Humanismens overdrevne tro på mennesket

For mange år siden var jeg en ivrig humanist. Det var før virkeligheten innhentet meg, og jeg forsto bedre. I løpet av årene som har gått siden den gangen, har jeg fått en annen forståelse av hva mennesket er. For hva som er menneskets natur.

Humanismen er på mange måter en manifestasjon av troen på mennesket som noe vakkert. Som noe naturlig og godt. At det finnes noe bra i alle mennesker. At alle mennesker har potensiale. At alle mennesker er like mye verdt. På mange måter er dette beundringsverdige ting å leve i troen på. Men når man først oppdager hva menneskets sanne natur er, så er det ingen vei tilbake.

Mennesket er en primat i familien store aper. Et tobeint og nakent pattedyr uten pels. Fra naturens side er mennesket en skjør skapning, som er avhengig av å kle seg i skinnet fra andre dyr for å ikke fryse. Mennesket må varmebehandle maten sin med ild for å ikke bli sykt av hva det spiser. Mennesket har lange svangerskap, en vanskelig fødsel, og en svært lang barndom. En mye lengre barndom enn noen andre dyr i naturen. Videre er mennesket tregt og klossete sammenlignet med andre primater.

Likevel har mennesket en styrke. Nemlig hjernen. Mennesket er i stand til å bruke redskaper bedre enn noe annet dyr i naturen. Andre primater kan bruke steiner og trestykker som redskaper for å åpne nøtter, samt til å slåss. Men mennesket har behersket bruken av ild, elektrisitet, plastproduksjon og kjernefysikk.

Mennesket er i sentrum for sin egen forståelse av verden. Alt sentrerer rundt det.

Selvfølgelig vil mennesker selv hevde at menneskelig teknologi er svært avansert. At den industrielle revolusjonen er det største som noen gang har skjedd i universet. At ting som mikroplasten i havet og radioaktivt nedfall er resultater av fremgang og utvikling. Jeg er ikke enig i det.

Mennesket er et problem

Som misantrop ser jeg at mennesket er et aber i naturen. En ulempe og et problem. Det gjelder alle folkegrupper og raser. Mennesket som sådan er på mange måter det samme. En skapning som belaster jordkloden, og som til slutt vil utrydde seg selv. Hvordan det skjer er relativt forutsigbart. Mennesket kommer til å bli så tallrikt, og planeten så forurenset, at alt til slutt kollapser. Trolig vil det være slutten på menneskeheten slik vi kjenner den.

I et større perspektiv er mennesket bare et kort blaff i tid og rom. Andre arter her på jorden er betydelig eldre enn mennesket. Haiene er et eksempel på det. En rovfisk som har eksistert bortimot uendret i millioner av år. Lenge før de første primatene satte sine bein på bakken. Lenge før menneskets forfedre oppdaget ilden og bruken av redskaper, svømte haiene rundt i havet. Evig sultne, med sine tomme øyne og sitt stupide fjes. Spise. Spise. Spise.

På mange måter er haiene en art med langt større suksess i naturen enn hva mennesket har. Kanskje mest fordi haiene inngår i en naturlig næringskjede. Hvor mennesket kommer inn i næringskjeden er vanskeligere å se. Med tanke på alle de artene som har blitt utryddet av mennesket, er det rom for tvil rundt menneskets reelle nytteverdi i naturen.

Humanismen har en sterk tro på dette mennesket. De baserer jo hele sin -isme på det. Ifølge humanismen er mennesket naturens selve senit. Et høydepunkt i artenes evolusjon. En skapning med uendelig potensiale. Human-Etisk Forbund tror faktisk dette. Jeg bare rister på hodet av dem. De vet rett og slett ikke hvor feil de egentlig tar i sitt syn på mennesket. Kanskje verst av alt er måten humanistene overdriver menneskets egenverd. Som om mennesket, som det skadedyret det er, liksom er mer verdifullt enn hvilken som helst annen primat. Mer verdifullt enn hvilken som helst strandreke eller støvmidd.

Mennesket som det øverste ideal

Til og med de abrahamittiske religionene legger til grunn at mennesket er mer verdifullt enn andre dyr. At mennesket er skapningen over alle skapninger. Skapt i Guds, Jahves eller Allahs bilde som det fullkomne. Som selve kronen på et skaperverk. I den kristne bibelen er historien at Djevelen gjorde opprør mot Gud, fordi Gud elsket mennesket høyest av alle skapninger. Noe som i beste fall er en historie egnet til å polere menneskets ego. En grunnleggende diskursanalyse av slike bibeltekster viser bare et forsøk på å unngå misantropi. Forsøke å unngå at folk ser på mennesket som intet mer enn et dyr. Jeg mener de abrahamittiske religionene tar like mye feil som humanismen hva angår mennesket og menneskets natur. Mennesket er nemlig bare et dyr det også.

Trolig kommer tanken om mennesket som det mest fullkomne i naturen av at mennesket behøver denne tanken, som en slags trøst. Som en slags støtte. En tanke som skal underbygge menneskelig verdighet, og med dette legge grunnlag for sosialt akseptert adferd. Slik at menneskelige samfunn kan tuftes på verdier som at drap, voldtekt og likskjending er noe negativt som mennesker ikke driver med. Trolig har det til en viss grad vært effektivt også. Allerede i steinalderen sluttet mange folkegrupper med kannibalisme. Vikingene hadde lover mot sånt også. Jeg tror dette var starten på humanismen. I det minste var dette selvmedlidende og moraliserende tankegodset om mennesket som overlegent andre dyr i naturen starten på vår moderne sivilisasjon. Skillet mellom mennesket og andre dyr måtte bli satt. Til tross for at dette skillet tilsynelatende bare er en sosial konstruksjon, som det heter i de postmoderne synsefagene. Akkurat her tror jeg de postmoderne synsefagene (om enn utilsiktet) overlapper med misantropiens relativisering av mennesket som intet mer enn et dyr. Problemet med de postmoderne synsefagene er at de på dette punktet møter seg i døra, fordi de ikke relativiserte seg selv, eller mennesket som sådan.

Summen av det hele er at jeg anser humanismen som en slags kollektiv psykose. Den overdrevne troen på mennesket er i beste fall en illusjon. I verste fall er det en bevisst løgn. Hvilket av de to alternativene jeg skal plassere humanismen inn under er jeg fortsatt litt usikker på. Alt jeg er sikker på at er at humanistene er helt på jordet i sin opphøyelse av mennesket som noe mer enn hva det strengt tatt er. En ape.

Likheten med andre dyr

Når jeg er ute blant folk liker jeg å studere mennesker. Studere den menneskelige naturen fra det jeg tror er en slags utside. Selv om jeg strengt tatt en et menneske selv. Jeg liker å sammenligne menneskene jeg ser med primater, og jeg ser lett likheten. Mødre med små barn er ikke så veldig ulike hunngorillaer med barn. Menn med mobiltelefoner er ikke så veldig ulike hanngorillaer med et trestykke. De sosiale samspillene er også svært like. Mye handler om status i flokken. Mye handler om samhold, og en viss altruisme er viktig for både mennesket og andre primater. Likevel vet jeg at mennesket på mange måter er underlegent andre primater. Mennesket er svakere og skjørere, og mennesket er langt mer destruktivt. Kanskje gjelder det siste mest for mennesker i den teknologiske delen av verden. Men selv de såkalt primitive stammene i Amazonas og sentineleserne i Indiahavet er ikke unntatt de negative aspektene av den menneskelige natur. Selv de er langt mer destruktive enn andre dyr når det kommer til stykket. De har bare ikke midlene til å fullt ut leve ut de negative sidene av menneskets natur. Noe jeg er rimelig sikker på at de ville gjort, dersom de hadde mulighetene til det. Tross alt er de jo bare mennesker de også.

Alt tatt i betraktning så mener jeg at humanismens overdrevne tro på mennesket er totalt feilslått. De har ganske enkelt ikke tilstrekkelig grunnlag for å ha en slik tro på mennesket som de har. Humanistene er på en egotripp, hvor de opphøyer mennesket til noe det ikke er – til noe mennesket aldri kan være. Nemlig noe mer enn bare et simpelt og destruktivt dyr som ikke helt passer inn i naturen. Mennesket er beviset på at Gud er feilbarlig, og at naturen kan ta blindveier i evolusjonen. En art som mennesket, som utrydder seg selv, er åpenbart en mislykket art. Humanistene på sin side ser ikke ut til å ville ta dette innover seg.

Overdreven tro på menneskeverd

Som nevnt liker mennesker å tro at mennesker er verdifulle. Noe som igjen har resultert i bred enighet blant mennesker om at det er galt å drepe og skade andre mennesker. Samtidig som mennesket uten å mukke drepet og skader andre skapninger i naturen. Denne troen på mennesket som overlegent er på alle måter meningsløs. Noen religiøse grupper forsøker gjerne å omtale slike handlinger som en synd. Eksempelvis at det er en synd å drepe. En synd å stjele. Slik er det i de fleste religioner, også innen humanismen.

Jeg er ikke så sikker på om dette stemmer. Om denne forestillingen medfører noen objektiv riktighet. Faktisk så tviler jeg sterkt på det. Jeg tror ikke at det er noe som heter synd. Hvis noen bestemte seg for å myrde seg vei gjennom hele skaperverket, utrydde alle menneskene, så ville det nok ikke være noen Gud i andre enden som fordømte en slik handling. Det har det nok trolig aldri vært. Til og med humanetikerne forstår dette, tilsynelatende. Men likevel så kan det være at denne mangelen på gudstro hos humanistene ikke grunner i noen høyere forståelse av mennesket og dets plass i naturen. Men simpelten bare er et ønske om å eliminere bort konkurrerende religiøse trosretninger. For når alt kommer til alt er jo humanismen bare en religion det også. En tro på noe. I dette tilfellet troen på mennesket.

Del innhold: