Historien om hvordan Sverige ble multikulturelt er like skremmende som den er aktuell. Her får du en rask gjennomgang av prosessen.
Skal vi forstå utviklingen som har funnet sted i Sverige de siste 40 årene, må vi se til samfunnsforskningen. Utviklingstrekk over tid er observerbare, og kan med relativt stor presisjon forklare hva som har skjedd.
Med å se hva som har skjedd i Sverige kan vi også se etter lignende og tilsvarende trekk i Norge, og i andre europeiske land.
Én ting er likevel helt sikkert. Dette er en historie som publikasjoner som Document, Resett og Rights aldri kommer til å gi deg.
Hva skjedde?
Spørsmålet om hvordan Sverige ble «multikulturelt» besvares blant annet i avhandlingen The Multicultural Moment (2015) av Mats Wickström ved finske Åbo Akademi.
Konklusjonene i Wickströms avhandling sammenfaller med doktoravhandlingen Jämlikhet och valfrihet: En studie i den svenska invandrarpolitikens framväxt (2001) av Lars Erik Hansen ved Stockholms universitet.
Blant de sammenfallende konklusjonene er at masseinnvandringen til Sverige er et direkte resultat av politiske beslutninger gjort i Sverige på 1970-tallet.
Disse beslutningene ble gjort på bakgrunn av en svært omfattende ideologisk konsensusbygging som ble gjennomført i løpet av den samme perioden.
Denne konsensusbyggingen ble primært drevet frem av massemedier, akademia, NGO-er og lobbygrupper bestående av fremmedkulturelle aktører.
Jødisk påvirkning
En viktig konklusjon i Wickströms avhandling er at det var en sirkel av intellektuelle personer som sto bak disse idéene i Sverige på 1970-tallet. Særlig har den polskfødte jødiske sosiologen David Schwarz (1928–2008) utmerket seg i prosessen.
Schwarz kom til Sverige i 1950, etter å ha vært internert i tyskernes konsentrasjonsleirer under krigen. I Sverige begynte han studier ved Stockholms universitet, og ble fra 1960-tallet redaktør for det populærvitenskapelige tidsskriftet Invandrare och minoriteter (I&M).
Schwarz brukte også avisen Dagens Nyheter som en plattform til å argumentere for at multikulturalisme var den eneste ritkige veien videre for Sverige. I 1964 publiserte Schwartz artikkelen Utlänningsproblemet i Sverige i Dagens Nyheter. En artikkel som startet en omfattende debatt om innvandring og assimilering i Sverige.
Schwarz publiserte også flere bøker. Blant annet Svensk invandrar- och minoritetspolitik 1945-1968 (1971), Invandrar- och minoritetsforskning m.m., en bibliografi (1973) og Kan invandrarna bli svenskar? (1973).
Denne populærkulturelle påvirkningen av idéer og politikk førte til at alle politiske partier i Sverige stemte for å bli et multikulturelt samfunn i 1975.
Antisemittisme og sionister
Parallellt med at ratifisert samfunnsforskning konkluderer sammenfallende om hva som har skjedd i Sverige, blir andre og feilaktige narrativer forsøkt pushet.
Blant annet prøver publikasjoner og interessegrupper å legge skylda på utviklingen i samfunnet over på muslimer og islam.
Dette kan skyldes at de observerer voldelige gjenger, lite liberal bekledning, islamistisk terrorisme og annet. Disse inntrykkene skaper tilsynelatende en forståelse av at utviklingen som sådan skyldes disse «nye elementene» i samfunnet.
Å se på historien, på samfunnsforskningen og på bakenforliggende forhold blir for komplisert. Folk flest ønsker enkle forklaringer på ting.
Et bifenomen som kan observeres er at disse islamkritiske kreftene prøver å shille for Israel og jøder. Ofte blir all kritikk av handlinger begått av staten Israel, eller av jødiske personer og miljøer, sett på som antisemittisme. Særlig er dette aktuelt blant de mer «anstendige» og «konservative» aktørene, som Document og Rights.
De er tilsynelatende ute av stand til å se at jødiske personer og interessegrupper kan ha en skadelig effekt på vestlige samfunn, når disse gruppene aktivt går inn for å påvirke i favør av sine kollektive overbevisninger.
Jeg sier selvfølgelig ikke at jøder som sådan er et problem, eller at alle jøder holder på som David Schwarz, Barbara Lerner Spectre og Ervin Kohn. Men det er noen, og de er høylytte i sin agenda om å gjøre vestlige land multikulturelle. Noen ganger får de også gehør, slik Schwarz gjorde i Sverige på 1970-tallet.
Bare det å peke på disse forholdene blir ansett som antisemittisme og nazisme. Hvor da anklager og assosiasjoner til lampeskjermer, såpestykker, håndvesker, pølser og veggtapet kommer frem. Gjerne akkompagnert med øvelsen å «ta avstand fra».
Jeg trenger vel knapt å påpeke hvor fordummende dette er for en opplyst diskurs.
Saklig kritikk
Skal man kunne kritisere utviklingen på en god måte, er det tvingende nødvendig å ta høyde for de faktiske forhold.
Det er nødvendig å kunne problematisere de faktiske mekanismene som ligger bak utviklingen. Selv om dette kan oppfattes som både ubehagelig og ufint.
Vi kan helt fint peke på den kristne, på den hvite, på den svarte, på muslimen, på menn og kvinner, og si at de har ønsker og preferanser i en gitt sak på grunn av kollektive egeninteresser.
Vi må også på samme måte tørre å peke på jøden og si at vedkommende har egeninteresser i en sak, og derfor agerer slik og sånn. Dette er ikke nødvendigvis såkalt antisemittisme, men å likebehandle alle mennesker – på godt og vondt.
Vi lever i et Norge med «kritiske hvithetsstudier», og da må vi på samme måte kunne ha «kritiske jødiskhetsstudier», «kritiske svarthetsstudier» og «kritiske kvinnestudier».
Likhet for alle.
Her er det bare å sette på kaffetrakteren og forske i vei.
Poenget er at vi trenger åpenhet alle veier. Vi må kunne forstå at personer som David Schwartz har motiver. Fyren overlevde flere konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig, og ville selvfølgelig hindre at «slemme hvite mennesker» gjorde noe sånt igjen. Man trenger da søren ikke være matematiker for å legge sammen to og to, og se dette.
Kilder:
- Wickström, M. (2015). The Multicultural Moment: The History of the Idea and Politics of Multiculturalism in Sweden in Comparative, Transnational and Biographical Context, 1964-1975: Åbo Akademi University.
- Hansen, L.-E. (2001). Jämlikhet och valfrihet: En studie av den svenska invandrarpolitikens framväxt. Stockholm: Almqvist & Wiksell International.
- Schwarz, D. (1964, 21. oktober). Utlänningsproblemet i Sverige. Dagens Nyheter.
- Schwarz, D. (1971). Svensk Invandrar- och minoritetspolitik, 1945-1968. Stockholm: Bokförl. Prisma.
- Schwarz, D. (1973). Invandrar- och minoritetsforskning m. m: En bibliografi. Stockholm: Botkyrkaprojektet, Sociologiska institutionen, Stockholms universitet.
- Schwarz, D. (1974). Kan invandrarna bli svenskar?. Lund: Studentlitteratur.
- Spectre, B. L. (January 01, 2011). Europe: Education of Adult Jewish Leaders in a Pan-European Perspective.
- Fylkesnes, S. (2011). «The Multicultural» : Constructions in the curriculum of Norwegian primary schoolteacher education.
- Fylkesnes, S. (2018). Whiteness in teacher education research discourses: A review of the use and meaning making of the term cultural diversity. Teaching and Teacher Education,71, 24-33.
- Ahmed, S. (2004). Declarations of Whiteness: The Non-Performativity of Anti-Racism.
- Mulhall, Pamela J, Smith, Dorothy V, Hart, Christina E, & Gunstone, Richard F. (2017). Contemporary Scientists Discuss the Need for Openness and Open-Mindedness in Science and Society. Research in Science Education, 47 (5), 1151-1168.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion