En ny type kommunisme står på valen, og den er et sørgelig syn. Den er en kommunisme med eget organisasjonsnummer, tilskuddsordning og egen branding.
La oss kalle den Kommunisme™.
En kommunisme hvor arbeiderklassen er byttet ut med religiøse minoriteter, transseksuelle og fremmedkulturelle. Med forsøksvis radikale feminister, som har blått hår og som hater såkalte TERFs.
En kommunisme hvor hvite menn, som jobber livet av seg i norsk industri, er det nye borgerskapet som skal hates.
En kommunisme med iPhone i den ene hånda. Med kaffe latte i den andre.
En kommunisme som kjøpes, selges og forbrukes. Som en hvilken som helst annen merkevare. Som Coca Cola, Marlboro, Nike og Adidas. En kommunisme med egen nettbutikk. Levert rett hjem til deg. Produsert av barnearbeidere ved et samlebånd i Kina.
Vil du ha den oppgraderte deluxe-modellen med ekstra minne? Da må du betale ekstra. Ekstrautstyr kommer med et tillegg i prisen.
Kjøp den i dag du også. Få en identitet. Vis verden hvem du er.
Vi tar VISA, Mastercard, PayPal. Nå får du hele 20 prosent rabatt dersom du betaler for din nye kommunisme med Apple Pay. Bruk kupongkoden nedenfor.
God bless America.
Kaffepause for enhetsfronten
En interessant debatt dukket opp på Steigan.no nå den 18. april. Redaktør Pål Steigan svarer på anklager fra Vegard Holtås, om at førstnevnte «har forlatt marxismen», driver «flørting med nyfascistisk retorikk» og går inn for «raud-brun allianse».
Vegard Holtås er en representant for den nye, amerikanske kommunismen til partier som Rødt. En masseprodusert forbrukskommunisme, som selges over disk. Med ferdigtygde meninger, en fiks ferdig liste med slagord, egen Instagram, og sikkert snart en egen app i Apple sin AppStore.
En kommunisme som utgjør venstresidas svar på den høyreorienterte amerikanske subredditen r/The_Donald.
En kommunisme som jeg misliker, ikke bare fordi jeg er uenig med den. Men fordi den mangler et intellektuelt grunnlag og filosofisk rammeverk.
Selv er jeg veldig glad i kommunister som kan sin Marx. Som forstår hva Mao faktisk ville. Som kan argumentere saklig for Gramscis filosofi, og som evner å benytte Frankfurterskolen for å sortere de ulike marxismene til en praktisk og anvendbar filosofi.
Derfor vil det trolig være klokt om «enhetsfronten» tar en kaffepause, hvor de får avklart en del av disse tingene.
Ikke fordi jeg vil gjøre narr av noen. Men det er trist å se at en intellektuell tradisjon og filosofi som kommunismen skal forfalle. Litt på samme måte som hvordan store deler av det såkalte alt-right har redusert tradisjonalisme, imperialisme og nasjonalisme til et meme.
Kritisere Steigan.no
Man kan selvfølgelig kritisere Steigan.no og redaksjonen for mange ting.
Kanskje mest av alt for hvordan de år ut og år inn «avslører» velkjente faktum som at storkapitalen er korrupt og grådig, eller at Israel er en morderisk okkupasjonsmakt. Ting som absolutt alle vet nå.
Disse vidåpne dørene har blitt sparket inn så mange ganger at de ikke lenger henger på dørfestene.
Det samme fenomenet kan observeres med de utallige innvandringskritiske nyhetsnettstedene, som hele tiden kan melde om «overfallsvoldtekt i Sverige» og «bilbrann i Stockholm».
En form for katastrofeporno som dypest sett ikke tjener annen hensikt enn «likes» og delinger på de amerikanske sosiale mediene, som vi alle er så påfallende glade i.
Før eller senere, på et ubestemt tidspunkt, blir ting gjerne avklart. Før eller senere vil det ikke lenger ha noen hensikt å peke på et stort problem. Folk vil før eller senere få det med seg, og akseptere det.
På et gitt tidspunkt vil det være tid for å diskutere løsninger, i stedet for å diskutere problemene ytterligere.
Og det bringer meg inn på det aller viktigste her.
Riktig redskap til rett tid
Noe som de gamle marxistleninistene (AKP-ml) tilsynelatende aldri forstod, er at kommunisme kun er et verktøy. Ett verktøy av mange.
kommunisme er ikke, og var aldri ment som, en «be-all and end-all». Men som et remedie for en gitt samling utfordringer. Den ble laget for å løse problemer i sin samtid og sin kontekst.
På samme måte er kapitalisme, kristendom, islam, fascisme, nasjonalsosialisme, rasisme, antirasisme, liberalisme, konservatisme og populisme også bare verktøy. Ulike verktøy som kan brukes for å rette på problemer i et gitt samfunn.
Dette kunne Mao Zedong forklart de gamle ml-erne. Hadde de bare giddet å høre på ham, i stedet for å bare pynte seg med en spennende ideologi – som en identitet. Trolig kunne Einar Gerhardsen også forklart dem dette.
Ideologier er ikke laget for at noen skal henge dem rundt seg, og pynte seg med dem. Det blir som å gå inn i et verksted og gripe det verktøyet man liker best, og fremme det som den eneste løsningen på alt. For å deretter danne klikker, basert på hvem som liker skrunøkler eller jekk best.
Et poeng som også kunne løftet den halvgode boken Mao min Mao av Hans Petter Sjøli flere hakk oppover hva gjelder kvalitet.
Siden ideologier er verktøy, er ikke jeg motstander eller tilhenger av noen av dem. Fordi jeg vet at de ulike ideologiene kan måtte brukes i fremtiden for å rette opp i problemer – i en eller annen dertil passende form og implementering.
I dag kan også ulike ideologier blandes. For å finne den riktige miksturen som kan rette på problemer. Jeg liker å se på dette fenomenet som en form for politisk kjemi, eller ideologisk farmasi.
Kanskje vil vi i fremtiden kunne beregne politiske prosesser og virkninger med programvare og kunstig intelligens (AI).
Inntil da foreslår jeg at noen setter på kaffen, og tar seg tid til å tenke litt mer over ting. Lærer seg hva ideologien de liker best egentlig er, og hva den betyr.
Det er så uendelig mye mer verdifullt enn å bare vifte rundt med den.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion