Dette er et debattinnlegg. Innholdet står for skribentens egne meninger. Akroma.no mottok dette innlegget på e-post den 22. januar, samtidig som andre aktører, to døgn før Document publiserte en påfallende lik artikkel den 24. januar. Skribenten ønsker å være anonym.
Uavhengig hvor man eventuelt definerer seg selv og andre på det ideologiske aksen; utenfor, innenfor eller under og over, så burde det være av interesse for de fleste å stille seg selv spørsmålet hvorfor den «offentlige samtalen» utarter seg slik den gjør i dagens Norge – med hyling, skriking og skittent etterspill bestående av opprop for utestengelse, no-platforming, og generell fordømmelse som de vanligste utskiftbare metodene for de fleste å imøtegå det som forstås som kontrære meninger.
Påstand og premiss
I det følgende ønsker jeg å prøve å argumentere for at hovedårasken til denne trenden er noe mer utpreget enn utslag av typiske ideologiske verdier og simple partipolitiske agendaer. At det eksisterer noe mer grunnleggende, og som i sammenligning til det andre er helt elementært.
Påstanden er at den at norsk offentligheten og generell samfunnsdebatt i Norge er kronisk og systemisk indisponerte for fundamental anvendelse av rudimentær logikk, og at den allmenne fortolkningen og verdsettingen av korrekt argumentasjon og saklig førsel hos folk flest, er blitt tilsidesatt og ubevisst erstattet med flere forfeilede og forfinede former for gjengs føleri.
For å forsøke å illustrere hvordan disse føringene manifesterer seg i alle former for diskurs, har jeg valgt å analysere diskusjonen mellom Helge Lurås og Mimir Kristjansson på NRKs «Debatten» den 7. januar.
Det vesentlige av diskusjonen mellom Lurås og Kristjansson er gjengitt nedenfor, og med sitat hvor objektivt høvelig. Vi forholder oss nærmest utelukkende til utsagnene som er gjenstand for holdbar argumentasjon iht. logikk og utfyller fraværet av slikt ved å bemerke de proposisjonale ufullstendighetene som følger av de premissene som legges frem. Logiske formaliseringer forsøkes formulert hvor det i det heletatt er mulig.
Analyse av debatten
Debatten 7. januar. Tema Trump, media og Norges rolle. «Har vi tatt for lett på Trump?»
Undertekst:
«De som har forsvart Trump i fire år møter og de som hevder vi har hatt god tid til å forstå at mannen er en fascist.»
Fredrik Solvang innleder diskusjonen med en generell beskrivelse av mediet Resett og deres lesere. Han beskriver Resett generelt som et medium og ytringsrom for folk som gjerne er i mot utskiftning av den etnisk norske befolkningen, ikke-vitenskapelige og idiotiske klima og koronatiltak, nyliberalisme, og det som gjerne forstås som farsotter utledet av den slags ideologi.
Lurås bemerker så at Resett er nok mer nyansert enn hva som listes opp, og sier så at Resett også skriver om mer «angående alminnelige saker».
Så er det over til Kristjansson, og han er nemlig veldig Glad for at Lurås har «tatt til fornuften».
Premiss #1, Kristjansson
Vi noterer dette som relevant kun fordi det er ganske vanlig konstruksjon av et sentimentalt innrettet pseudo-argument, og hva folk refererer til som en vanlig «hersketeknikk» i det daglige. Slike sjofle teknikker søker å legitimere aktørens overlegne posisjon via nedlatende hovering, ofte med noe av betimelig appell til hva som antas å eksistere av rådende bedrevitenhet, eksempelvis noe innbefattet med forfektet dogmatikk, eller andre mer perifere kriterier.
Kristiansson mener så også at «Lurås må ta et oppgjør med seg selv» fordi Resett har blitt et sted for «nøyaktig den samme rasismen, det samme hatpratet og konspirasjonsteoriene» som hva Trump og «Trumpismen» står for.
