Jeg liker vanligvis ikke historiebøker om krig, fordi de ofte forenkler og forskjønner. Boken On Killing av Dave Grossman gjør det motsatte og viser hva krig faktisk gjør med mennesker.
Det skjer i boken On Killing: The Psychological Cost of Learning to Kill in War and Society ved å gå rett inn i det mest grunnleggende og ubehagelige spørsmålet av alle, menneskets motvilje mot å drepe, hvordan den kan brytes ned, og hvilke spor det setter i dem som må leve videre etterpå.
I boken møter vi soldater som har måttet ta liv i krig og politifolk som har vært tvunget til å drepe i tjenesten. Fortellingene er uvanlig detaljerte, både i skildringen av selve handlingen og av de langvarige ettervirkningene. Kanskje det mest urovekkende av alt er desensitiviseringen som kan oppstå hos mennesker som gjentatte ganger har vært nødt til å ta liv. Før eller siden kan også dette reduseres til ren rutine.
Fullt navn: David Allen Grossman.
Født: 23. august 1956, Frankfurt, Vest-Tyskland.
Bakgrunn: Pensjonert oberstløytnant i den amerikanske hæren.
Yrke: Forfatter, foredragsholder og instruktør innen psykologi knyttet til dødelig maktbruk.
Arbeid og virke:
Grossman har i flere tiår holdt kurs og seminarer om de fysiologiske og psykologiske konsekvensene av å måtte ta liv, særlig rettet mot militært personell og politi. Etter militær karriere grunnla han Killology Research Group, senere omprofilert til Grossman On Truth.
Han har også opptrådt som sakkyndig vitne i en rekke rettssaker og deltok på påtalemyndighetens side i saken mot Timothy McVeigh etter Oklahoma City-bombingen.
- Faglig profil: Kjent for analyser av menneskets motvilje mot å drepe og hvordan denne kan brytes ned gjennom trening.
- Innflytelse: On Killing er bredt brukt og sitert innen militær- og politipsykologi.
- Kritikk: Arbeidet har møtt betydelig motstand, særlig knyttet til bruk av hans metoder i sivilt politiarbeid.
- Kontrovers: Seminarer tilknyttet hans virksomhet har vært forbudt i enkelte amerikanske delstater.
Krig er ikke bare nyhetssendinger på TV og bilder av ruiner i avisene. Krig er også det som skjer inne i mennesker, både i øyeblikket når noe uopprettelig skjer og i årene etterpå, når kropp og sinn fortsetter å leve i konstant beredskap. Det er en moralsk og psykologisk slitasje som ikke lar seg fange av kartpiler, frontlinjer eller militære analyser. Når krig reduseres til fortellinger om strategi, symboler og store ord, blir det lett å glemme at den i bunn og grunn består av konkrete handlinger utført av konkrete mennesker, med konkrete og livsvarige konsekvenser. At dette underkommuniseres så sterkt, er i seg selv talende. Det er nesten som om systemet ikke ønsker at folk fullt ut skal se hvor forferdelig krig faktisk er på dette nivået.
Forestill deg å bli dumpet i land fra et landgangsfartøy og umiddelbart kastet inn i et kaos der mennesker blir drept rundt deg på alle kanter. Fiender faller, men også medsoldater. I dette øyeblikket forsvinner alle abstraksjoner. Det finnes ikke rom for refleksjon, bare for handling. For å overleve må du ta liv, igjen og igjen, ofte på kloss hold. Du skyter et menneske. Kroppen faller, og før du rekker å forstå hva som har skjedd, er du allerede i bevegelse videre. Idet du løper forbi, ser du resultatet av handlingen din. Et liv som nettopp var der, er brutt av på et øyeblikk. Kroppen ligger unaturlig stille, ødelagt på en måte som ikke lar seg forklare bort som «nødvendig» eller «abstrakt». Det er et syn som brenner seg fast, enten du vil eller ikke. Du kan ikke stoppe, du kan ikke snu. Krigen presser deg videre, men bildet følger med deg, lenge etter at situasjonen er over.
Det er dette boken On Killing prøver å få fram. Ikke gjennom teori og fine begreper, men ved å vise hvordan det faktisk oppleves for dem som har vært der. Grossman beskriver hva som skjer når vanlige mennesker presses inn i situasjoner som egentlig er uforenlige med et normalt liv. Det som først kjennes fysisk og moralsk uutholdelig, kan etter hvert bli noe man holder ut ved å stenge av og gjøre det som må gjøres. Ikke fordi man vil, men fordi alternativet er å bryte sammen.
Og når krigen er over, slipper det ikke taket. Kroppen har lært noe den ikke bare kan glemme. Det dukker opp igjen i søvnløse netter, i plutselige lyder, i lukter som trekker deg rett tilbake. Noen bærer på skyld, andre på en tomhet der noe viktig ble slitt bort for å overleve. Dette er krigens virkelige ettervirkninger, og de får sjelden plass når krig omtales offentlig.
Derfor er denne boken så viktig. Den gjør krig konkret. Den nekter å redusere den til politikk, symboler eller store ord. Den handler ikke om helter eller ideologi, men om hva krig faktisk gjør med mennesker når alt pynt er skrelt bort.