NRKs dramaserie «22. juli» er et fyrverkeri av cheesy skuespill og tvilsomme narrativer. Serien er også et meget godt eksempel på hva propaganda er, og hvordan det lages.
Seriens handling er kort forklart at de alltid like snille, uskyldige, tolerante, gavmilde og gode kulturmarxistene i Norge blir angrepet. Uten grunn. Av en slem mann.
De gode og snille fremstilles utelukkende heroisk. Med lysbruk, kuttscener, musikk og stemningsbilder.
Trist musikk forteller seerne at de ser på noe trist. Spennende musikk forteller seerne at de ser på noe spennende. Skummel musikk forteller seerne at de ser på noe skummelt.
Seriens mildest talt lite subtile stiluttrykk er direkte vulgært og primitivt.
Mangler mye
I likhet med andre produksjoner som handler om attentatet den 22. juli 2011, utelater dramaserien til NRK en plausibel forklaring på hvorfor ting skjedde.
Kulturmarxistenes bunnløse grådighet, ondskap, løgner og organiserte personforfølgelser blir naturlig nok ikke illustrert. Det ville åpenbart ødelagt det ønskelige narrativet i propagandaen.
Selv om disse fenomenene beskrives i klartekst flere steder i attentatmannens manifest 2083: A European Declaration of Independence.
Den mer eller mindre organiserte trakasseringen og forfølgelsene av de såkalte NS-barna i Norge nevnes ikke. Behandlingen av de såkalte tyskertøsene i Norge nevnes heller ikke.
Kommunister i Norge har også opplevd mye av den samme uretten og overtrampene fra kulturmarxister.
Videre nevnes det ingenting om hvordan kulturmarxister helt frem til i dag organiserer kampanjer mot enkeltpersoner og deres familier. Kampanjer med løgn, vold, skadeverk, sabotasje, trusler og drapsforsøk.
At politiet og domstolene i Norge forskjellsbehandler borgere, på grunn av faktisk eller antatt politisk tilhørighet, nevnes heller ikke.
Årsakene til attentatet i 2011 kan aldri snakkes om med saklig innestemme. Aldri presenteres. Aldri belyses. Aldri debatteres eller problematiseres.
Det ønskelige narrativet er at hendelser som attentatet 22. juli bare oppstår. Helt uten grunn. Helt uten foranledning. Helt uten mål og mening. Rett ut av det blå.
Helt åpenbare sammenhenger mellom årsak og virkning er blant vår samtids største tabuer. Tabuer som håndheves med en stadig mer vanvittig og brennende fanatisme.
Iskald hensynsløshet
For en knapp måned siden ble en kvinnelig driftsleder i Trondheim kommune angrepet på gaten av tre menn. Anneli Virtanen ble skamslått og forlatt på åstedet.
Politiet i Trondheim er klare på at angrepet trolig er politisk motivert. Som en følge av en hetsende og løgnaktig artikkel i den kulturmarxistiske publikasjonen «ABC Nyheter», forfattet av den norske aktivisten Ola Karlsen.
En knapp uke etter det voldelige overfallet opplevde voldsofferet å bli trakassert på sin egen arbeidsplass. I Trondheim kommune. Sjefen hennes ville gi henne sparken på grunn av hennes antatte politiske synspunkter. Fortrinnsvis på grunn av at Virtanen og hennes forlovede Ronny Rønning lager videoer, hvor de diskuterer aktuelle hendelser og stoff i nyhetene.
Innholdet i videoene er uskyldig og saklig. De gjør ingenting ulovlig. Men fordi de kaller seg «nasjonalister» blir det ikke sett på med blide øyne av kulturmarxister.
I stedet for å støtte en kollega og medarbeider, som var blitt utsatt for grov hets og vold, valgte kulturmarxister i Trondheim kommune å heller angripe offeret de også. Kulturmarxister angriper alltid i samlet flokk. For å pulveriserte ansvaret for sine ugjerninger.
Anneli-saken i Trondheim er på ingen måte unik. Slike hendelser skjer hele tiden. Politiet søker av politiske årsaker å hysje ned og henlegge disse sakene. Fordi vold, skadeverk og trusler mot folk med «feil» meninger er ønskelig fra regimets side. Norske domstoler er også svært ivrige på å frikjenne aktører som utøver slik kriminalitet.
Domstolene er også svært ivrige til å dømme folk som protesterer mot løgner, forfølgelser og uthenging. Noe som ble ettertrykkelig illustrert da en hjemløs mann ble dømt for å respondere negativt mot lederen i det Antifa-tilknyttede Filter-miljøet, Harald Klungtveit.
Samtidig bevilger stat og kommuner store pengesummer til bygging, vedlikehold og oppgradering av samlingssteder som Blitzhuset i Oslo.
Samlingssteder for aktivt voldelige og kriminelle fotsoldater, som utfyller funksjonen som statens forlengede arm. De brukes til å utøve den volden som politiet ikke uten videre kan utøve mot dissidenter.
Den iskalde hensynsløsheten er bevisst og ønskelig. Et verktøy for å kontrollere hva folk tillater seg å mene.
Hysj, hysj
Dramaserier og produksjoner som NRK-serien «22. juli» kan aldri vise frem denne delen av virkeligheten. Kulturmarxistenes mange og alvorlige forbrytelser ødelegger narrativet om «renhet» og «godhet».
Litt som at folk i det tidligere Sovjetunionen eller Øst-Tyskland aldri fikk lese i aviser om hvordan folk som regimet anså som problematiske ble behandlet. Alt stoffet handlet om hvor bra og fortreffelige de politiske lederne var. Om hvor dyktige Stasi var.
Massemediene var utelukkende propaganda. Ment å være «oppbyggelig».
Slik er det også her i Norge. Og i land som Sverige, Storbritannia og Tyskland. Den gode volden, de gode forfølgelsene og de gode løgnene er ikke noe å snakke åpent om. Hendelsene undergraves, hysjes ned og forvrenges. Fordi det ødelegger for den ønskelige oppfatningen folk skal ha, av myndigheter og statsmakten.
Og det er til en viss grad forståelig.
Hadde NRKs dramaserie hatt med scener hvor ansatte i norske avisredaksjoner diskuterte og planla hvordan de skulle hysje ned vold og kriminalitet, ville ikke sympatien blitt den samme. På samme måte ville den ønskelige sympatien for kulturmarxistene fordampet dersom dramaserien skildret volden, uretten og viljen deres til å skade andre.
Propagandaen deres er i ferd med å bli stadig mer desperat nå. De har også begynt å hevde at internett er et problem. Fordi de ikke lenger kan kontrollere informasjonsstrømmen på samme måte som før.
Sånt passer ikke inn i seriene til NRK.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion