til ut av myter, historier og narrativer, det dypeste uttrykk for sjelen som igjen er med på å forme oss. Men med Olaf Havnes og de fleste vanlige mennesker, er vår dypeste identitet ikke bare fratatt oss, men nå invertert. Dermed er våre viktigste egenskaper, kvaliteter og myter nå oppfattet som noe avskyelig. Fra et slik utgangspunkt finnes det bare en logisk konklusjon, nemlig selvmordet. Resultatet viser seg da også. Ikke bare forsvarer vi oss ikke, vi gjør alt for å utslette oss selv, kulturelt og genetisk.

I den grad vi får ha en identitet, er dette forbundet med skam og avsky, og kan bare bøtes på med vår bortgang, som en slags selvutslettende Jesus-skikkelse. Filmen Midsommar, regissert av jøden Ari Asters, fremstiller nordisk seksualitet som noe grotesk og avskyelig. Samtidig synker våre fødselstall ned til ingenting, og vi befolkningserstattes i egne land. Derfor er historiene vi forteller ikke likegyldige.

De som kjenner meg, vet at jeg er sint på nordmenn. Og hvorfor skulle jeg ikke være det, med tanke på den elendige politikken som føres og hvordan man slår hardt ned på ethvert uttrykk for dissens? Faktisk er nordmenn et av verdens mest konforme folkeslag.

Et av resultatene er en fiendtlighet mot de som har egne tanker, og en slående mangel på kreativitet. Jeg er ikke norsk. Jeg er en skytier.

Hvorfor er det ikke laget en skikkelig norsk vikingfilm, egentlig? I min barndom husker jeg at jeg så filmen Sigurd Drakedreper og ble helt ødelagt, for på slutten kaster man skinnende blanke sverd utfor et stup i en «feirende» scene. Allerede som barn visste jeg det. Sverd skal man bruke til å hugge i hjel fiender med. Dette er korrupsjon. Vi kan ikke ha det på den måten. Boken filmen er basert på er selvfølgelig skrevet av en kvinne, Torill Thorstad Hauger.

Saken er at lenge før venstresiden overtok institusjonene og makten, overtok de kulturen. Fordi vi overlot den kulturelle sfære til venstresiden, nærmest uten kamp, kan de nå råde over sjelslivet. Indoktrineringen er mer effektiv enn noen tvang. Spesielt er dette merkbart hos barn og kvinner, men det gjelder også hos den naive og idealistiske type menneske, kunstnere blant dem.

Høyresiden har vært preget av en feilslått og malplassert individualisme i nesten hundre år. Man skal bare være et individ som kjemper egne kamper, men med det er man svak og taper overfor alle som er villige til å organisere seg. På tilsvarende vis. Høyresiden har hatt en feilslått tro på sin empiriske rasjonalisme. Man er så klok, mener man. Alltid vil man kunne gjøre en vurdering om hva som er best. Da er man fryktelig treg, fordi selve tankemåten, selve vurderingsapparatet er blitt til for lenge siden, formet av verdier og de historiene som bærer dem. Den som ikke anerkjenner lenkene, går med dem som de skulle være del av egen kropp. Med Anton Chigurh i No Country for Old Men: If the rule you followed brought you to this, of what use was the rule?

Jeg har fått nok av idiotiske regler og forestillinger om hvordan ting skal være. De har nemlig blitt til utav et behov for trygghet. Det er feighet som hinder en i å anvende seg av en dynamisk tankegang i en foranderlig verden. Verdiene til høyresiden må forandre seg. Hvis ikke får vi et fryktelig dårlig resultat, nemlig en fysisk bortgang og død. Saken er at en ekte poet ville antakelig bli sett på som høyreekstrem. Lord Byron springer til minnet. Bort med rasjonalistene. Frem med menn som er istand til å føle.

Slutt å konsumere søppel fra Hollywood. Det var vel Eric Harris (siden jeg er en mann med et minimum av mot, er det ideer, ikke person som er viktig) som sa at om visse mennesker bare var blå som smurfer, så ville vi være istand til å gjenkjenne dem. Nå er det ikke slik, men da må vi i det minste være istand til å gjenkjenne produktene og enderesultatet de kommer med. Forsøk heller å støtte kunst på høyresiden. Hvordan skal man gjenkjenne det? Vel, det er kunst som enten har et realistisk eller dionysisk preg.

