En angivelig møteprotokoll fra en sionistkongress i 1897 har skapt enorme kontroverser verden over. Men hva inneholder den som er så skummelt?
Teksten Sions vises protokoller skal ha blitt skrevet i 1897 eller 1903. Nøyaktig årstall for teksten er i dag usikkert. Angivelig er teksten en møteprotokoll fra en sionistkongress i den sveitsiske byen Basel i 1897.
Les også: Litteratur: Sions vises protokoller
I dag blir det ofte hevdet fra offisielt hold at teksten er et falsum, og videre at teksten er såkalt antisemittisk. Andre igjen hevder at teksten faktisk er en den genuine møteprotokollen fra Basel.
Sannheten er at det ikke eksisterer noe som beviser verken det ene eller et andre. Teksten kan være falsk, ekte, eller et uklart blandingsforhold mellom sannhet og fiksjon. Likevel har teksten høstet både kritikk og hyllester verden over i vel et århundre.
Pressen og falsk opposisjon
Uavhengig av om teksten er et falsum eller ikke, helt eller delvis, så har den en del interessante momenter. Særlig når den beskriver hvordan pressen skal operere i ikke-jødiske land.
I teksten heter det:
Tidsskrifter og aviser er de to beste midler til å beherske åndslivet. Av denne grunn vil vår regjering erhverve sig eiendomsretten til de aller fleste tidsskrifter og aviser. Fremfor alt vil regjeringen på denne måte motvirke den private presses skadelige innflytelse, og jevnt og sikkert innvirke på folkets stemning og ånd.
For hver ti aviser og tidsskrifter som er i privat eie, vil det være tredve som vi selv har grunnlagt. Dette må naturligvis ikke bli kjent i offentligheten. Våre aviser og tidsskrifter må utadtil tilsynelatende tilhøre forskjellige retninger, ja, de må til og med bekjempe hverandre. Alt sammen for å erhverve sig tillit hos ikke-jødene, som ikke aner noenting, og å lokke dem alle i fellen og uskadeliggjøre dem.
På første plass må de av myndighetene utgitte aviser og tidsskrifter stå, hvis opgave det er å forsvare våre interesser til enhver tid og i alle tilfelle. Deres innflytelse vil derfor være forholdsvis liten.
På annen plass vil de halvofficielle blad komme, som vinner de likegyldige og dovne for oss.
På tredje plass vil vi ha våre tilsynelatende motstandere. Det må i det minste være ett blad, som utadtil står i den aller skarpeste motsetning til oss. Våre virkelige motstandere vil holde denne tilsynelatende motstand for ekte. De vil se på de folk som gir bladet ut som sine meningsfeller, og gi sig til kjenne for dem. Altså for oss.
Våre aviser vil tilhøre de forskjelligste retninger. Vi vil ha adelige borgerlige, liberale socialistiske og selv oprørske blad og underholde dem alle sammen. Pressen vil, som den indiske guden Vishnu, ha hundre armer. Fra hver enkelt vil hvert eneste pulsslag bli følt i en eller annen åndsretning. Så snart et pulsslag slår sterkere, så vil de usynlige hender styre tilhengerne av denne retning efter våre ønsker. Til intet er lettere enn å styre en oprørt mengde som handler uten eftertanke. Enhver tosk som tror sig å representere sin partiavis’ meninger, vil i virkeligheten gi uttrykk for våre meninger eller i det minste de meninger som passer oss best i øieblikket. De innbiller sig at de følger sitt partis retningslinjer, og merker ikke at de marsjerer bakom et flagg som vi bærer foran dem.
For å kunne lede vår hær av aviser på denne måte må vi gå frem med den ytterste forsiktighet. Under navnet «Presseforbund» vil vi samle tallrike journalistforeninger, som for en stor del blir grunnlagt av oss. I dette presseforbund vil våre folk umerkelig utgi de forskjellige løser, angi tonen og føre det store ord. I kritikken av våre bestrebelser vil våre aviser alltid være overfladisk og aldri gå tingene nærmere efter i sømmene. De må føre en blott og bar ordkamp med de av myndighetene sine utgitte aviser, for å bringe oss til å gi en nærmere redegjørelse for ting som vi holder for uhensiktsmessig å meddele offentlig med en gang. Naturligvis må denne fremgangsmåte bare brukes hvor det er fordelaktig for oss.
De tilsynelatende angrep på oss har også et annet formål: De skal få folket til å tro, at det er i besiddelse av full talefrihet og trykkefrihet. Hvis vi så i den fiendtlige presse virkelig blir anklaget for undertrykkelse av pressfriheten, så har våre tillitsmenn et lett spill. De vil si, at disse blad fremkaster vanvittige påstander og kommer med personlige angrep, fordi de mangler saklige argumenter mot oss og mot våre forholdsregler.
Det som her blir beskrevet, i en tekst fra 1897 eller 1903, er hvordan såkalt falsk opposisjon kan opprettes. Hensikten vil da være å skape et inntrykk av at det eksisterer en reel trykkefrihet og ytringsfrihet. Når det i realiteten ikke finnes noe sånt.
Den falske opposisjonen har da som oppgave å være en slags kontrær maskot, som publiserer påtatt og overfladisk kritikk av de eksisterende maktstrukturer. Men likevel ikke på en måte som går grundig og nøyaktig til verks, og heller ikke på en måte som kan være til hinder for de eksisterende maktstrukturene. Den kontrollerte opposisjonen skal altså bare lage et inntrykk av opposisjon.
Også i Norge
Her i Norge er det lett å peke på publikasjoner som Document, Resett og Rights som såkalt kontrollert opposisjon.
Disse publikasjonene kritiserer islam, muslimer, globalister, politikere, NGO-er og innvandring. Men de gjør det på en klart fordummende måte, med å utelukkende peke på symptomer, og aldri peke på de underliggende årsakene til utfordringer i samtiden.
Et klart eksempel på dette er at ingen av de ovenfor nevnte publikasjonene omtalte hvordan en stor jødisk organisasjon sendte et trussebrev til den islandske regjeringen i 2018, som en respons på at Island ville forby rituel omskjæring av små barn.
Les også: Jødisk organisasjon med grove trusler mot Island
Trusselbrevet er datert 19. mars 2018, og kan leses i sin helhet i de islandske postlistene her: https://www.althingi.is/altext/erindi/148/148-787.pdf
Samtidig som den kontrollerte opposisjonen i Norge hysjer ned denne type alvorlige saker, hakker de uavlatelig løs på alt som har å gjøre med islam og muslimer. En gruppe som på ingen måte har verken makt eller innflytelse i Vesten.
Det er relativt selvsagt at et tilsvarende trusselbrev fra en islamsk organisasjon ville blitt møtt på en helt annen måte. Om det i det hele tatt ville bli tatt alvorlig.
For å toppe det hele publiserer den kontrollerte opposisjonen i Norge en betydelig mengde saker som ukritisk tar side med Israel, aktivt støtter sionisme og som på de mest banale måter støtter jødene som sådan.
Det er med andre ord fullstendig utenkelig at den kontrollerte opposisjonen skal kritisere en stor jødisk interesseorganisasjon, som utilslørt truer Island til å ikke vedta et planlagt forbud mot rituell omskjæring av barn.
Hvis de faktisk var en genuin opposisjon til eksisterende maktstrukturer, ville de selvfølgelig kritisert alt og alle på de samme premisser. Men dette gjør de ikke.
Mer åpenhet
Dersom teksten Sions vises protokoller er et falsum, eller ikke, er disse momentene om såkalt kontrollert opposisjon interessante også i dag.
Kanskje særlig er dette relevant i en tid hvor publikasjoner har større omfang og spredning enn noen gang tidligere, takket være den digitale revolusjonen og internett.
Videre er det heller ikke sikkert at det som må regnes for å være kontrollert opposisjon faktisk opptrer som dette bevisst. Det kan være at noen av disse aktørene opptrer som kontrollert opposisjon, fordi de er sosialiserte til å føle at det å kritisere jødiske organisasjoner er umoralsk i seg selv.
Like fullt, bevisst eller ubevisst, blir resultatet kontrollert opposisjon. Hvor enkelte temaer og problemer hysjes ned, mens andre ting opptar store deler – om ikke hele – deres dagsorden.
Jeg er derfor av den oppfatning at vi som samfunn må ha mer åpenhet. Vi må tørre å ta de vanskelige diskusjonene. Vi må tørre å berøre de ubehageligste problemene. Og dette på samme måte, og på de samme premisser, som vi allerede håndterer andre problemer.
Åpenhet er nøkkelen. Vi må gjerne lese tekster som Sions vises protokoller med et åpent sinn, og bruke det som kan være brukbart og verdifullt også der.
Den største feilen vi kan gjøre er å synke ned i en resignert tilbakeholdenhet, hvor vi avfeier tekster som Sions vises protokoller som falsum (og dermed verdiløse) bare fordi aktører med sterke egeninteresser hevder at ting er slik.
Og dette gjør slike tekster bare mer interessante.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion