Er utenforskap virkelig et problem, eller kan det være positivt? Mye tyder på begge deler.
I løpet av de siste årene har jeg tatt meg tid til å reflektere over ting som utenforskap, og hvordan dette virker inn på ting som lykke, frihet, sannhet og livet selv.
Utenforskap er dypest sett en gave. Alt kommer an på hvordan vi velger å bruke det. Jeg har sett hvordan utenforskap har fungert som drivkraft for de frykteligste ugjerninger. Jeg har også sett hvordan utenforskap har formet de vakreste av alle ting.
Da NRK lørdag 10. juli publiserte artikkelen 22. juli: Samhold i Norge ti år etter reagerte jeg med oppgitthet. Den statlige norske TV-kanalen trekker frem noen søvnige caser, fremstiller dem som et problem og unnlater deretter å følge opp videre. Saken bråslutter uten noen klar avslutning.
Hele opptrinnet i NRK kommer av at radikalisering, ekstremisme og utenforskap er i vinden nå ti år etter 22. juli 2011. Noe som er naturlig i og for seg, men det blir malt med litt brede pensler.
Slik jeg ser det finnes det to typer utenforskap, men begge blir misvisende sett på som det samme. Dette er fordi folk flest ikke har lært å forstå forskjellene.
Den ene typen utenforskap er det jeg kaller negativt utenforskap. Dette oppleves typisk ufrivillig hos mennesker som egentlig har dype ønsker om trygghet og tilhørighet. Denne typen utenforskap er ofte svært belastende for den det gjelder, og det er svært ofte overlappende med ensomhet og separasjon. Disse menneskene har i tillegg et underliggende behov for anerkjennelse fra andre. I mangel på slike ting blir de gjerne deprimerte og ulykkelige. Jeg liker å sammenligne dette med mennesker som har gått seg vill i ødemarka, og som ikke vet hvor de skal ta veien.
Det er dette retningsløse og forvirrede utenforskapet som kan være farlig.
Den andre typen utenforskap er det som jeg kaller positivt utenforskap. Dette er en type utenforskap hvor personen(e) står utenfor den antatte normalen og det antatte fellesskapet, men hvor de finner livsglede, kreativitet og energi utenfor. Positivt utenforskap kan typisk være preget av konstruktive anomier og skapertrang, og det kan ofte være motivert av ønsker om frihet og selvstendighet. Dette kan sammenlignes med mennesker som kan vandre ukevis og månedsvis i naturen, som vet hvor de er og hvor de er på vei, og som vet hvordan de fanger fisk og tenner bål om natten.
Dette meningsfylte og konstruktive utenforskapet bør oppmuntres og legges til rette for.
I stedet for å bekjempe utenforskapet som sådan, og med dette tvinge folk inn i rammer, tror jeg det kan være bedre å gi folk en retning. Lære dem å bruke sitt eget utenforskap til noe konstruktivt. I det minste i den grad det er mulig.
Perspektiver
For meg har utenforskap vært veldig lukrativt økonomisk sett. Dette kan komme av at jeg er relativt ressurssterk, og at jeg dermed har evne til å bruke utenforskapet til noe konstruktivt.
I dag tjener jeg bedre som selvstendig enn jeg ville gjort i en ordinær systemjobb. Men veien dit har ikke vært bare enkel. Jeg er høyt utdannet innen blant annet språk, økonomi og samfunnsfag. Blant annet kan jeg lese og forstå til dels komplekse vitenskapelige rapporter, tekniske tegninger og patenter. I tillegg har jeg yrkesfaglig bakgrunn som yrkessjåfør. Dette gjør at jeg i dag livnærer meg som en spesialisert oversetter. Det er langt mer penger i dette enn å kjøre lastebil og vogntog. Det kan ikke sammenlignes engang. Det er også mer penger i dette enn å jobbe i en typisk bachelor- eller masterjobb i systemet. Dessuten, i verste fall har jeg transport som et sikkerhetsnett, og blir jeg lei en dag kan jeg alltid ta noen vikariater med langtransport. Noe som det fremdeles hender at jeg gjør.
