Hvordan kunne Giske-saken i VG egentlig skje?

I etterkant av hvordan VG misbrukte kilden Sofie i en kampanjesak mot Ap-topp Trond Giske, har mange medier forklart hva som skjedde. Derimot har svært få drøftet hvordan det kunne skje.

Her ser jeg derfor mitt snitt til å gi en forklaring på mulige årsaker bak hendelsen.

La meg ta det første først.

At jeg ikke har særlig stor respekt for klientellet som befolker norsk mediebransje, er åpenbart ingen hemmelighet. Årsaken til dette er at jeg alltid dømmer folk etter karakter.

Ut ifra et tribalistisk aspekt, vurderer jeg også folk ut ifra deres objektive nytteverdi.

Jeg ser på samfunnet rundt meg som en sosial konstruksjon. En slags kulisser, som maskerer en hard og vanskelig natur. En verden som det er vanskelig for mennesker å overleve i.

Hvis samfunnet hadde kollapset i morgen, og sivilisasjonen hadde brutt sammen, hvilken bruk ville vi hatt for disse figurene i norsk mediebransje?

Trolig ville det ikke vært noe særlig nyttig de kunne utført.

Jeg ser i alle tilfeller ikke for meg at Hans Petter Sjøli eller Gard Steiro er typene til å produsere og sveise landbruksutstyr, eller reparere fiskebåter. Jeg ser videre ikke for meg at de er i stand til å bygge hus, jakte eller ta del i den type voldelige konflikter, som uunngåelig preger primitive samfunn hvor sivilisasjonen har sviktet.

Den type rudimentære samfunn vi kan se i store deler av Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Med tiden kan et slikt samfunnsmessig kollaps finne sted her i Europa også.

Naturkatastrofer, børskrakk og kriger finner sted. Og samfunn som rammes faller i grus.

Kaffe latte og feminisme

Figurer som Steiro og Sjøli har en slags institusjonalisert mangel på klassiske maskuline egenskaper. Og det er et faktum. Jeg prøver ikke å rakke ned på dem, som sådan. Eller hetse dem. Jeg bare påpeker det unektelige og åpenbare ved deres natur.

Svært mange menn i dag lider under dette. Kanskje særlig i de store byene.

Dersom samfunnet kollapser, og systemet som mater dem slutter å sette ut matskålen, ville de sulte og fryse. De ville velte seg i elendighet i bykjernene, som mennesker alltid gjør i kriser.

Jeg har i det minste grunnleggende ferdigheter å forhandle med. Som mekanikk og fiske. Ting som er verdifulle i ethvert samfunn, overalt i verden.

Og det gjelder ikke bare mennene. Også kvinnene man finner i slike systemavhengige miljøer har den samme problematikken. Ofte feite og late feminister, med en hang til rusbruk og promiskuitet. Mange av dem er også alenemødre.

Da er det ikke rart at menn i disse miljøene, som Steiro og Sjøli, risikerer å bli MeToo-et bare de slurper litt høyt av kaffekoppen i nærheten av disse kvinnene.

Jeg tror ikke jeg overdriver dersom jeg kommer med påstanden at disse menneskene lever i et giftig miljø. Et miljø som er skadelig på svært mange måter, og som da (i varierende grad) har påvirket dem negativt.

Dette gjelder heller ikke bare norsk mediebransje. Det gjelder alle systemavhengige yrker og miljøer. Som advokater, sosiologer, bankfolk, forleggere, politikere og folk innen kunst-, IT- og meglerbransjen. For å nevne noen eksempler på hva jeg sikter til.

Så, hva har det med Giske-saken å gjøre?

Ta det med ro, jeg kommer til det.

Det er trolig i denne urbane og systemavhengige forståelsen av verden, at problemet med Giske-saken starter.

Disse menneskene har på mange måter levd seg inn i en slags alternativ virkelighet. En virkelighet som er preget av et urealistisk verdensbilde.

Tilsynelatende tror disse menneskene at deres egen privilegerte og myke levemåte, og den følgende forståelsen av verden rundt seg, er den eneste måten å leve et liv på. For å si det litt krøkkete.

For å si det på en enklere måte, så tror jeg disse menneskene mangler perspektiv. Både på verden rundt seg, på seg selv, og på sin rolle i den store helheten.

Gard Steiro er sikkert lykkelig nok, på et subjektivt nivå. Der han kan gå rundt og etterape populærkulturelle stiluttrykk, med å kle seg som rollefigurene i serier som House of Cards. Kanskje står han foran speilet på soverommet om morgenen og tenker «sånn, nå ligner jeg litt på Frank Underwood».

Jeg bør ikke kritisere Steiro for det. Mennesker har en tendens til å etterape det de ser på TV, og i populærkulturen rundt seg. Folk flest får gjerne et inntrykk av at dette er forventet av dem. Noe det sikkert til en viss grad også er.

Men det er fortsatt å leve i en slags fantasiverden. En verden hvor realitetene blir uklare.

Noe som er helt åpenbart med Giske-saken.

For meg virker det som om disse menneskene lar fantasier og forestillinger løpe litt løpsk med seg. De skaper seg et syntetisk virkelighetsbilde, som de ikke bare prøver å etterleve og formidle, men som de i tillegg prøver å håndheve.

Som når Hans Petter Sjøli omtaler meg som «aller ytterste høyre-skribenten Johan Slåttavik» i VG. Fordi det er et forenklet og karikert bilde, som disse myke og systemavhengige menneskene gjerne får av oss som ikke helt deler deres syn på tilværelsen.

Likevel anklager jeg ikke Sjøli for dette. Sjøli er, i likhet med andre som ham selv, bare et produkt av sin samtid. Verdensbildet hans er internalisert gjennom konstant samhandling med andre som ham selv. Som Gard Steiro, og andre menn som drikker kaffe latte og bruker hornbriller.

Det er nemlig en livsstil det også. Og selv om jeg personlig er kritisk til den, så ønsker jeg at personer som Steiro og Sjølie skal kunne leve den ut med verdighet. I det minste i den utstrekning det faktisk er mulig å knytte verdighet til en slik barnslig forestillingsverden.

Trond Giske

Politikeren Trond Giske er også en slik mann. Med dresskjorte og litt lunken statur.

Når han samhandler med kvinner, som på dansegulvet i den omtalte videoen, så er det på en måte som viser at han er tydelig preget av MeToo-trusselen. Alt er distansert og forsiktig.

Men likevel er dette nok til at Gard Steiro, og hans journalist Lars Joakim Skarvøy, trolig satt med hver sin kopp kaffe latte, og nikket enige om at det Giske gjør på videoen er «uakseptabelt» og «uhørt».

Motepolitiske fenomener som MeToo og feminisme er så integrert i deres forståelse av verden, at de sikkert oppriktig tror selv at Trond Giske gjør noe galt. Selv om den objektive virkeligheten tilsier noe langt annet.

Forklaringen er derfor kulturelt betinget.

Denne Oslo-kontor-latte-MeToo-kulturen er årsaken til Giske-saken i VG.

Del innhold: