Begrepet nasjonalisme kan ha mange betydninger, basert på hva folk legger i det.
For noen handler nasjonalisme om staten Norge – typisk representert av ting som flagget, de fiktive landegrensene, kongehuset, oljepumpene, rettsvesenet, det såkalte demokratiet og det militære. For andre handler nasjonalisme om kultur og holdninger, mens det for andre igjen handler om etnisitet og rase eller fellesskap.
Uten en klar og felles definisjon av begrepet nasjonalisme blir enhver diskusjon om temaet meningsløs, fordi man ender opp med å diskutere et abstrakt noe som ikke har noen klar form eller fasong.
Når de akademiske definisjonene av begrepet nasjonalisme også spriker i alle retninger, gjør ikke dette at temaet blir særlig mye lettere å forholde seg til.
Personlig har jeg aldri vært en nasjonalist i typisk forstand. Jeg har et norsk pass, men jeg har ingen nevneverdig lojalitet til den norske staten. Videre har jeg ingen direkte tilhørighet til Norge som selskap eller som et fellesskap.
Norske lover og regler er noe jeg anser for å være kun streker i sanden, altså noe som jeg elektivt velger å følge, så lenge det er til det beste for meg og mine personlige interesser. Noe mer er det ikke for meg.
Som jeg tidligere har vært inne på, kommer jeg heller ikke til å kjempe for Norge i noen krig eller konflikt.
Les også: Hurra! Hans Petter Sjøli tar opp kampen
Jeg ønsker ikke å kjempe for at en gruppe drittsekker skal sitte på Stortinget og berike seg selv, mens de klager over mangel på øl og skrelte poteter. Det sier seg selv. Jeg har heller ikke noe med å gi min lojalitet til et samfunn som jeg dypest sett ikke er en del av. For meg er det å kjempe og dø for Norge like absurd som å kjempe og dø for Israel, Kongo eller Coca-Cola. Det er i grunn så enkelt.
For min del er det ingen ære i å forsvare noe så meningsløst som den norske statsforvaltningen, politikerne og institusjonene. Slik jeg ser det er den norske staten kun et slags firma, som har tatt over et landområde hvor forfedrene mine bodde.
Flagget betyr heller ikke noe for meg, sånn helt egentlig. En periode kjørte jeg rundt med et norsk flagg i bagasjerommet på bilen, som jeg brukte som pussefille. Det fungerte bra til formålet, og det var ganske svart av olje og skitt da jeg til slutt kastet det.
På samme måte feirer jeg aldri 17. mai, og jeg skal innrømme å være blant dem som kanskje har fått tilsnakk om «helligdagsfred» for bruk av vinkelsliper på nasjonaldagen. Ironisk nok liker de visst ikke støy når det idiotiske opptoget tramper forbi, utkledd i dårlige etterligninger av det som en gang var nasjonale klesdrakter.
Denne type 17. mai-nasjonalisme er ikke noe jeg tar del i. Dette er en nasjonalfølelse som baserer seg på at Norge er noe vi har fått, at det er noe vi er gitt, og at vi er heldige på grunn av det. Slik jeg ser det er Norge, eller hele Norden om du vil, noe vi kun har lånt av våre barn. Det tilhører våre etterkommere, og vi passer bare på det. Dessverre ser det ikke ut til å være nevneverdig mye å overlate til dem når den tiden kommer.
Norge er fortapt
Nå som våre «folkevalgte» politikere og eliter også er i gang med å starte tredje verdenskrig, mener jeg at de bare kan få tredje verdenskrig hvis de ønsker.
For å sette ting litt på spissen mener jeg at Russland gjerne kan slippe en av disse «Satan 2»-bombene sine over Oslo, og med dette rense stedet for globalister, woke-feminisme, multikultur, transgrooming av barn, sodomi, inkompetanse, humanisme, pedofili og bestialitet.
Slik jeg ser det vil selv en radioaktiv ørken være bedre enn hva som er der nå.
Hvis russiske eller kinesiske styrker en dag marsjerer inn på Stortinget og arresterer alle politikerne, så vil det uansett ikke være mine politikere eller mitt demokrati som faller. En slik hendelse vil ha lite eller ingenting med meg å gjøre personlig.
På samme måte er også enhver nasjonal tragedie som 22. juli også noe som bryr meg midt bak. De som driver den konstante moraliseringen over 22. juli ville aldri leet på et øyenbryn dersom det var jeg som ble skutt den dagen. Derfor får de ikke noe mer tilbake fra meg heller. «Tit for tat» og «noko for noko» er det noe som heter. Det må de lære seg.
Minervas skribent Jan Arild Snoen gikk knallhardt ut mot meg på spalteplass for noen år siden, tilsynelatende fordi han mente at jeg har for lite sympati og lojalitet overfor folk som hater meg. Tosken Eivind Trædal sløste vekk et helt bokkapittel om meg, bare for å syte om det samme.
Hva de ville oppnå med dette er fortsatt uklart, men de har bidratt til å sørge for at jeg i dag treffer et riktig publikum. Jeg skriver ikke for islamhatende sionister som er godt oppe i åra, men for folk som er mer som meg. Det er helt klart en fordel.
Likevel så har de jo til en viss grad rett. Jeg har ingen sympati eller lojalitet til overs for folk som hater meg, og som ser på meg som en deplorable.
Trenger slike mennesker noen til å være en emosjonell tampong, kan de heller lete i sin egen inngruppe. I det minste kan de finne noen som tar dem alvorlig på et mellommenneskelig plan.
Min sympati og lojalitet er kun forbeholdt mennesker som fortjener det. Ingen andre. Det kan ikke kjøpes eller presses frem.
Det norske samfunnet og staten har ikke fortjent min sympati og lojalitet. Disse kan dermed bare brenne eller synke i havet, for alt hva jeg bryr meg.
Og i dette ligger også min «nasjonalisme». Budskapet mitt er i store trekk enkelt:
- Folk bør løsrive seg mest mulig fra systemet og staten.
- Bli mest mulig selvberget.
- Være fredelige.
- Ikke kaste bort tid på meningsløs partipolitikk.
- Ikke ta del i såkalte valg.
- Ikke kaste bort tid på en syntetisk offentlig diskurs om «høyreside» versus «venstreside», eller islam versus kristendom. Pakistanske muslimer er i dag stort sett de eneste i Storbritannia som motsetter seg transgrooming av barn i dag.
- Innse at Norge slik det er nå, med sosialdemokratiet, korrupsjonen, nepotismen og løgnene, ikke er noe som er verdt å kjempe for.
- Forlate byene.
- Kjøp en billig tomt og bygg et hus i massivtre.
- Lær å drive permakultur.
- Melke sine egne kyr og kjerne sitt eget smør.
- Få mange barn.
- Gi barna hjemmeskole.
Noe sånt.
Dette er i og for seg mer nasjonalisme enn alle disse falske bevegelsene som vil rekruttere folk til å stå utenfor kaffebarer i Oslo-gryta, med faner og klistremerker.
Dette er også langt mer konservativt enn aktører som driver rage baiting for å få tilgang til trygda og pensjonen til idioter, og som setter fremmede stater og folkeslag som Israel foran sine egne.
Jeg mener dette er en grei definisjon av nasjonalisme. Hva er nasjonalisme for deg?