Premiss #2, Kristjansson
Dette kan bemerkes som et forsøk på en påtvunget meningskonstruksjon, ofte en generell påstand bestående av ikke-kvalifisert, irrelevant synsing eller løse hypoteser. I beste fall iblandet utilstrekkelige overforenklinger og løse sammenhenger etterfulgt av typiske kallenavn/skjellsord – ergo, ad hominems (rasist, konspirasjonsteoretikere, hatprat).
Kristjansson fortsetter med at «Lurås skjønner ikke hva han holder på med» om han ikke tar et oppgjør med dette. Enten så gjør Lurås dette fordi han ikke skjønner «hvilke krefter han nører opp under», eller så er det pga. «penger» og «et levebrød» for ham selv.
Premiss #3, Kristjansson
Premiss 3 inneholder mer konstruksjon av atter et sett med “stråmenn” levert i form av et komplekst og avgrenset spørsmål som innebærer ytterligere spekulasjoner om Lurås’ personlige motiver.
Men dette er spekulasjoner som er i strid med elementære prinsipper om utledelse av forhåndsslutninger med et begrenset sett av definerert utfall og muligheter for realtieter ala: «Har du sluttet å slå din kone? Ja/Nei» (Ad hominem: Lurås førsøkes på den måten fremstillt som umoralsk, kynisk etc. mutatis mutandis; alt etter hva som passer Kristjanssons tilhengere å anta).
Lurås forsøker seg med en poengtering om at Resett såvel som Trump er et resultat av den pågående «demoniseringen, stigmatiseringen» fra ‘venstresiden’. «Millioner stemte på Trump».
Premiss #4, Lurås
Logisk formel: { ∃ A ⊤ A ⊃ A ⇒ ⊤ A (∃ A.a.A.a..A.,.) }
Verbal ekvivalent: «Trump eksisterer som President. fordi det er sant at Trump er President, og det må uansett være sant uavhengig av Trumps alle egne mulige måter å eksistere på.»
Strengt tatt er dette et ikke-argument fra Lurås da det teknisk sett er et fullverdig sirkelargument m.m. På den andre siden kan uttalelsen forstås og forsvares da det er et forsøk på forsvar mot en allerede absurd anklage og falskt dilemma påtvunget av Kristjansson.
Lurås hevder så at folk som stemmer og stemte på Trump, og majoriteten av folk på Resett, har det felles rasjonalet at de generelt vil ønsker å sette nasjonene sine først fremfor å bedyre det globalistiske prosjektet, altså, verne om sine egne borgeres interesser fremfor overnasjonale agendaer, som de anser for å bety en underminering av folkesuvereniteten og nasjonen.
Premiss #5, Lurås
Lurås kommer her med et premiss av en viss argumentatorisk gyldighet, dog med et litt vagt tilhørende av fremsatt rasjonalitet (autonomi for “eget folk”) som grunnlag og følgelig deduksjon, altså, et logisk kasus som har som formål å kvalifiserer evt. gyldigheten av meningsposisjonen i en allmennkontekst og for debatt.
Kristjanson fortsetter å spinne i samme glatte spor ved å verbalt resiruklere den substansløse substansen i Premiss #2, Kristjansson, hvilket er nokså fattigt, sterkt preget av ikke-kvalifisert synsing og breiale påstander uten rasjonal, ingenting av dette burde anses som legitime innvendinger, og burde sådan forkastes i et forsøk i en saklig og tydelig diskusjon.
Kristjansson hevder så at det påligger Lurås en journalistisk plikt å isolere (opprette «vanntette skott») Trumps politiske gjennomføringer og konstitusjonelle prioriteringer (antiglobalisme, «America First» etc.) fra hans meninger, noe som hevdes å ha vært utløsende årsak til at kongressen ble stormet, og midlertidig besatt av det Kristjansson beskriver som voldelige folk.
I denne forbindelse er det for kritikere tilnærmet Kristjanssons saklige støpning, samtidig utelukket med noe som helst fullendt forsøk på forståelse eller redelig resonnement vedrørende mobbens motiv, handlinger eller andre inntatte forbehold. Forbehold som evt. ønsker å forklare nærmere hvorfor denne mobben åpenbart følte seg genuint svindlet av et korrupt system og såpass tydelig utrykk for sin frustrasjon deretter.