Les også: The Dionysian and the Apollonian in Nietzsche: The Birth of Tragedy

Av førstnevnte kan jeg nevne forfatteren Bjørn Andreas Bull-Hansen. Han har noen kule og mandige bøker. Utover det har man klassikerne. Jeg kan helhjertet anbefale den norske utgaven av Iliaden, oversatt av Peter Østbye. Der får du både høyverdig norsk språk og heroiske idealer i en og samme pakke. En perfekt motgift til Kali Yugas onde innflytelse.

Hold dere unna moderne oversettelser. Der vil korrupsjonen ha sneket seg inn.

Jeg har referert slavemoralske bøker. Jeg skal ikke etterlate dere uten først å ha referert et verk med motsatt fortegn.

Math fab Mathonwy

Dette verket er en del av en syklus av den eldste litteratur nedskrevet i det gamle Britannia. Syklusen kalles Mabinogi og kommer i fire grener. Verkene appellerer både til barn og til den mest sofistikerte leser. Dette fordi kunnskapen blir avdekket i flere lag, avhengig av leserens forståelse. På den måten har litteratur med hedensk opphav samme trekk som de gamle mysterie-religionene. Det er grader av innsikt. For visse kan man si at forståelse ikke er avkrevd, bare lydighet, for å sitere Babylon 5.

Som dere skal se, kan innholdet virke vel søkt og til og med grotesk. Jeg har jo nevnt det dionysiske element, som i denne sammenheng kan sies å være kreftene til kaos og ødeleggelse, som representerer den ville naturtilstand. Det er bare i kontrast med denne forferdelige grunntilstanden at heroisme kan oppstå. Da må man til en viss grad omfavne fare, det motsatte av det kulturen preker i dag.

Sagt enkelt: Der moderne slavemoral sier at siden man selv er avskyelig, må man skaffe til veie den sterkeste kontroll og avstraffelse. Det dionysiske verk sier at naturen er kaotisk, men at du kan være en helt. En forskjell av betydning.

Så her er Math fab Mathonwy. Skjult under er et viktig budskap: Math er konge i Gwynedd, som er et arverike av det romerske imperiet i Britannia. Det har blitt spådd at han vil dø med mindre han hviler føttene sine i en jomfrus favn. Den oppgaven tar en møy kalt Goewin. På et tidspunkt blir kongen lurt ut i en krig. Han beseirer sine fiender, men i mellomtiden blir Goewin voldtatt av kongens søskenbarn. Math får disse straffet. Han må skaffe en ny jomfru å hvile føttene i fanget til. Trollmannen Gwydion, som var med på komplottet, foreslår sin egen søster, Arianrhod. Når Math plasserer tryllestaven sin mellom bena hennes for å sjekke om hun faktisk er jomfru, blir det avslørt at det er hun ikke. Samtidig føder hun spontant to barn. Ett som blir et havmonster når det kommer i kontakt med vann, og en klump med kjøtt som blir et barn som vokser dobbelt så fort som en vanlig unge. Gwydion tar seg av dette barnet. Math skaffer etter hvert en ny jomfru, men når Gwydion bringer barnet til søsteren, er hun så skamfull at nekter hun å ta seg av det. I stedet plasserer hun en forbannelse på barnet. Han skal ikke få ha et navn. Han skal ikke få bære våpen. Han skal ikke få lov til å ha en kone. Mye av fortellingen videre handler om hvordan barnet i samarbeid med Gwydion må bryte denne forbannelsen, noe de etter hvert greier. Betegnende nok ender konen man skaffer til veie å svike han som blir kjent som den «lyshårede med en kyndig hånd.»

https://celticearthspirit.co.uk/wp-content/uploads/2017/08/4-Math-fab-Mathonwy.pdf

Fortellingen viser tre essensielle områder for manndom, som vi nå har blitt nektet av våre hevneriske kvinner:

Retten til å bære våpen
(I disse dager får ikke engang våre soldater være væpnet.)

Retten til å ha en kone
(Si at du vil eie en kvinne i dag og se hva som skjer.)

Retten til å kalle oss ved vårt sanne navn
Den med innsikt forstår hva jeg mener. Vi må ha vår identitet. Det er bare som erobrere at vi kan leve. Av den grunn fryktes vi, og hele historiske epoker har vært viet til å undergrave oss.

På tide å finne tilbake.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: