Fredag den 13. august stemte jeg for første og trolig siste gang ved et valg. Midt i 30-årene har jeg nå brettet min første valgseddel.
Selvfølgelig stemte jeg i ren protest og trass på Alliansen – Alternativ for Norge. Et parti som i seg selv er en eneste stor protestaksjon mot det bestående.
Jeg har aldri hatt særlig respekt for demokratiet. Det er slik jeg ser det kun et mobbstyre for feilinformerte mennesker.
Å tro at man kan stemme seg ut av problemene i Europa er direkte idiotisk. Troen på at dersom man bare putter stemmeseddelen ned i urnen, så kommer det noen andre og fikser alt sammen, er håpløs. Mange later til å tro at bare mikropartiet deres kommer i regjering så vil alt ordne seg. Disse menneskene har latt seg forlede av TV og propaganda til å tro at det finnes demokratiske løsninger på ikke-demokratiske problemer.
Selv er jeg meritokrat. Dette betyr at jeg heller vil at de mest kompetente og opplyste skal fatte politiske avgjørelser gjennom laug og råd. I praktisk forstand betyr dette at helsepersonell tar seg av helsepolitiske spørsmål, de beste økonomer tar seg av finanspolitiske spørsmål, yrkesmilitære tar seg av forsvarspolitiske spørsmål, og så videre.
Min forakt for demokratiet og dets show-baserte natur gjør meg til en kjempeskummel ekstremist, selv om jeg verken er voldelig eller særlig farlig. Jeg er i meg selv et problem slik systemet ser det. Et fremmedelement i rekkene. En klegg på samfunnets hest. Min mangel på respekt for det bestående, og min mangel på tillit til alle løgnene, gjør meg til en trussel. Sånt kan spre seg.
Med å stemme på Alliansen står jeg på kanten av det demokratiske bassenget og urinerer høylytt i vannet, mens sjokkerte sosialdemokrater ute i bassenget stirrer på meg med sinne og vantro. Noen av dem holder for øynene på barna. Andre snur seg vekk i avsky.
Når jeg åpent innrømmer hva jeg faktisk har stemt på, og samtidig er listekandidat i alle fylker, viser jeg dem også fingeren før jeg går min vei.
Propagandaen som problem
Jeg tror få personer konsumerer like mye kjedelig og tørt politisk materiale som det jeg gjør. Partiprogrammer, prinsipprogrammer, kronikker og politiske taler går ned på høykant. Jeg føler at jeg kjenner hvert eneste politiske parti i Norge tvers gjennom. Så det er ikke det at jeg ikke bryr meg. Utfordringen er at jeg gjennomskuer det hele.
Det er nå knapt én måned igjen til den såkalte valgdagen, og jeg har fått en betydelig overdose politikk allerede. Likevel fyller jeg på med mer, for å være sikker på å fange opp alle nyansene, alle løgnene og få bekreftet at hele valget bare er et show.
Det jeg vet med sikkerhet nå er at alle partiene på Stortinget dypest sett er helt like. Forskjellene er praktisk talt ubetydelige. De vil alle ha mer av det samme. I dette ligger også sosialdemokratiets problem. Utfordringer i samfunnet skal ikke løses, ifølge sosialdemokratene, men drøftes i det uendelige. Frem og tilbake. Karrierepolitikerne som dette håpløse systemet har skapt vil selvfølgelig beholde de materielle og økonomiske godene sine, så de holder showet gående.
Særlig spiller TV-sendinger en viktig rolle i dette showet vi kaller demokrati.
Løgn etter løgn pumpes ut fra de store, sentraliserte propagandafabrikkene. Velkjente TV-fjes med makeup utgjør stjernene i et velregissert teater i folks private stuer. Alle kjente triks innen propaganda tas i bruk for å skape et «bånd» mellom yrkespolitikerne på skjermen og de ofte intetanende seerne. Lysfarger, filtre, tempo, lydmiksing og ofte nøye regisserte intervjuer brukes for å skape tillit til yrkespolitikere, snakkende hoder og det ideologiske presteskapet.
Alt handler dypest sett om salg og branding. Jeg som seer, og som en antatt del av elektoratet, skal ikke bare stemme på de såkalte partiene som utgjør den politiske nomenklaturaen. Det er meningen at jeg skal overbevises om noe mer. Jeg skal overbevises om at selve systemet jeg ser foran meg er det eneste rette. At disse groteske og latterlige figurene vil meg vel, og at jeg skal føle et oppriktig engasjement for å ta del i det hele.
Engasjement føler jeg riktig nok. Men trolig ikke på tiltenkt måte. I stedet for å la meg påvirke av de skreddersydde budskapene på skjermen, av levende bilder av fremmede mennesker, eller av de gjennomtenkte naturbildene i reklamepausene, har jeg tatt et par skritt tilbake for å analysere. Jeg prøver da å se det hele fra utsiden.
Av og til tar jeg notater mens jeg ser på TV-sendingene som pumpes ut midt i mitt eget hjem.
«Blå kjole. Varmt fargefilter for å fremheve friske hudtoner. Kanskje litt mye makeup. Latter. Kutt. Reklame med bilder av fjorder og fjell. Betryggende musikk.»
«Mye bilder av hender. Overdriver et innstudert åpent kroppsspråk. Litt beskjedent slips. Snille spørsmål. Svar som minner om innøvde replikker. Smil. Mer hender. Kutt. Reklame med bilder av kjernesunn barnefamilie som spiser frokost.»
Når jeg ser på disse notatene i ettertid er jeg klar over at det ikke vil gi mye mening for en utenforstående. Men for meg er det en påminnelse om hva det er jeg har sett. Jeg har sett et nøye regissert show som er ment å fremstille figurene på TV-en som troverdige og snille. Showet skal også føre til at jeg som seer assosierer figurene med betryggende musikk, vakker natur og familiær trygghet.
Dette er mønstre som går igjen i norske TV-sendinger. Sendingene er laget basert på velprøvde oppskrifter og manus. Svært lite, om noe, er overlatt til tilfeldighetene. Rekkefølger, tempo, scenebytter, vinklinger, lyd, stemmer og musikk er produsert og satt sammen for å overbevise, betrygge og fjerne tvil. Det skal underholde, fenge og skape tillit mellom folket og herskerklasssen. Det skal påvirke meg til å bli en lydig velger.
Av og til er det nesten som om jeg kan tro litt på budskapene selv. Hadde jeg bare ikke visst bedre.
En fornærmelse
I seg selv er det å bli utsatt for slik propaganda noe som jeg tar svært ille opp. Jeg opplever det som en regelrett fornærmelse. Disse billige triksene som jeg er vitne til er liksom det som elitene tror at skal til for å overbevise meg.
Likevel, når jeg tenker meg om er det kanskje ikke meg de vil overbevise når det kommer til stykket. Noen vil alltid være vanskeligere å selge til. Det handler nok mer om å beholde grepet på de menneskene som allerede er mottakelige.
Det er også først når jeg ser produktet som de prøver å selge meg at jeg virkelig blir glad for at jeg ikke kjøper.
Bak fasaden, bak alle de fine ordene, bildene og den betryggende musikken finner vi den mest grusomme sannhet. Kriger, slaveri, masseovervåkning, totalitær ensretting og urett. Vi finner systemet som står bak saken om Julian Assange. Vi finner systemet som ble avslørt av Edward Snowden. Vi finner systemet som støtter vanvittige kriger verden over, hvor også Norge deltar.
For bak den flotte fasaden på TV-skjermen er yrkespolitikerne som selges i showet både krigsforbrytere og massemordere, sånn helt egentlig.
Du og jeg, vi som bare er vanlige folk, er kveg for disse elitene. Vi er batterier som skal forsyne arbeidskraft til dette systemet. Vår verdi beregnes i hvor mye vi kan berike elitene med vår innsats. Samtidig skal vi påvirkes til å tro at det er sånn ting bør være, og vi skal påvirkes til å gå inn for dette med iver og vellyst.
Å pisse i bassenget deres er derfor det minste jeg kan gjøre som en respons på dette.
Les også Akroma anonymt på Tor