Hver gang jeg er i Oslo unngår jeg visse steder. Årsaken er at jeg frykter å havne midt oppi et terrorangrep.
Stort sett opplever jeg å kunne bevege meg fritt rundt i Oslo. Med unntak av noen få bydeler, som er ekstra tungt belastet med kriminalitet.
Disse stedene unngår jeg for å beholde lommeboka.
Likevel er det steder som jeg for alt i verden unngår, fordi jeg føler en genuin terrorfrykt.
På disse stedene føler jeg at bilbomber og automatgeværer kan smelle når som helst. Jeg føler at islamister, venstreekstreme, kriminelle gjenger, fremmede statsmakter eller høyreekstreme plutselig kan finne på noe der.
På grunn av dette fyller disse stedene meg med en dyp angst og uro. Jeg tar lange omveier rundt hvis jeg kan.
Usikkerhet og frykt
Disse stedene er ikke mange, men de er kjente.
Akersgata med VG og Aftenposten er blant de stedene jeg ikke liker å være. Det samme gjelder Marienlyst, hvor NRK holder til.
Videre kan ikke ti ville hester få meg i nærheten av lokalene til Antirasistisk Senter, Filter Nyheter, Human-Etisk Forbund eller Utrop.
Det samme gjelder også Dagbladet sine lokaler oppe ved Økern.
For å nevne noen eksempler. Det er også flere slike steder.
Bare det å kjøre på hovedveien forbi disse stedene er for meg en belastning i seg selv.
Disse stedene får meg til å oppleve redsel for å plutselig havne midt oppi situasjoner hvor jeg ikke vil være.
Jeg ser for meg at noen plutselig går bananas på disse stedene. Kanskje med automatgevær, eksplosiver eller noe annet. Eller med ting som jeg ikke har tenkt på. Granater. Gass. Ild. Kanskje noe kjemisk. Noe giftig. Noe.
Frykten grunner i at en eventuell terrorist eller voldsutøver kan tro at jeg også er en av dem de søker å ramme.
Veldig hatet
Årsaken til denne frykten er at jeg vet at aktører, grupper og personer som er veldig hatet holder til på disse stedene.
Og de er ikke hatet av bare én spesifikk gruppe, eller av kun et fåtall personer.
Venstreekstreme hater dem. Høyreekstreme hater dem. Islamister hater dem. Kriminelle gjenger hater dem. Hooligans hater dem. Såkalte 1%-miljøer hater dem. Miljøvernere hater dem.
Absolutt alle hater dem.
Og dét sikkert også mer enn hva jeg selv gidder å hate dem.
De er så hatet blant store deler av befolkningen at det er vanskelig å riktig begripe det.
Visse politiske grupper, NGO-er og medier er så mislikte, at de går koronaviruset en høy gang. Derfor er det ikke riktig godt å si hvordan noen der ute i folkedypet kan finne på å agere mot dem. Noe vi erfaringsmessig kan konkludere med etter 22. juli.
Mange gærninger
Statistisk sett vil det alltid være en viss mengde personer som Behring Breivik, Manshaus eller Osama bin Laden i Norge. Noen mennesker er bare litt sånn.
Hvert år vil det alltid fødes en viss andel gærninger.
Det vil også være aktører som kan agere på vegne av fremmede stater, som Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. Eller noe annet. Det er umulig å vite med sånne ting.
Aktører med både vilje og evne til å utføre ting som de fleste av oss knapt kan forestille oss. Og som kan handle på grunn av årsaker som virker fjerne eller rare.
Dette kan være til dels kompliserte saker og ting.
Kanskje trenger de ikke egentlig noen årsaker heller, annet enn å demonstrere makt, skape frykt eller lage kaos. Ikke vet jeg.
Men disse stedene vil alltid ha en skremmende og utrivelig atmosfære for meg.
Også grupper
Frykten for å havne midt oppi et voldelig terrorangrep treffer meg også når jeg er i nærheten av grupper som Atbeiderpartiet og Human-Etisk Forbund.
Jeg vet at veldig mange hater disse gruppene intenst.
Slik sett opplever jeg disse gruppene som en sikkerhetsrisiko i samfunnet. Fordi de kan tiltrekke seg vold og terrorisme. Hendelser som vi andre også kan bli rammet av, dersom vi befinner oss i nærheten av dem.
På grunn av dette unngår jeg ting som 1. mai, LO, Ap og lignende.
Jeg vet at jeg på langt nær er alene om å føle det slik. Det finnes foreldre som ikke engang vil sende barna sine på korpsleir eller idrettsarrangementer, hvor det befinner seg profilerte AUF-ere. Fordi sånne er et naturlig mål for kriminelle og voldelige aktører, som Anders Behring Breivik og Philip Manshaus.
Jeg skjønner dem godt. Vi deler alle den samme frykten. Slik sett blir gruppene som er mulige mål for vold og terror nærmest som spedalske å regne.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion