Hvorfor produserer massemediene «fake news»?

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Den 11. april diktet Ola Karlsen i ABC Nyheter opp at jeg skal ha fornektet at noen ble drept i terrorangrepet i Christchurch. Sjefredaktør Espen Udland slettet i ettertid halve artikkelen, og beklaget hendelsen.

Saken med Ola Karlsen og ABC Nyheter var i seg selv meget grov. Under normale omstendigheter ville hendelsen vært oppsigelsesgrunn.

Men som Espen Udland unnskyldte seg med overfor meg:

– Ola Karlsen er da en erfaren journalist.

Og det er denne unnskyldningen som ligger til grunn for de fleste falske nyhetssakene som produseres av massemedier. Både her i Norge, og i utlandet.

Medier som blir ansett for å være «seriøse», og deres medarbeidere, har fått det for seg at de selv ikke kan gjøre feil. Verken bevisst eller ubevisst.

Og så lenge hensikten er «god», eksempelvis med å lyve om folk de ikke liker meningene til, så er alt helt greit. I det minste ifølge deres egen selvforståelse.

Men det er også denne atferden som bidrar til å svekke folks tillit til hva som blir formidlet av massemediene.

Utbredt skepsis

Ifølge undersøkelser som er initiert og gjennomført av massemediene selv, og deres organisasjoner, er folks tillit til massemediene synkende.

Her i Norge bidro Giske-saken i VG til å redusere folks tillit til mediene betraktelig. I det minste ifølge tall basert på undersøkelser som mediene selv står bak.

Man kan selvfølgelig lure på om mediene tukler med disse tallene, for å ta seg bedre ut. At situasjonen er verre enn hva som blir presentert. Men det blir bare løse spekulasjoner fra min side.

Alt jeg vet er at massemediene produserer, og publiserer, uoversiktlige mengder falske nyheter hvert år. Saker som enten er pyntet på, eller som er blank løgn.

At folk observerer dette fenomenet, er å forvente. Men ikke alle kan se alt. Ikke hele tiden. Likevel bidrar de falske nyhetssakene, som vi alle oppdager fra tid til annen, til å korrigere vår tillit til aktører som gjerne misbruker den tilliten som vi gir dem.

Noe som er en naturlig følge av uærlighet og løgnaktighet.

Ikke engang påfunn som Faktisk.no, eller fellelser i Pressens Faglige Utvalg (PFU), kan helt rette opp de skadene som falske nyheter medfører.

Partiske aktører

Aktører som Faktisk.no har som selvpålagt oppgave å faktasjekke norske medier. Noe de ikke gjør så ofte. I det minste ikke så ofte som de burde.

Nå den 13. juni har ikke Faktisk.no faktasjekket et eneste norsk medie siden 23. mai. Som er snart én måned siden. Den siste faktasjekken de har gjort overfor et medie var overfor NRK. Og det i en sak som var relativt lett å faktasjekke, og som ikke egentlig kan sies å være verken alvorlig eller særlig relevant.

I stedet faktasjekker de uttalelser fra politikere, som folk flest aldri hører. Eller de faktasjekker vittigheter fra satirenettsider, eller utsagn fra det som må anses å være deres politiske motstandere.

Med andre ord gjør Faktisk.no en diskutabelt dårlig jobb. Noe som tilsynelatende skyldes det klientellet som de ansetter hos seg. Ofte er det snakk om aktivister og ideologer.

Noe som på alle måter er veldig synd.

Også Pressens Faglige Utvalg er klart partiske. De behandler saker ut ifra i hvilken part i saken de «liker trynet på», eller ikke. Også her finner vi det samme klientellet som hos Faktisk.no. Aktivister og ideologer. Mange av dem kam sies å være mer eller mindre fanatiske.

Det sier seg selv at dette er et fattig grunnlag for å vurdere presseetiske brudd.

Men slik har det dessverre blitt. Og det bidrar til å ytterligere trekke folks tillit til mediene, og systemet rundt, ned til et sørgelig nivå.

Så, hvorfor «fake news»?

Jeg kjenner mediebransjen i Norge relativt godt. I det minste godt nok til å kunne analysere den utenfra. Både fra et akademisk grunnlag, og erfaringsmessig.

Mine observasjoner rundt fenomenet med falske nyheter, eller «fake news», er at det grunner i maktarroganse og godhetsposering.

Når aktivister og ideologer i norske redaksjoner dikter opp noe usant om personer de ikke liker meningene til, så symboliserer de en slags sosial tilhørighet til flokken sin. De fremviser at de har de «riktige» holdningene. Noe som gjør at de oppnår en viss intern status som «rettroende» og «innafor».

Fra utsiden kan dette fremstå som banal og umoden atferd. Men tatt i betraktning hvor sterk sosial kontroll som oppstår i arbeidsmiljøer hvor folk sitter og går «oppå hverandre» hele dagen, er det å anse som en naturlig konsekvens.

Intern aksept og sosial tilhørighet er nemlig viktig for mennesker. Noe som beskrives inngående i bøker som The Crowd: A Study of the Popular Mind, av den franske antropologen og psykologen Gustave Le Bon.

Forklaringen er kort og godt at medarbeidere i massemediene bevisst lyver for å oppnå sosial aksept blant andre.

De er tross alt bare mennesker. Med alt hva det innebærer, på godt og vondt. At de søker aksept og innpass i flokken, med å lyve bevisst, er derfor å forvente.

Del innhold: