For å kunne forstå de mørkeste trekkene ved mennesker, må vi nødvendigvis forstå menneskets natur. Vi må også kunne forstå noen helt grunnleggende ting om den verden vi lever i.
I grove trekk går disse tingene ut på at vold fungerer, at makt må gripes, samt at krig og naturkatastrofer er hevet over menneskets vilje og handlekraft.
For å forklare dette, blir det trolig enklest dersom jeg viser til en allegorisk bibeltekst i Det nye testamentet. Nærmere bestemt i Johannes’ åpenbaring (apokalypsen), som er den siste og avsluttende teksten i Det nye testamentet.
At jeg trekker inn kristendom og bibelen her, er ikke tilfeldig. Reelt sett er disse grunnleggende forståelsene av mennesket, og av vår natur, svært gammel kunnskap. Så gammel kunnskap at det er bibelsk.
At en allegorisk og kryptisk bibeltekst kan forklare oss noe som helst, kan virke både søkt og vanskelig å forstå. Langt mindre åpenbart er det at en slik tekst kan gi oss en pekepinn på hvorfor grusomme hendelser finner sted i moderne tid. Men det kan likevel gi mening, dersom man setter det hele i kontekst.
De fire rytterne
Alle som leser bøker som Art of War av Sun Tzu, vil forstå at krigsherrer lenge har hatt en helt spesiell måte å tenke på. At krigsherrer har, og har hatt, en helt spesiell evne til å forstå hvordan verden og menneskene i den fungerer på et makronivå.
For vil man ha noe, må man gripe det. Vil man oppnå noe, må man handle. Ingenting kan bli oppnådd, eller endret på, med å være passiv. Og det er her de fire rytterne i Johannes’ åpenbaring kommer inn i bildet. De er de fire maktfaktorene som verdens herskere og krigsherrer må beherske, for å kunne oppnå makt og kontroll over mennesker.
De fire rytterne er enkelt forklart en billedlig og lyrisk fremstilling av de maktmidler og grusomheter som må til for å vinne kriger. For å overvinne en fiende.
I Johannes’ åpenbaring er de fire rytterne beskrevet slik:
Rytteren pest er en allegori for svekket moral. Med å svekke din fiendes moral, svekker du også hans handlekraft og potensiale. Pest er en allegori for fordervelse og forfall. For svekkelse og manglende evne til innsats. Det er også en allegori for frykt. Med å innstille frykt i din fiende, svekker du hans moral.
Og jeg så, og se! – en hvit hest. Og han som satt på den, hadde en bue. Han fikk en seierskrans, og med seier dro han ut for å seire.
Johannes’ åpenbaring 6,2
Rytteren krig er en allegori for vold. For brutalitet og hensynsløshet. Fra pilspisser og sverd, til bomber og granater. Rytteren krig symboliserer musklene, makten. For skal du oppnå noe, som å vinne en krig, så krever det handlekraft. Evne til å være offensiv. I naturen spiller brutalitet og vold en stor rolle. Fordi vold virker. Den som kontrollerer volden, kontrollerer også omgivelsene. Det er ikke uten grunn at staten har et voldsmonopol.
Og det kom fram en annen hest som var flammende rød. Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned. Og det ble gitt ham et stort sverd.
Johannes’ åpenbaring 6,4
Rytteren hungersnød er en allegori for at en hersker kontrollerer sitt folk med å kontrollere tilgangen på mat og nødvendigheter. Folk biter ikke hånden som mater dem. Lojalitet hos dine allierte avhenger også av at du har noe å tilby dem. I krigstid søker de stridende parter gjerne å kutte av forsyningene til motparten.
Da Lammet brøt det tredje seglet, hørte jeg den tredje skapningen rope: «Kom!» Og jeg så, og se! – en svart hest. Og han som satt på den, hadde en skålvekt i hånden.
Johannes’ åpenbaring 6,5
Rytteren død er nærmest selvforklarende. En død fiende kan ikke skade deg. Eller som ordtaket sier: «Dead Men Tell No Tales». Med å drepe din fiende har du lyktes i å overvinne ham.
Og jeg så, og se! – en gulblek hest. Rytterens navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.
Johannes’ åpenbaring 6,8
Som jeg har vært inne på ovenfor:
Disse kryptiske bibelversene kan virke underlige og søkte. Men de er bare en billedlig og lyrisk fremstilling av de fire verktøyene som kreves for å vinne kriger. En billedlig fremstilling av de fire maktfaktorene som gir herskere kontroll.
Vi mennesker, og verden vi lever i, kan kontrolleres med disse fire elementene. Det gjelder hele samfunn, hele nasjoner og kontinenter. Uansett hvor avansert og utviklet vår verden blir, vil disse eldgamle verktøyene være uforanderlige og konstante.
Mange former for krig
Nå som vi har fått en viss klarhet i noen helt enkle og grunnleggende sannheter om den verden vi lever i, kan vi begynne å stille spørsmålene som vi lurer på.
For eksempel hvorfor noen blir terrorister og massemordere?
Svaret på det spørsmålet er at de tar i bruk de fire helt grunnleggende elementene av maktutøvelse for å oppnå noe.
Les også: Hva er «The Great Replacement»?
Når det gjelder aktører som Brenton Tarrant, Anders Behring Breivik og Patrick Crusius, så er deres hensikter og målsetninger gjort åpenbare gjennom såkalte manifester. Tekster hvor de i varierende detalj beskriver sine hensikter og målsetninger.
Felles for dem alle er at de ønsker forandringer i samfunnet som de lever i. Og for å oppnå disse forandringene, tar de i bruk de eldgamle redskapene som mennesket har for krig og kontroll. De bruker vold, demotiverer og dreper. Krig, pest og død.
Fordi disse virkemidlene har vært ansett for å være effektive, helt siden de første menneskene begynte å krige med primitive redskaper.
Les også: Les «manifestet» til drapsmannen John Ernest her
Det er med andre ord en instrumentell vold. En vold som har til hensikt å oppnå noe konkret. For dem er det å vinne en krig.
Hvilken krig?
Å hevde at New Zealand, Norge og USA er krigsrammede områder, vil uansett være både rart og underlig. Disse landene er i hovedsak fredelige. I det minste foregår det ingen offisielle kriger.
Men under en relativt fredelig overflate kan det likevel skjule seg mange konflikter.
Og hvis du lurer på hvilke konflikter som kan skjule seg under den fredelige overflaten, så dukker svaret på dette opp i kommentarfeltet til nettavisen Document nå mandag.
Systematisk demonisering av hvite gjør ikke akkurat underverker for den barnslige drømmen om mangfold og pluralisme, blant en tribalistisk art som mennesket. Blant annet med påstander om «hvitt privilegium», og konstruksjon av hvit skyldfølelse.
Videre foregår det en systematisk demonisering av menn. Fortrinnsvis hvite menn. Med å skyve dem ut i kulden, latterliggjøre dem, og nekte dem deres naturlige plass i stammen, gjør man bare vondt verre.
Sånt skaper uro. Det skaper splid. Det skaper krig.
Og det er denne krigen disse mennene kjemper. Krigen som samfunnet fører mot dem. Med systematisk marginalisering og stigmatisering. Med å frarøve dem rettigheter og muligheter. Med å frarøve dem verdighet, og frarøve dem mening med tilværelsen.
Alt sammen i det progressive sitt navn, selvfølgelig.
Les også: Les «manifestet» til El Paso-skytteren her
Og det koster. Det har en betydelig pris. En fryktelig pris. En pris som er like uunngåelig som den selvforskyldt.
For ingenting i vår verden er hevet over naturen. Ingenting er hevet over de fire verktøyene for kontroll og makt. Ingenting kan noen gang være det. Selv ikke de mest fanatiske ideologier. Selv ikke de mest progressive samfunn og sivilisasjoner.
Så, hva kan gjøres?
Vel, det første som bør gjøres er veldig enkelt: Gi disse mennene litt forbannet fitte. Og gi dem mye av det.
Videre bør samfunnet slutte å kvotere kvinner, sosialister, humanetikere og minoriteter inn i jobber og posisjoner disse ikke er kvalifiserte til. Gi heller dette til disse mennene.
Samfunnet bør også legge bedre til rette for husmorrollen. Kvinner er skapt for å føde barn. Får ikke kvinner barn, så blir de ulykkelige. Her har vi som samfunn mye å hente i det som gjerne kalles radikal tradisjonalisme.
Ekteskap bør være noe som legges mer til rette for i lokalsamfunn. Det bør være en målsetning at så mange som mulig danner par, og blir gift. Ingen er tjent med at kvinner kjører kuk-karusellen sine mest fruktbare år. For å deretter søke «snille menn» på Tinder og på barer når de har bikket 30, og dermed har mistet mye av sitt primære forhandlingsgrunnlag overfor menn – nemlig fruktbarhet.
Kvinner og menn har ulike roller fra naturen. Særlig lederposisjoner og politikk er dårlig egnet for kvinner. De er typisk styrt av følelser, og er ofte irrasjonelle. Selv ikke når kvinner har nådd menopause, og klipper håret kort for å ligne menn, er de egnet som ledere. De blir i beste fall bare karikaturer av menn.
Jeg skjønner at disse løsningene ikke er ideologisk korrekte. Men de er i tråd med naturen. I tråd med menneskets dypeste instinkter og evolusjonære egenskaper.
Skal vi løse problemer som er knyttet til menneskets natur, må vi slutte å opptre naturstridig. Samme hvor politisk og ideologisk korrekt den naturstridige atferden kan fremstå.
For å løse problemet med terrorister, massemordere og skyttere er vi avhengige av å gjøre noen erkjennelser. Vi må også gjennomføre de nødvendige endringene som kreves.