Av og til tar jeg meg selv i å lure på hvor bestikkelig jeg selv egentlig er. Ville jeg tatt imot bestikkelser for å utføre eller unnlate noe?
Svaret er at jeg trolig har en høy terskel for å la meg bestikke. I det minste er det hva jeg liker å tenke om meg selv.
Men mer realistisk er det å tenke at jeg bare er et menneske. I likhet med alle andre. Dersom bestikkelsene var gode nok, ville jeg trolig bøyd av fra mine egne prinsipper.
Det er en deprimerende tanke. Helt klart. Men jeg tror bestikkelighet er en uunngåelig del av menneskets natur.
Vi mennesker søker instinktivt å handle etter vårt eget beste. Goder er derfor noe som vi ikke uten videre avviser.
Hva er korrupsjon?
Hvert år publiserer organisasjonen Transparency International rapporter og rangeringer om korrupsjon i verden. Ifølge organisasjonen har korrupsjon mange, og ofte kreative, former.
Når vi tenker på korrupsjon, er det naturlig å se for seg at noen får penger i hånden, for å utføre eller unnlate noe som ellers ikke ville blitt gjort. Slike former for korrupsjon er banale, og er ofte lette å gjennomskue.
Økokrim kunne melde om en slik korrupsjonssak den 12. april 2019.
Men korrupsjon kommer i mange former, fasonger og gråtoner.
Én form for korrupsjon er det som på engelsk heter spoils system. Et system hvor et parti som vinner et valg, gir statlige jobber og stillinger til støttespillere, venner og slektninger. Som en belønning for å ha samarbeidet om å sikre partiet seier.
En annen form for korrupsjon er nepotisme. Et begrep som opprinnelig ble brukt om pavens utdeling av geistlige embeter til sine nevøer eller andre slektninger. I dag har begrepet gjerne en noe mer utvidet betydning.
I Norge forekommer korrupsjon ofte i form av at «noen har snakket sammen». Gjerne innen kommunal eller offentlig forvaltning.
Nå i juni 2019 ble en 61 år gammel kvinne dømt til fem og et halvt år fengsel, i forbindelse med slik korrupsjon, relatert til byggesaker i Drammen kommune. NRK rapporterte ivrig om saken.
Lovlig korrupsjon
Ikke all korrupsjon foregår i det skjulte, bak lukkede dører eller i mørke bakgater. Noen former for korrupsjon foregår helt åpenlyst opp i dagen. Fordi mange former for korrupsjon i seg selv ikke er ulovlig. I det minste etter norsk lov.
Et eksempel på slik lovlig korrupsjon, er når medieansatte får sine bøker og geskjefter promotert på redaksjonell spalteplass. Noe som ble kritisert i en kronikk på nettstedet Medier24, den 21. januar 2019.
Kronikkforfatter Trygve Aas Olsen skriver:
Andre forfattere kan ikke gi seg selv to sider i avisa. Når nyhetssjefen skriver om sine egne bøker, utnytter han stillingen til å oppnå private fordeler: Omtale gir salg.
Det hersker ingen tvil om at det å promotere egne bøker i egen avis, er i en moralsk gråsone. Men det er fullt lovlig å gjøre det.
Hvis en god venn i samme redaksjon, eller i en annen og «konkurrerende» publikasjon, promoterer bøker og lignende for redaksjonelle medarbeidere, så er det heller ikke et direkte brudd på Vær Varsom-plakaten.
Det vil i alle tilfeller være tilnærmet umulig for Pressens Faglige Utvalg (PFU) å felle en slik sak, hvis «noen har snakket sammen».
Tidligere nyhetssjef i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, er ikke den eneste som danser i disse gråsonene. Også Aftenposten har gjort det samme stuntet, med bøker skrevet av egne medarbeidere.
Det er åpenlys og fullt lovlig korrupsjon. Omtale av bøker gir salg. Penger tjenes.
Belønning og bestikkelser
Lørdag 30. juni 2019 publiserte Adresseavisen en fem sider lang skryteartikkel om sin egen tidligere(?) medarbeider Jonas Skybakmoen.
Artikkelen som ble publisert i Ukeadressa, er åpenbart ment som en belønning til Jonas. Det er et langt stykke svært hyggelig lesestoff.
Vennen Harald Klungtveit intervjues om de positive sidene med Jonas. Tidligere kollegaer i Adresseavisen intervjues også, hvorpå de pliktskyldig skryter av at Jonas er en flink gutt.
I artikkelen kommer det også tydelig frem hva artikkelen er belønning for. Nemlig at Jonas skriver nedsettende artikler om bittesmå utgrupper i Norge, som har «feil» politiske meninger. Utgrupper som etablissementet ikke liker oppsynet på.
Belønningen for denne virksomheten, er side opp og side ned med skryt. I tillegg til omtale av bandet som Jonas spiller i, Johndoe.
Igjen blir ordene til Trygve Aas Olsen i Medier24 relevante: Omtale gir salg.
Det vi kan observere med Adresseavisens artikkel, er en form for lovlig korrupsjon. En tjeneste byttes for en annen. Å være slem med folk som etablissementet ikke liker, blir belønnet med hederlig omtale, og reklame for ens produkter og merkevarer.
Rosabloggere og medier
En lignende form for tvilsom praksis er når offentlige etater og myndigheter kjøper skryt fra såkalte influensere. På folkemunne kalt rosabloggere. Samt når de praktiserer nepotisme i form av favorisering av venner og kjente.
Noe som direktør for Oslos klimaetat, Heidi Sørensen, gjorde da hun brukte 30 millioner kroner på PR-konsulenter. I en avtale hvor partivenninnen Silje Tveitdal var sentral.
Saken om Sørensen kommer frem i en artikkel hos Nettavisen, søndag 30. juni 2019.
I artikkelen kommer det også frem at Oslo kommune har brukt omtrent én million kroner til å betale bloggere for å lage og dele klimarelatert innhold på sosiale medier.
Nettavisen skriver:
Nettavisen omtalte fredag at direktør for Oslos klimaetat og tidligere SV-topp Heidi Sørensen har brukt 30 millioner kroner på PR-konsulenter i en avtale hvor partivenninnen Silje Tveitdal var sentral.
Begge har bakgrunn fra sentrale verv i Sosialistisk Venstreparti (SV) og bekrefter at de er venner, og har jobbet sammen i en årrekke.
Videre skriver Nettavisen om kommunens bruk av influensere og bloggere:
Totalt skal kommunen, ifølge en avtale Nettavisen har fått tilgang på, bruke 998.000 kroner på fire influensere. I tillegg kommer prisen for PR-byråets tjenester.
For dette blir det produsert Youtube-videoer og lagt ut Instagram-innlegg av de fire influensere.
Det er liten tvil om at slik praksis foregår i en etisk gråsone. Men det er fullt lovlig.
Jeg mener at sånt bør beskrives som lovlig korrupsjon. Det er en form for nepotisme. Og det foregår helt åpenlyst, så alle kan se det.
Umoralsk, men forståelig
Men det jeg lurer aller mest på, er om jeg selv ville agert annerledes i en tilsvarende situasjon som de ovenfor nevnte eksemplene.
Ville jeg promotert bøkene og bandene til tidligere og nåværende kollegaer?
Trolig. Selv om jeg har mine motforestillinger rundt de etiske perspektivene med å gjøre det.
Ville jeg selv brukt 30 millioner på PR for kommunens klimaetat, i en sak hvor en partivenn var sentral?
Ikke umulig.
Jeg er med all sannsynlighet ikke noe bedre selv. Til tross for at jeg gjerne tenker at jeg sikkert er det. Derfor kan jeg ikke uten videre innta en moralsk høyborg, hvor jeg retter pekefingeren skarpt mot andre.
Videre tror jeg at vi må erkjenne vår egen bestikkelighet, og vår egen korrumperbarhet, for å kunne agere riktig når vi stilles overfor slike dilemmaer.