Men jeg trenger ingen stående ovasjoner eller applaus for dette.
Poenget er at såkalt positivt utenforskap kan være både lukrativt og konstruktivt. Det kan i mange tilfeller være det beste. Hadde det ikke vært for utenforskapet ville jeg trolig stått fast i en systemjobb, som attpåtil ville vært dårligere betalt og med mindre personlig frihet.
I og med at jeg bor i Trondheim så ville jeg med noe sannsynlighet gått rundt på nåde i en Ap/LO-styrt bedrift, hvor de kunne truet meg med sparken dersom jeg ga inntrykk av å ha «feil» meninger om noe. Jeg hadde da slavet rundt i en av alle disse bedriftene hvor AUF-ere kvoteres inn i direktørstillinger, mens vi vanlige folk er forvist til å jobbe på gulvet. Jeg snakker av tidligere erfaring her.
En slik nitrist tilværelse er også kjent som å ta del i fellesskapet.
Systemet er lagt opp slik at hvis du har «feil» meninger om noe skal du være underordnet fanatikerne. De rettoende skal være alfa-slavene, som har alle de fine fordelene. Du skal være den annenrangs slaven.
I stedet har jeg høy lønn, jeg kan ikke sparkes og jeg har frihet til å tegne barter på akkurat hvem jeg vil i avisa.
Det beste er at ingen egentlig kan gjøre noe med dette. Det er ingen arbeidsgivere som kan ringes opp og trues til å si meg opp. Ingen fagforeninger som kan lage kvalm. Ingen selsomme medarbeidersamtaler. Ingenting.
Jeg har også en helt ny penn, bare for å tegne barter med.
Verden skylder oss ingenting
Utenforskap kan som illustrert fungere veldig bra under de rette omstendighetene. Samtidig bør retningsløst og forvirret utenforskap unngås der hvor dette er mulig.
Jeg tror det er viktig å gå foran som et eksempel på at utenforskap i seg selv går helt fint, til tross for at man står utenfor samfunnet. Men samtidig bør man også vise frem at denne øvelsen ofte krever en del målrettet egeninnsats – blant annet i form av å tilegne seg nødvendig kompetanse til å stå utenfor.
Det er på akkurat dette punktet det bør satses. Utenforskap er et legitimt valg, og det bør være større oppmerksomhet rundt vellykket utenforskap.
Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke her i livet. Verden skylder oss ingenting. Alt jeg skylder verden er å følge lovene i Norge, levere inn momsoppgavene mine og betale skatten min. Så lenge dette er oppfylt trenger jeg ikke å etterleve noen ytterligere forventninger fra storsamfunnet.
Jeg trenger for eksempel ikke å være politisk korrekt. Jeg kan gå rundt og forfekte høyreekstreme konspirasjonsteorier som at menn som kapper pikken av seg, og som får laget til et hull der pikken har vært, ikke er virkelige kvinner. Eller at kvinner som vrenger kjønnsorganet sitt på utsiden av kroppen, med hud fra underarmen, ikke er virkelige menn.
Jeg kan til og med trekke det så langt som å mene at Ungarn gjør rett i å la barn være barn, uten å utsette barna for Pride og ting som strengt tatt kun angår noen få voksne.
Frihet er derfor en veldig fin ting. Utenforskap kan også være gode greier. Alt kommer an på hvordan vi forvalter det. Å være en del av et ofte giftig «samhold» eller «fellesskap» er ikke alltid det beste for den enkelte.
I stedet for å tvinge folk inn i rammer med «inkludering», så kan det være like bra å la folk leve som de ønsker. Men da med å tilby folk muligheten til å klare seg selv. Derfor bør kommuner som ønsker å bekjempe utenforskap tilby både unge og voksne kurs i entreprenørskap, og satse på at folk får kompetanse til å klare seg selv, utenfor.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion