Verden går videre, og nye muligheter gjør at jeg vil prioritere andre ting. Blant annet har jeg en god karriere å konsentrere meg om.
Helt siden våren 2018 har nettsiden Akroma vært åsted for mine skriverier, analyser og harselas. Det har vært fine år, med stort engasjement fra lesere og kritikere.
Å opprette den nettsiden er noe av det lureste jeg har gjort. Blant annet sørget nettsiden for at jeg fikk et karriereskifte under pandemien, og at jeg landet en kremjobb som teknisk oversetter. En av leserne er en ringrev i bransjen, som mente at jeg angivelig skriver bra.
I og for seg har prosjektet med nettsiden vært en funksjonell form for samtidskunst.
Slik sett har nettsiden Akroma vært en velsignelse for meg. For andre har nettsiden angivelig også vært en trøst i mørke tider, med innhold som har fått folk til å smile og le, med ufarliggjøring og humor.
De siste to årene har Akroma hatt urovekkende mange lesere, typisk flere tusen daglig. Nasjonalbiblioteket har også høstet inn alt innholdet som er skrevet, fordi det angivelig er en del av norsk språklig kulturarv.
Andre har ikke vært fullt så begeistret. Autoritære aktører har revet seg i håret, slått nevene i skrivebordet og frådet av raseri over både innhold, språkbruk og form. Klagebrev til offentlige institusjoner og universiteter, PST-tips og anmeldelser til politiet er blitt skrevet i fleng, som følge av nettsidens respektløse innhold. Dette er ikke et problem for meg.
Nettsiden Akroma ble også omtalt i en Sintef-rapport bestilt av Regjeringen, som en mulig «trussel mot demokratiet». Sånne ting gjør meg stolt.
Kort forklart har nettsiden oppnådd resultater over all forventning, og måloppnåelsen har vist seg å være beste mulige utfall.
Likevel, til tross for alt det positive, er det flere grunner til at jeg nå velger å legge den ned.
For det første er det krig i Europa. En veldig alvorlig krig, hvor Norge er i en utsatt posisjon. Dette er ikke verken riktig tid eller sted for å drive subversiv skrivevirksomhet. I verste fall kan jeg påkalle oppmerksomhet fra aktører jeg absolutt ikke ønsker, eller ikke er i stand til å håndtere. Jeg tror det er best å ligge litt lavt, i det minste til situasjonen en dag kanskje normaliseres igjen.
For det andre opplever jeg i økende grad at nettsiden har begynt å eie meg, og ikke motsatt. Den har begynt å definere meg minst like mye som jeg definerer den. Dette er en uheldig bivirkning.
For det tredje mener jeg nettsiden har utspilt sin rolle og nytteverdi. Jeg har oppnådd alt jeg kan oppnå med den, blant annet med økt livskvalitet og bedre økonomi. Problemene jeg hadde da jeg startet i 2018 er nå ute av verden. Videre har nettsiden allerede informert og overbevist de som kan informeres og overbevises. Det er derfor tvilsomt at den kan utrette noe særlig mer av nytteverdi.
Kommer jeg til å slutte med skrivingen min? Nei, på ingen måte. Planen er å fortsette med å publisere tekster via Substack og Minds.com, men med en annen tematikk, språkdrakt og tone. Nylig fant jeg også igjen folkeskikken min, godt gjemt i en trekasse på loftet, og jeg vil begynne å bruke den igjen på grunn av sentimental verdi.
Slik jeg ser det er det også meningsløst å engasjere seg noe mer enn nødvendig i verdens problemer og utfordringer. Det er ingen grunn til at jeg skal bry meg om ting jeg ikke kan kontrollere. For min del er det bedre å heller bruke tid og energi på ting jeg faktisk har mulighet til å påvirke. Ethvert engasjement utenfor dette er dypest sett helt bortkastet.