Kvinneprestdebatten handler ikke om likestilling, men om lydighet mot Guds ord. Når kirken setter seg over Skriften, mister den sin åndelige autoritet.
Hele ordningen med kvinneprester springer ut av at prestetjenesten blir redusert til et rettighetsspørsmål, basert på en kreativ og feilaktig tolkning av et vers i Galaterbrevet, som sier:
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.
– Galaterbrevet 3:28, NB 88/07
Ved å rive dette bibelverset ut av sin sammenheng og ty til teologisk gymnastikk uten sidestykke, klarte Den norske kirke å rettferdiggjøre ordinasjonen av Norges første kvinneprest, Ingrid Bjerkås, i 1961. Etter det har snøballen bare rullet videre.
Presteklær er herreklær, for prestetjenesten er gitt til menn alene. Når kvinner tar på seg presteklær, ikler de seg derfor noe som symbolsk tilhører mannen. I prinsippet er det ikke annerledes enn når menn velger å kle seg i kvinneklær.
En kvinne skal ikke ha mannsklær på seg, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær. Hver den som gjør det, er motbydelig for Herren din Gud.
– 5. Mos 22:5, NB 88/07
Bibelen skiller mellom tre typer lov, den moralske, den seremonielle og den sivile. Den moralske loven uttrykker Guds evige vilje for menneskers liv og handlinger, og gjelder alle mennesker til alle tider fordi den springer ut av Guds egen natur og orden i skaperverket. Den seremonielle loven gjaldt Israels religiøse liv før Kristus, med ofringer, renselser og høytider som pekte fram mot frelsen i Kristus. Den sivile loven regulerte Israels samfunn og rettsvesen som nasjon under Guds styre.
Når det i 5. Mosebok 22:5 står at en kvinne ikke skal bære mannsklær og en mann ikke skal ta på seg kvinneklær, hører dette til den moralske loven. Budet handler altså ikke bare om klær, men om Guds varige ordning for forskjellen mellom mann og kvinne, en forskjell som går tilbake til skapelsen. Derfor er prinsippet tidløst og ikke begrenset til israelfolkets seremonielle eller sivile kontekst. Det berører identitet, orden og respekt for det Gud har skapt, og minner oss om at mennesket ikke skal viske ut grensene som Gud har satt.
Galaterbrevet 3:28 handler derimot om frelsen i Kristus, ikke om at de skapte forskjellene mellom mennesker oppheves. Paulus snakker her om vår likeverdige stilling for Gud når det gjelder nåden og frelsen. Alle som tror, har samme adgang til Gud, uavhengig av kjønn, sosial status eller etnisk bakgrunn.
Verset betyr altså ikke at forskjellene mellom mann og kvinne er visket ut i det jordiske livet. Gud skapte mennesket som mann og kvinne, og denne ordningen består også etter at vi er forløst i Kristus. Det Paulus understreker, er at disse forskjellene ikke gir noen høyere eller lavere verdi for Gud.
Det som gjelder i dette spørsmålet, er ganske enkelt den evige moralske loven fra Det gamle testamentet.
Gud innstifter prestetjenesten utelukkende for menn av Arons slekt.
Så skal du kalle din bror Aron og hans sønner fram til deg, ut fra Israels sønners flokk. Og du skal innsette dem til prester for meg – Aron og Nadab og Abihu og Eleasar og Itamar, Arons sønner.
– 2. Mosebok 28:1 NB 88/07
Sønner, altså. Ikke døtre. Menn, ikke kvinner.
Dette mønsteret videreføres i menigheten. Jesus valgte tolv menn som apostler, og apostlene innsatte deretter menn som tilsynsmenn og eldste.
Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann […]
– 1. Timoteus 3:2, NB 88/07
Igjen ser vi at bare menn blir nevnt her. Paulus er også svært tydelig på dette.
Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva.
– 1. Timoteus 2:12–13, NB 88/07
Likevel, til tross for at Gud lærer oss i klartekst gjennom Bibelen at bare menn kan være prester, har liberalteologien presset frem en ny normal med kvinneprester. Dette er ikke et uttrykk for åndelig fornyelse, men for menneskelig trass mot Guds ordning. Når kirken setter seg over Skriften, mister den sin autoritet og blir et redskap for tidsånden i stedet for et vitne om sannheten.
Kvinnepresteriet er derfor ikke et tegn på fremskritt, men på frafall. Det bygger på en tanke om at Guds ord må tilpasses moderne samfunnsverdier, i stedet for at samfunnet skal formes av Guds ord. Man forsøker å tolke seg bort fra tydelige skriftsteder ved å påberope seg kultur, symbolikk eller likestilling, men resultatet er at man undergraver selve prinsippet om Skriftens autoritet.
Når Bibelen sier at Gud har innsatt menn til hyrder og lærere i menigheten, handler det ikke om rang eller verdi, men om tjeneste og ordning. I det øyeblikket kirken gjør dette til et spørsmål om makt og rettigheter, har den allerede forlatt sin åndelige forankring og gått over til verdens tenkemåte. Kirken er da blitt et sekulært prosjekt.
Er kvinneprester ordinert som prester? Ja, kvinneprester er ordinert etter kirkens ytre handling, men de er det ikke etter Guds ordning. Derfor kan man si at ordinasjonen er gyldig i det institusjonelle, men ugyldig i det teologiske. Men er de egentlig prester for det? Nei, mener jeg.
Betyr dette at sakramenter forrettet av kvinneprester er ugyldige? Nei, slett ikke. Sakramentene kan aldri bli kjetterske, for de er innstiftet av Gud selv. De er en vertikal handling, der Gud virker gjennom dåp og nattverd, ikke en horisontal handling mellom mennesker. Selv når en ugudelig prest forretter sakramentene, er de gyldige, fordi de bæres av Guds ord og løfte. Men den kvinnen som forvalter sakramentene i rollen som «prest», har i det samme øyeblikket forkastet Guds ordning og satt seg utenfor det kallet hun hevder å ha.
Ironisk nok forkaster hun dermed selve sin prestegjerning idet hun utfører den.
Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.
– Hosea 4:6, NB 88/07
Avslutningsvis står vi igjen med et alvorlig spørsmål om lydighet mot Guds ord. Spørsmålet om kvinneprester handler ikke om menneskelige evner, verdighet eller likestilling, men om trofasthet mot den ordningen Gud selv har gitt. Når mennesket begynner å omskrive det Gud har fastsatt, forvitrer kirkens grunnvoll, og det som skulle være et hellig kall, blir et uttrykk for opprør.
Kirken er kalt til å tjene Gud, ikke tidsånden. Den skal formes av Skriften, ikke forme Skriften etter sin egen vilje. Den dagen Guds ord ikke lenger får være norm for lære og praksis, står kirken igjen som et tomt skall – et åndelig byggverk uten fundament.
Derfor er ikke spørsmålet om kvinneprester et sidespørsmål, men et prøvesteinsspørsmål på hvorvidt kirken fortsatt bøyer seg for Guds ord. For når Guds ord settes til side, forsvinner også velsignelsen.
Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.
– Matteus 24:35, NB 88/07