Det kan argumenterers for at hendelsen på Capitol Hill var i tro ånd av amerikansk opprørstradisjon og at mye av det vesentlige som skjedde resonnerer med borgerlige prinsipper som var avgjørende for selve stadfestelsen av USA som nasjon og selveste Uavhengighetserklæringen.
Kristjansson er såpass inkonsekvent med sitt eget rasjonalistiske fundament, at han selv underbygger det motsatte faktum: det at Trump og hans tilhengere på mange måter har skjellig grunn til å faktisk mistenke skittent spill. Når Kristjansson selv, personlig påpeker og sier seg enig i at det eksisterer en «reell, delvis korrupt» politisk elite i USA, så skulle dette gjerne by på et minimum av argumentatoriske problemer når han like etterpå formaner til fordømmelse av opptøyene uten å i det heletatt hensynta sin posisjon iht. egne uttalte forbehold angående «korrupsjon».
Dette er i beste fall uheldig ordlegging fra Kristjansson, men likevel mer av samme usammenhengende snakk og forsøk på stringent argumentasjon hva angår legitimiteten og stedvis forståelse for mobbens opprør mot maktstrukturene. Det ser ut som at Kristjansson, og de som deler hans meget avslappede måtehold til bla. saklighet, er mer enn nok opptatt med å rette fingrene sine opp og peke på slike som Lurås og kalle dem for slemme og dumme mennesker.
Lurås går i «begrepsfella»
Lurås svarer så med at Kristjansson ikke er «nyansert», men at Lurås likevel tror at Kristjansson er mer nyansert enn som så «tror du er mer nyansert».
Lurås forsøker antageligvis her å påpeke den omstendighet at Kristjanssons tilnærminger representerer en «rigid» og forutinntatt posisjon som henter sine poengteringer fra politiserte narrativ istedenfor å snakke mer autentisk om saken.
Premiss #6, Lurås
Begrepet «nyanse» er i denne sammenheng ganske tvetydig, og det er nok noe av grunnen til ordet har funnet et hjem innad i politisk og akademisk nytalen. Men det å etterlyse nyanser når den ideologiske og intellektuelle ‘kontrasten’ mellom deltakerne allerede er såpass klart demonstrert som motstridende og selvmotsigende, samt uten substans og uten gyldigheten av logiske former; slike blankt uredelige premisser demonstrert bla. av Kristjansson i forkant, nei, da lønner slik godvilje og naivit forsoning seg sjeldent. Lurås forsøker i sitt sinn å appellere til Kristjanssons fornuft, men får kun Kristjanssons versjon av «fornuft» rett tilbake senere.
I en slik situasjon må man som debattant raskt påpeke de mange objektive feil i argumentasjonen fra uredelige motstandere angripes på sine premisser istedenfor å forgjeves forsøke bygge videre på et intersubjektivt falsum. Enklere sagt er det å debattere med to vidt forskjellige faktum og premisser for sannhetstanker mindre nyttig.
Begrepet «nyanser» kan sies å populært sett forstås som det å reflektere, men resultatet av det å «reflektere» for mange går også ut på å signalisere en viss villighet, evt. passivitet og adgang til å komprimittere egen posisjon på bekostning av rasjonalitet ved å komme mostridigheter i møte.
Men begrepet er således feilanvendt og naivt fremsatt av Lurås’ i møte med Kristjansson.
Korrekt førsteforsvar mot ikke-argumentasjon
En logisk form og argumentsterkt forsvar mot pseudoargumenter og abstrakte anklager som f.eks «rasist», «hatprat» eller for den saks skyld «Trumpist», er å klart påpeke og holde debattanter ansvarlig for å kunne demonstrere sine argumentmessige ‘kasus’. Kasus er her en form for mange ulike betingelser, som hver for seg formidler hvilken grad av f.eks relevans selve argumentet inneholder, f.eks i møte andre premisser som evt. utfordrer argumentets overordnede gyldighet.
Blant disse kasusene er det vanlig mtp. korrekt argumentasjon å gjøre rede for instanser som hensikt, effekt og konsekvens av sine premisser, og dette må selvsagt også ha en viss relevans til selve saken som forsøkes diskuteres. Begrepene som gjerne søker å representerer premisset generelt må også anvendes etter beste og rimeligste forstand, dette er i sterk kontrast med de meningsløse og tvetydige propagandabegrepene som i dag kastes blindt etter folk man er uenig med. Disse begrepene er meget sjelden kvalifisert, selv i en mer overfladisk forstand.
Hvis debatter i den norske offentligheten får fortsette på denne måten–uten kontroll og intervenering fra programledere som er kjapp og skikket, vil til t.o.m kallenavn og forfinede former av mobbing ad nauseam, etterhvert sementere seg enda sterkere og ende opp å utgjøre selveste ‘gullstandarden’ for korrekt debattførsel. Og det er circa der den norske debatten befinner seg i dag.
Argumentasjons- og debattfallitten
Slike tilstander man nå kan observere utgjør en objektiv disiplinfallitt iht. debatt som for folket i sin helhet, og i andre sammenhenger, medfører et betydelig intellektuellt kvalitetstap og tap av problemløsningsevne for storsamfunnet på sikt. De eneste som evt. tjener på slikt er etablissementet selv, og de som representerer det utad, plus de andre som subsidierers av status quo.
En av de samsvarende grunnene til at man ikke ser noen tegn til forbedring er antakelig på grunn av de mange sjarlataneske og subsidierte aktørene som flittig frekventerer i dette teateret. Disse aktørene har som første prioritering å ivareta sine posisjoner og pengestrøm, og det gjøres enkelt ved å kontrollere premissene på forhånd og ved å sådan trenere, utestenge, fordømme motstandere. I nettoeffekt korrumperer slikt de lokale debattpremissene på den måten at opponenter automatisk er henvist til en slags kronisk og ganske ulogisk forsvarsposisjon som man skal “bevise seg ut av”. Motsatt og dessuten absurd bevisstandard, altså.
Lurås forsøkte eksempelvis å forsvare anklagene mot seg som en “rasist” med det at han har en mørkhudet kjæreste fra Somalia.
Hvis folk ikke forstår at hvis dette skal være forutseningene for rasjonaliteten for å bedrive debattering i norge, så er noe ganske galt. Men slik er det faktisk.
Ting som dette gjør at debattene, i beste fall, blir nært sagt akkurat meningsløse nok til at ingenting av kvalitet fremsettes eller prøves, og på den måten faller sannsynligheten drastisk for at folket faktisk er i stand til forandre noen mening fra eller til. Dette tjener makten på.
Sådan blir utøvelse av naïve forsøk på alminnelig polemikk og politisk redegjørelser i et slikt system fort en luguber, språkteknisk labyrint med ingen utveier, eller mulighet for den gjennomsnittslige debattutøver å vinne frem med sin fornuft.
Med andre ord, hvis noen skal forstås som såkalt «rasist» innad diskusjonen av et emne, så må dette (først og fremst definisjonen) kvalifiseres via et holdbart resonnement iht. et rasjonal, og deretter fremstilles som et dispositiv argument som overholder logiske spilleregler. Henvisning til en abstrakt idè eller personlig forestilling er ikke et reelt argument med mindre det riktignok kvalifiseres inngående.
Tilbake til «debatten»
Solvang bryter inn og refererer til at Lurås skrev at amerikanske medier farer med løgn, og at slikt snakk også «smitter» til norske medier.
Premiss #7, Solvang
Påstand om kausalitet, en lite komplisert en sådan, men med implikasjonen er at dette (mediekritikk) på en eller flere måter er kategorisk galt eller skadelig.
Lurås kvitterer og sier at fordi han mener «Det er riktig» at mediene lyver bevisst og ubevisst om mye og farer med løgn («Det gjør dere»). Lurås kommer her med en enkel bekreftelse av sin posisjon i form av et premiss, men delvis legitim innvending fordi den gir da mulighet for videre utheving av rasjonalet som potensielt kan styrke hans premiss, men utlendingen dette foretas forståelig nok ikke av NRK i beste sendetid.
Premiss #7, Solvang
: {A ⊃ ⊤ }
Verbal ekvivalent: Implikasjon om at (falske) påstander og løgn om A er sanne, fordi A er sann.
Kristjannson angriper nå med alt han har og belærer Lurås med at: «Vi kan ikke ha et nyansert forhold til rasisme, hat og hets!»
Utheving av Premiss #6, Lurås:
Logisk formel: { ∃ A ⊃ ⊤ A ⇔ A ⊥ }
Verbal ekvivalent: Rasisme, hat og hets er sant (i tilfellet Lurås). Hvis rasisme, hat og hets eksisterer er det derfor allltid «galt» (til og med å reflektere over det, og fremheve nyanser).
Her får Lurås smake litt av vreden av anti-logikkens ignoranse, inkonsekvens og uredelighet i retorikkens tjeneste.
Kristjansson tar oppfordringen til mer fornuft (nyanser) fra Lurås med begge hender, og argumenterer videre på Lurås’ premiss (Premiss 6, Lurås). Forsøket fra Kristjansson kan opplagt og enkelt nok (mis)forstås av både aktøren selv, såvel som av de mange passive tilskuere.
Man kan fort forstå Kristjanssons poengtering som en gyldig tilbakevisning av Lurås, dog poengteringen (nyanseringen) leveres i form av et allerede ugyldig argument som Kristjansson selv definerer i form av atter et komplekst og heltretorisk spørsmål, inkludert petitio principii, hvilket er en logisk feilfremstilling og misrepresentasjons hvor man selv konstruerer som oppbyggende del av sitt argument som funksjonerer for en forutinntatt og ofte uglydlig, ikke-logisk konklusjon.
Kristjansson bringer så frem et poeng om at «Hver gang Resett skriver om meg» så er facebookinnboksen hans «full av folk som vil banke meg opp!».
Premiss 8, Kristjanssjon
Her ser vi et ganske typisk eksempel på non sequitur-argumentasjon, og mer stråmannsargumentasjon fra SV’eren.
Uten å spekulere i Kristjanssons indre motiver for denne uttalelsen, så har som oftest slike pseudoargumenter det som siktemål å tillegge meningsmostandere (her: Lurås) egenskaper, handlinger eller ønsker de ikke har, ikke blitt demonstrert eller ikke erklært selv på egen hånd. Likevel fremsettes slikt vås I debatter med det håp om at vanlige emosjonelle reaksjoner er såpass trygge for å kunne appelere til et naivt eller usikkert publikum for å i effekt underbygge at noe for en selv er meget ‘dypfølt’ og sant for en selv.
På den måten er meningen å forhåpentligvis fremkalle tilsvarende sympati som vikarierende substans for ens egens mangelfulle argumentasjon hos de som følger diskusjonen, men uten at han i realiteten har lagt frem noe av saklig sammenheng eller argumentatorisk relevans innenfor selve emnet.
Kristjanssjons påstand inneholder sådan også en annen tungvekter av typisk logiske overgrep, nemlig henspill på de svake og stakkarslige, og dernest appell om en en slags automatisk rett til avhjelp på basis av gjeldende moral på bekostning av stedvis rasjonalitet. (argumentum ad misericordiam).
Lurås forsøker seg med et tilsvar i form av en halvveis unnskyldning når han sier at en av grunnene til at dette skjer, er fordi de andre «avisene har stengt kommentarfelte».
Premiss 9, Lurås
Dette er en form for pseudoargumentasjon fra Lurås ala tu quoque; hvor ens eller annens tidligere feil forsøker å nedprioritere og på en måte rettferdiggjøre ens egen forbrytelse. Men Lurås poengterer riktigok at det er viktig for demokratiet at folk har en stemme og at Resett i allefall tillater en slags mulighet for en type diskurs.
Solvang skyter inn med en kommenta at det kan bli et problem at massemediene kanskje ikke tilfredstiller de politisk marginalserte–slike som er f.eks «i mot innvandring, mot klimatiltak» osv.
Kristiansson forsøker å legge til at at man må ikke bli «Så blind» at man ikke klarer å fremføre kritikk, men taler på den måten igjen inkonsekvent på tross av sin egen anførsel og hans omtale av Lurås og Resetts journalistiske oppdrag iht. hva han fremholdt i form av et tidligere Premiss (3).
Premiss #3, Kristjansson
Logisk formel: { ∃! ⊤ A ≢ B ⊤ ⇔ ¬ ⊥ c,d.e.f…. }
Verbal ekvivalent: Lurås er inkompetent eller ute etter penger, det eksisterer ingen andre muligheter, og heller ingen mellomting som for ham er gyldig.
Motsigelsene flyr tett hos Kristjansson, noe som selvføglelig er vanskelig å unngå når man først er inkonsekvent og foruten logikk samt ikke bevisst på dette.
Det ville kanskje vært komisk å konfrontert Kristiansson angående hans meget synsende premisser og stadfestninger ved å f.eks spørre: «Hvor blind skal kan så disse mediene kunne tillate seg selv å bli?»
Men, nei. Kristjansson føler seg tydeligvis lite pinlig berørt av egne debatmessige uredeligheter at han like greit fosser videre med sin samfunnskritiske forståelse. Denne gang forsøkes han med en eksemplfisering vedrørende at Resett hadde et oppslag om at kongressmobbens mest hissige deltakere var “Antifa”, og at dette er en typisk konspirasjonsteoretisk tåkelegging som Resett, i følge Kristjansson, brødfør seg på.
Lurås viser til at oppslaget er en referanse til en Washington Post artikkel der visstnok to utagerende antifa-aktivister var blitt identifisert i folkemengden som var i front av opptøyene.
Men slik journalistikk og ‘alternative fakta’ “nører opp under hat, rasisme og konspiratsjonsteorier”, gjentar Kristiannson, og ser ut til å være fornøyd med egen debattprestasjon.
Premiss #3, Kristjansson
Kristjansson gjentar bare «idèen» i premiss #3, dog med et litt annet ordvalg denne gang.
Det er elementær lære at repetisjon er et meget sentralt virkemiddel i propaganda og all indoktrinering. Det er mye som tyder på at iallefall Kristjansson har erfart eller muligens kan ha forstått såpass.
Tiden for god debatt er forbi, og Lurås legger raskt til på tampen at «Vi (Resett) har tatt et oppgjør med konspirasjonsteoriene helt siden 3 november.»
Premiss #2 & #1 Kristjansson
Logisk formel: {⊤ A}
Verbal ekvivalent: Implikasjonen er at Resett har (sett seg nødt til) å ta et «oppgjør», fordi de har (endelig) tatt til «fornuften». Den antatte fornuften her er foreskrevet i henhold til hva Kristjanssons premisser ellers tillater av muligheter, da Lurås ikke har anført annet (alternativ til «fornuften»).
Lurås blir på mange måter her presset til å indirekte godskrive premissene med anklager om såkalt «konspirasjonteorier». Å akseptere slike premisser blir i konsekvens også dermed å ufrivillig legitimere gyldigheten av slik lovløs og kaotisk argumentasjon i offentlighetens påsyn og praksis. Resultatet er at slike trivielle apagoger ender opp med å bli stående som eksempler på legitime argumenter i kontroversielle spørsmål.
Konklusjon
Den formodentlige konklusjonen som kan leses ut i fra denne gjennomgangen indikerer at i denne debatten var det aldri snakk om noe fornuftig eller logisk konsekvent ordskifte hvor målet var å bringe særlig klarhet til om sakens essens. Snarere og klarere presenteres det som er selve symptomatikken på hva som burde forstås av et økende antall seere som et overdådig meningsteater. En forestilling hvor mange alt for enkelt påtvinges og ubevisst lar seg kontrollere av visse rammer, irrelevante definisjoner og gjerne teppebombes med ufullstendige anklager uten kvalifiserende rasjonalitet eller logisk anvendelse underbygget av forstandig argumentasjon.
Kristjansson er definitivt eksponenten i så måte, mens Lurås dulter litt halvveis ettter og står nokså skolerett. Kristjansson har jo etablissementets sympatier og pseudointellektuelle standardene på sin side, noe som gjør at mindre begavede motstandere presumptivt er tvungen til å forsvare seg mot det som objektivt er glorofisert synsing og svada fra et galleri og gjengangere av pratesyke og totalt overvurderte «meningsmatadorer» som siruklerer med klippekort i debattmaskineriet.
Dette anti-logiske skrekkgalleriet består ofte og gjerne av autoritære og snusfornuftige skikkelser man som motstridig deltaker omå stå overfor og bli «belært» om hvorvidt man er såkalt en «rasist» etc. eller ikke, til tross for at dette evt. ikke er i nærheten av å nødvendivis være relevant eller å utgjøre et rimelig argument underbygget av logikk.
Det hele betrakes som svært sigende om den debattmessige standarden og det totale offentlige forfallet som er på god vei til å ligne et totalitær meningsvelde. En debattgestalt som ved hjelp av simple og nymotens konstruksjoner samt tydelig preg av både mobbmentalitet, institusjonell gruppetenking og overordnet minste motstands, vei vokser i sin appell hver dag. Metodene som rår er mest sannsynlig ganske ubevisste for aktørene selv og et resultat av omfattende institusjonelle påvirkninger som starter etter man forlater fødestuen.
Selv dette lille utdraget og eksempelet fra NRKs Debatten aksentuerer hvordan det kontemporære debattmekanismene i offentlighetens Norge for lengst har degenerert til et anti-intellektuellt forum og offentlig Colosseum hvor glorifisert skittkastning og patetiske brunbeisings-taktikker er og blir hovedattraksjonen.
Når NRK turer og går i sin ignorante praksis, og ikke minst når de også mottar klager fra seere på at Helge Lurås møter opp for å forklare sine posisjoner, og deretter etterkommer disse klagene i virksomhet av sine redaksjonelle «prioriteringer», ja da vet man, nærmest utvilsomt, at falleferdigheten i den offentlige samtalen så og si nærmer seg noe fullstendig.
Konsekvenser
Det norske folkemengden står tilbake som tilbakestående fjols, mye på grunn av institusjoner som ikke er i egnet eller interessert i til å skille fornuft fra fanatisme. Majoriteten av borgerne som fester mye av sin offentlige tillitt og formulerer sin meningsdannelse ut i fra dette tåkeleggings og tanketerrorapparatet i mediene er sådan garantert til å bli minst like ufornuftige individer som systemet i gjennomsnitt tillater seg selv å være.
Intellektuelt naive folk som påkostes mye syntetisk selvtillit og fabrikkert eller formell appell, klimafantasten Greta Thunberg er et godt eksempel på slikt, er noe av de mest farligste skapningene dagens samfunn og massemediene kan produsere i kraft av sin anti-fornuftspropaganda.
«Bondetullingen» har på sett og vis blitt totalt «mainstreamet» som slags bevis og «demokratisk»
kvalifikasjon på at det foregår kvalitative fremskritt i samfunnsdebatten og at «folkets» sak på den måten ivaretas.
Historien er full av samme kategoriske eksempler av hvordan hybris, institusjonell korrupsjon forårsaker korrumpering og relativ samfunnskollaps.
Slike ufornuftige vakuum-stilstander hos folket blir også kyniske formidlet og deretter oppertunt utnyttet av maktinstitusjoner og elitenes mange formål, som gjerne ligger langt i forkant av den påfølgende teatralske diskusjonen hvor hovedpremissene allerede forhåndkonkluderer angående de som prøver å mene seg uenig.
Men den anti-logiske idiotien og ignoransens implementering i samfunnsdebatten fremstår for flertallet av nordmenn som en hyggelig utvikling og ordning, dette er antakeligvis fordi anti-logikkens «fornufter» begrunner seg på alt den kan bruke av emosjonell appell og påføringen kontinnuerlige verdikomplekser uten særlig prinsippiell forankring. Disse ny-dogmene har også majoriteten av folkemengden blitt indoktrinert til å forstå som alt fra riktig, sunt og som svært effektive former for all generell og sosial forståelse.
Folkets feilanvendte formeninger på bekostning av fornuft og lovene for «sannhet».
«Alle» skal også høres, for ikke å snakke om den naive ungdommen og «minoritetene». Det er ikke en tilfeldighet at samtidig som man kan observere økt forringelse av anvendt fornuft og betydelig fravær av korrekt argumentasjon i offentligheten, at f.eks ungdommen er mer fremtredende i offentligheten enn noen gang før.
Folket under ett er blitt ubevisst drillet i denne anti-argumentatoriske «psykopatien» siden grunnskolen (man lærer ikke fnugget om logikk i den norske grunnskolen), og de nødvendige selvbekreftelsene på at man opptrer korrekt og rasjonelt «laster» man i dag «ned» fra bla. diverse kanaler og medier, deretter synkroniserer dette med sine medborgere om man er et godt «medmenneske».
Det er opplagt at borgerskapet har alltid har utgjort en form for indirekte håndheving av hva som er konsensus og riktige meninger der hvor staten ikke enda har nådd frem med hat og PK-lovgivning, men med dagens sosiale medier, som polariserer og propagandiserer slik de gjør, så er denne samfunssmekanismen også under økende trussel og også underlagt en større totalitæritet enn hva borgerne selv kan oppnå i form av vanlige demokratiske mobiliseringer.
Slike mekanismer blir fort til et noe som ligner mistenkelig mye på et større formynderi, og foruten oppfordring til kritikk bestående på f.eks logikk, er en slik utopisk utvikling mer enn meget mulig med dagens fraværende standarder av vanlig fornuft.
Samfunnsdebatten i Norge er et forkrøplet barn som i det minste trenger krykker.
Denne typen for sannhetsgestalt formodet av den overordnede samfunnsdebatten er bokstavlig talt blitt nokså fullstendig i sin metastatiske patologi. Dette anti-logiske uvesenet som lever godt i offentligheten, fungerer som en ond sirkel som selvsentrert spinner rundt sin egen lille elitisitske akse, og som feier til side alle som prøver å komme inn til maktens kjerne med litt fornuft.
Det er derfor både objektivt korrekt og betimelig å diagnostisere denne utviklingen som en kritisk samfunnssykdom av kronisk ukritiskhet. Om man anser seg som rasjonell borger så er det på høy tid å ta på seg et visst ansvaret og kalle det for hva det er, nemlig en pandemi av ubevisst anti-logikk og aktiv sabotasje av fornuftens levekår i norsk offentlighet.
Det ovennenvte kan brukes til å forklare hvordan ellers vanvittige og motsigende, ofte helt ufornuftige konklusjoner, har kunnet bli stående. Disse anti-logiske fragmentene har så blitt vekslet om til den offentlige meningsbeholdningen og konsensus av relativisert rasjonalitet, for deretter å bli anvendt direkte i ledd med en politikk som for lengst har fått nokså massive konsekvenser for samfunnet.
Den verst tenkelige og omfattende virkningen av en slik offentlig intellektuell fallitt, slik jeg vurderer det, er at folket, på redelig og fornuftig vis, tvilsomt kan sies å ha hverken blitt presentert med riktige spørsmål eller gitt tilfredstillende svar som utleder mye av fornuft, og det på bakgrunn av riktig anvendt logikk. Konklusjonene og forestillingene som således utledes av folket i en slik abstrakt og korrumpert anti-logisk gestalt, vil tvilsomt være proporsjonale i møte med de objektivt virkelige og fysiske realitetene der ute (i en mer reell verden). Konsekvensene av politikk som funksjonerer på uholdbar argumentasjon er derfor alltid å legitimt for folket å betrakte som et onde fordi det har potensial til å handle på trass av realiteten.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion