Adresseavisen har i 250 år vært Trondheims kilde til underholdning og sladder. Men hvem er de lokale størrelsene som bor i den brune boksen ved Nidelva?
Onsdag ble jeg oppringt og telefonoverfalt av flyktningaktivisten Kjerstin Rabås i Adresseavisen. Den sinte tonen hennes var et tegn på at noe måtte være alvorlig galt. Etter tonen å dømme kunne man tro at jeg hadde rygget på bilen hennes og stukket av.
Jeg ble først anklaget for å ha gitt uttrykk for meninger som ikke er politisk korrekte. Blant annet skal jeg over en periode på flere år ha skrevet ned tanker og refleksjoner som ikke er godtatt.
Nå skulle jeg tas. Oppgjørets time var kommet, og Adresseavisen var visst både dommer og bøddel. Men før jeg ble ført til galgen skulle jeg få si noen siste ord, som et slags tilsvar.
Les også: Varsler «endelig oppgjør» mot feil meninger
Jeg la fra meg oversetterarbeidet og prøvde å få maskineriet som jeg oversatte dokumentasjonen til ut av hodet, før jeg knystet frem en slags respons.
Så kom tiraden. En ordflom jeg knapt har hørt maken til.
«Du-har-skrevet-kvinnefiendtlige-innlegg-og-oppildnet-til-hets-av-Julie-Indstad-Hole-som-fikk-trusler-på-mail-en-gang-og-du-kjenner-Ronny-Rønning-og-har-deltatt-i-sendinger-med-Alternativ-Media-og-du-har-referert-til-Breiviks-manifest-i-tekster-du-skriver-hvorfor-hater-du-Arbeiderpartiet-du-står-på-lista-til-Alliansen-der-det-også-er-nazister-hva-jobber-du-med-og-en-annen-gang-skrev-du-at-du-misliker-noe-jeg-liker-og-jeg-er-en-veldig-erfaren-journalist-hvorfor-skrev-du-dette-jeg-jobber-på-NTNU-det-er-mye-hets-mot-Arbeiderpartiet!»
Jeg ble helt satt ut.
«Har hun lært intervjuteknikk av Stasi?», tenkte jeg.
«Men, altså, nå har ikke jeg hetset noen politikere i Trondheim, og jeg har ikke sendt noen fæle e-poster til noen», prøvde jeg å si.
Budskapet gikk ikke hjem. Det ene hissige spørsmålet etter det andre fulgte anklager og beskyldninger.
Pedagogisk måtte jeg be det hysteriske kvinnemennesket om å bremse ned litt, slik at det gikk an å forholde seg til ett spørsmål av gangen. Dette viste seg å være vanskelig. Hun hoppet fra side til side, fra tema til tema.
Hun var ikke ute etter svar. Hun var ute etter en tilståelse.
Hele seansen var et brutalt avhør, og jeg var åpenbart siktet for forbrytelser mot kommunismen.
Stasi-offiseren
Torsdag brukte jeg omtrent en par-tre timer på å gjøre research på hvem klientellet i Adresseavisen er. Jeg har aldri brydd meg særlig om Adresseavisen, eller folkene der, selv om det er den største avisa i hjembyen min. For meg har de aldri hatt særlig relevans. Slik jeg ser det er de mest av alt en tilbyder av infotainment for den kjøpekraftige middelklassen.
Etter avhøret gikk det inn over meg hvor hissige de må være.
Innledningsvis tenkte jeg å publisere alle adressene til redaktørgruppen, for å være ekkel tilbake, som svar på artikkelen med personangrepene. Jeg greide å finne tolv adresser relativt umiddelbart, men samtidig fant jeg mye annet. Jeg fant ting som gjorde at jeg mest av alt synes synd på de stakkars menneskene som må jobbe i Adresseavisen.
Les også: Fanatikerne er blitt mer desperate
Avhørsleder Kjerstin Rabås viste seg å være en enslig kattedame som bor i en andelsbolig som er belånt til langt over pipa. I juni 2002 fikk hun fyken fra avisa Vesterålen, fordi redaktøren ikke hadde tillit til henne. Hun greide å si opp jobben sin før oppsigelsen var et faktum, og avisa hadde ikke annet valg enn å la henne fortsette ut oppsigelsestiden. Men den måtte hun tilbringe på et feltkontor, fordi hun ikke fikk lov til å nærme seg hovedredaksjonen.
Kanskje hadde hun avhørt fiskerne der oppe om fiskekvoter, med å sette en lampe i fjeset på dem og slå i bordet med Stasi-batongen sin. Hva vet vel jeg?
Men alle fortjener en ny sjanse, mener jeg. Feil skjer. Kanskje var den norske kulturen et sjokk sammenlignet med de foretrukne metodene i Øst-Tyskland.
Stress-personen
Deretter så jeg med gru på hvordan politisk redaktør Siv Sandvik og mannen som er politiadvokat har investert i et vedlikeholdskrevende hus til rundt 7,5 millioner kroner. Som politisk redaktør Adresseavisen blir man ikke akkurat rik, og det blir man ikke i offentlige etater som politiet heller. Både hun og mannen har hver for seg litt dårligere inntekt enn hva jeg har.
Jeg synes ofte synd på politiadvokater, som er en overarbeidet og stresset yrkesgruppe. Mange skifter beite. Et øyeblikk så jeg for meg hvordan de må ha det hjemme. Begge med full jobb og prestisjejag. Hun må jobbe i et åpent kontorlandskap og være hyggelig til folk hun ikke liker, mens han tilbringer dagene i retten med straffesaker fulle av de mest grufulle detaljer.
Et øyeblikk så jeg for meg at de prøver å slappe av med fredagstaco, og at han sitter med en masse papirark og jobber der også. Kanskje er det ikke helt sånn, men det er dit tankene går.
Samvittigheten min begynner å gnage. Jeg får meg liksom ikke til å være ufin med sånne folk. Jeg ser for meg at de allerede må være på kanten av overbelastning i hverdagen. Jeg kan ikke tro at de er genuint lykkelige. De stresser sikkert i ferien også.
Sjefen
Selveste administrerende og ansvarlig sjefredaktør Kirsti Husby vekket også en viss sympati hos meg. Mitt inntrykk er at Husby er selve definisjonen på en karrierekvinne, med pappkruskaffe og konstant hodepine av eviglange Teams-møter.
Å holde styr på stressmennesker og Stasi-offiserer hele dagen må være slitsomt. Men det verste må være å ha Schibsted-ledelsen hengende over seg, et mareritt-konsern hvor alt som betyr noe er klikk, tall, klikktall, antall klikktall og klikk på antall tall over klikktall.
Jeg hadde trolig blitt rapende gal av en slik tilværelse. Men all kudos til den som greier å holde ut jaget.
Speideren
Nyhetsredakør Erlend Juvik Hansen er også en jeg har utviklet medfølelse for. En tidligere speider fra nord oppi gokk et sted.
Jeg ser for meg at han fremdeles er litt speider, kanskje med en speiderfløyte som han blåser i når alle i det åpne kontorlandskapet skal få dagens oppdateringer på klikk, tall, klikktall, antall klikktall og antall klikk på klikktall.
«Sjå her nu folkens. Sjå på skjærmen. Tallan e bra. Bra klikktall i dag. Nu bli ho Kirsti gla’.»
Sukk.
Jeg ser for meg at fyren står der med det faste kaffekruset, med sånn markert brun rand langs kanten.
Helheten er det verste
Med det helsprø politiske miljøet i Trondheim, og denne gjengen i Adresseavisen som fungerer som PR-apparat for det hele, blir helheten samlet sett litt for søkt til at jeg vil engasjere meg i det mer enn nødvendig.
Les også: Bystyret erklærer Trondheim som atomvåpenfri sone
Jeg har dypest sett ingenting imot noen av dem. De er helt sikkert flotte mennesker med mange gode kvaliteter, men jeg kan ikke la være å rote litt i det hele med en pinne når de plutselig kommer til meg og er så hissige.
Tross alt så er dette kunnskaper jeg ikke hadde onsdag morgen, og som jeg helst skulle vært foruten.
Er Trondheim virkelig så ensrettet at disse menneskene samles til «stammekrig» bare fordi jeg blogger og skriver litt på fritiden? Tydeligvis. Men ting er hva det er. Det får bare være.
Hadde jeg i det minste hatt mulighet til å imøtegå alle påstandene med en kronikk eller noe, så hadde jeg gjort det. Men det vil bare bli forkastet, fordi det hadde blitt for mange sure fjes dersom de slapp til meg på redaksjonell spalteplass for å forklare, utdype og nyansere. Så det er utelukket. I den grad jeg slipper til så er det åpenbart aller nådigst med et par setninger som «tilsvar» på angrep, fordi de må gjøre det.
Jeg håper bare disse systemmenneskene glemmer meg snart. Tross alt er det disse som frivillig har oppsøkt min nettside, og latt seg affektere av at jeg skriver akkurat det som jeg mener. De er som et slags partruljerende tilsynsråd for ideologisk etterlevelse.
Liker de ikke det jeg skriver på mine flater så kan de da vel lese noe annet?