En tanke har hjemsøkt meg de siste ukene. Hva om russerne egentlig har rett?
Dette spørsmålet leder unektelig inn på neste spørsmål. Hvordan kan vi eventuelt håndtere en slik erkjennelse? For hva gjør vi om russerne har rett i sine påstander om at Vesten er styrt av løgner, propaganda og frykt.
Hva kan vi gjøre dersom det som fortelles om Norge, USA, Europa, NATO og Ukraina i russiske medier egentlig er det som er sant?
Hva om Russland er den parten som egentlig har frie medier, og at vestlige land egentlig er de ufrie?
Hva om vestlige myndigheter og medier lyver til oss om langt mer enn bare påstander om at mangfold er en styrke og at menn kan føde barn?
Hvilken personlig beredskap har vi til å håndtere situasjonen dersom det viser seg at våre egne myndigheter egentlig har vært antagonister hele veien?
Jeg har fulgt en del med på russiske medier over lengre tid, og det som slår meg er at budskapet der ikke er verken mer eller mindre troverdig enn det vi får servert her i Norge. Sant å si er det umulig å vurdere hva som er mest sant. Alt jeg biter meg merke i er at det russiske budskapet er plausibelt.
- Vi vet at norsk politikk er fylt til randen av bedragere og løgnere.
- Vi vet at den såkalte rettsstaten er korrupt.
- Vi vet at fanatiske og totalitære krefter har tyrannisert vestlige land i flere tiår.
- Vi er kjent med kameraderiet og korrupsjonen som gjennomsyrer norsk offentlighet, næringslivet og forvaltningen.
- Vi vet at norsk akademia er gjennområttent.
- Vi vet at mediene lyver til oss.
Vi kan riktig nok erkjenne hver og en av disse punktene som sanne. Utfordringen er den helhetlige erkjennelsen. En erkjennelse av at vi har latt oss lure av et korrupt system, som på ingen måte har vårt beste som målsetning. Til sammen blir dette den virkelig store erkjennelsen av hvor dypt kaninhullet egentlig er.
Ville en slik erkjennelse, dersom nødvendig, i det hele tatt være mulig for folk flest?
Erkjennelser er som kjent ikke noe vi mennesker er så glade i når det kommer til stykket. Vi vil helst ikke erkjenne at vi lider under en avmakt i møte med skyhøye priser på drivstoff, strøm, mat og andre nødvendigheter. Vi vil helst ikke erkjenne at vi er blitt lurt når vi betaler fem millioner kroner for en bolig som kanskje er verdt noen hundre tusen.
Det ligger alltid et ubehag og en smerte i erkjennelse, selv når det gjelder «trivielle» ting som vårt eget livssyn og vår tro.
For meg ikke dette noe annerledes. Jeg skal erkjenne at jeg er redd for Russland og hva de kan finne på, men jeg er samtidig minst like redd våre egne myndigheter og hva de kan gjøre.
Vi vet at vestlige land går i en mer totalitær retning. Politisk korrekthet, kanselleringskultur og tvang bestemmer hva folk kan mene og hva de kan snakke om. Har du ikke riktig mening om noe, og er du ikke tilstrekkelig fanatisk, risikerer du veldig mye.
Vi vet også at overvåkningssamfunnet er blitt en dystopisk realitet. Utbredelsen av smarte enheter, IoT, E-tjenestens prosjekt med «tilrettelagt innhenting» og avviklingen av kontanter utgjør en helhet hvor privatlivet og retten til privat kommunikasjon er historie. Kombiner deretter dette med drakoniske lover som regulerer folks meninger og hensikter.
Nåde den som oppretter et WikiLeaks og avslører vestlige krigsforbrytelser. Da får vi alle se hvor dypt flotte ord om åpenhet og demokrati virkelig stikker.
Samtidig fremmes en nøye utspekulert doktrine om at vi i vestlige land er så frie, og at demokratiet vårt er så ufeilbarlig. Jeg tror ikke noe på det. Derfor er jeg også såpass usikker på om Russland kan ha rett.