Voldelig ekstremisme er noe som truer oss alle. Samme hva vi mener eller tror på.
Norge skal være et trygt samfunn for alle. Ingen skal måtte leve i frykt for terrorisme og tragedier. Det er helt avgjørende at vi alle, fra ytre høyre til ytre venstre og alt i mellom, står sammen om dette ene målet. Å ta et oppgjør mot voldelig ekstremisme er helt nødvendig.
Men vi trenger også et oppgjør mot mye annet. Navlebeskuende mentalitet er et eksempel på dette.
Torsdag denne uken var det tiårsmarkering etter 22. juli 2011 over hele landet. Her i Trondheim var det en nydelig seremoni i sentrum, med nedleggelse av blomster og fine taler.
Jeg har aldri vært nevneverdig nasjonalistisk anlagt, og jeg har aldri hatt særlig tiltro til nordmenn som folkeferd. Det er et arrogant, støyende og innfult folk. Berettigede sydenturister med en konform holdning. Likevel var det umulig å ikke leve seg inn i den kollektive sorgen og smerten deres.
Alt i alt var det en verdig markering etter en nasjonal tragedie.
Men like brått som et snev av nasjonalfølelse snek seg inn på meg, ble jeg innhentet av virkeligheten. De fordømte perspektivene meldte sin nådeløse ankomst.
Jeg innså brått at det jeg var vitne til var en markering av at 77 nordmenn er verdt mer enn rundt 25.000 mennesker som Norge drepte i Libya våren 2011, hvorav rundt 7.000 barn. En massakre som ble begått iskaldt, uten at disse nordmennene fortrakk en mine.
Så, her sto de, nordmennene. Fulle av seg selv og sitt. Kledd fra topp til tå i sportsklær sydd av slaver på fabrikker i Øst-Asia. Fabrikker som har montert sikkerhetsnett rundt bygningene for å fange opp arbeidere som prøver å begå selvmord. Her sto de og sørget seg selv og sine egne.
Jeg fisket opp smarttelefonen min og bladde kjapt gjennom nettavisene. Adresseavisen, Nidaros, NRK, VG, Aftenposten. Alt var fylt til randen med selvmedlidende artikler. Stoltenberg, en massemorder, ble fremstilt som en stjerne. Det samme med Søreide og Støre, som begge applauderte Norges massakre i Libya den gangen. Jeg sukket oppgitt.
Jeg skal innrømme en viss ambivalens overfor disse menneskene som sto der samlet. Det er riktig nok flott at de evner å ta avstand fra 22. juli-terroristen som rammet dem selv, men kun de færreste av dem, om noen, tar avstand fra sine egne politiske ledere når disse begår grusomheter.
De ser også på seg selv og sine egne som mer verdifulle enn andre. De mener at 77 av sine egne er verdt mer enn 25.000 andre. Samtidig har de fått for seg at jeg er den som er rasistisk.
Etter seansen i Trondheim sentrum vil jeg tro at de fleste satte seg i SUV-ene sine, og deretter kjørte hjem til de konformt innredede boligene sine for å glo på TV. De er glade i TV, nordmennene.
Til tross for den gjennomgripende galskapen jeg mener å se i den større helheten rundt dette, ønsker jeg oppriktig at disse molboene skal ha et godt og trygt liv. Jeg vil bare at de skal ha det bra.
Men vent, det er mer
I løpet av de siste ti årene har det stort sett bare vært såkalte antirasister, feminister og sosialdemokrater som har sluppet til med ytringer i de norske massemediene. Alt annet er blitt forkastet og skjøvet vekk. De vil ikke ha motforestillinger i sin forestillingsverden.
Enhver som blar litt i Atekst vil raskt se hvem og hva som dominerer den hovedstrøms diskursen i norske aviser og magasiner.
Dette hindrer likevel ikke Adresseavisens Kato Nykvist fra å insinuere at det å en ytterst sjelden gang slippe til noen andre, typisk for tilsvar, er å skubbe de profesjonelle og ideologisk bestemte ofrene «av scenen».
I ettertid er det ikke vanskelig å se at dette ble skjevt. Vi i mediene har antakelig vært for opptatt av å forsvare en nesten betingelsesløs ytringsfrihet. Vi skulle gi plass til hele spekteret av meninger, også de ubehagelige og vonde. Vi skulle jo møte terroren med mer demokrati, mer åpenhet, mer ytringsfrihet! Men da vi ga mikrofonen til de høyreradikale, skubbet vi samtidig antirasister, AUF og de overlevende fra Utøya av scenen. Det ble feil.
Selvmotsigelsen i dette utsagnet er så vanvittig at det knapt trenger å påpekes. Men det er trolig fremført i god tro.
Er det noen som har sett en såkalt høyreradikal ytre seg i Adresseavisen, eller andre norske aviser, uten at det er som tilsvar på anklager? Jeg har i hvert fall ikke sett det.
Videre benytter den høyst privilegerte feministen Madeleine Schultz en kronikk i Trønderdebatt til å klage over angivelig «hat mot kvinner» nå torsdag. Som vanlig er de privilegerte kvinnene så fryktelig undertrykte av de slemme mennene. Mennene, som i virkeligheten topper nær sagt alle negative statistikker i Norge.
Menn topper blant annet statistikker som voldsofre, selvmordsofre, dødelige arbeidsulykker, rusmisbruk, fattigdom, arbeidsledighet, institusjonalisering og yrkesrelaterte skader. Men i Schultz sin verden er menn som rister på hodet av de ideologiske forestillingene hun sprer «sinte, høyreekstreme menn» og motargumenter og statistiske fakta er «totalitære konspirasjonsteorier».
Alle husker hvor de var den 22. juli 2011. Jeg var 25 år gammel den sommeren og var på jobb i et moteblad. Jeg er ikke en overlever, jeg er ikke en pårørende, men hendelsene var en del av årsaken til at jeg snudde retning på yrkesvei og etterhvert tok pennen fatt i feminismens ærend.
Hun jobbet i et moteblad, stakkar. Det må ha vært hardt. Å ha klippekort til offentlige debattplattformer som privilegert kvinne med riktig ideologi må også være en belastning.
For i tillegg til rasismen, hatet mot muslimer og sosialdemokrater er også hatet mot kvinner og feminister, tydelig tilstede i tankegodset bak den dagen. Ifølge terroristen var kvinnelig «følsomhet» og «omsorg» det som gjorde at spesielt kvinner sviktet sitt folk ved å på den måten være mer åpen for mangfold og multikultur. Kvinner var gode for lite annet enn å føde barn ifølge ham, og feminister ble sidestilt med de såkalte kulturmarxistene.
I tillegg nevnes den såkalte kulturmarxismen. Et begrep som de desperat prøver å grave ned i floskler. Etter å ha blitt forsket på i vel 60 år mangler det ikke på fagfellevurderte studier av kulturmarxismen som ideologi.
La oss gjøre et kjapt søk i Oria.
Se der ja.
Schultz forstår åpenbart ikke at misantropi gjerne utvikles når folk står overfor slike privilegerte sutrekopper. Det handler nok heller ikke om kvinner som sådan. Det er bare det at kvinner er veldig fremtredende blant disse sutrekoppene. Likevel berører hun noe sant, om enn utilsiktet.
Den hvite mannen har gjennom hele verdenshistorien blitt sett på som den rasjonelle, som utgangspunktet for fakta eller historie i verden. Kvinner og minoriteters fortellinger er det andre. Kanskje fordi våres erfaringer ofte bringer fram følelser blir vi de hysteriske, de overfølsomme, de krenkede.
Hvit hudfarge nevnes selvfølgelig også. «Den hvite mannen» er visst det store problemet.
Jeg ser for meg at privilegerte feminister som Madeleine Schultz og Kari Kristensen har tilbakevendende mareritt om at hvite menn som meg blar i feministlitteraturen deres med skitne arbeidshender, og lager fingermerker i den mens vi ler. Kanskje vemmes de i drømmen av den ekle, hvite huden vår.
Det må være noe sånt som ligger bak hatet deres. Jeg er helt overbevist om dette.
De feminiserte mennene i disse miljøene er akkurat like ille. Helt mørkt på kinoen der også.
Likevel, tross alt, ønsker jeg bare at alle disse TV-seende, overforbrukende, ignorante og ofte odiøse molboene skal kunne leve godt i et trygt samfunn. Jeg vil at de skal ha et samfunn med menings- og ytringsfrihet, slik at de kan fortsette å ha klippekort til å ytre tåpelige ting.
Jeg mener det er flott at brukerne av dagsentre som Adresseavisen og Trønderdebatt har et sted å lage redaksjonelle papirlenker og dorullnisser, som de deretter kan sette frem på redaksjonell spalteplass. I det minste er de ikke ute og vimser i trafikken mens de sitter der.
Det er uansett i vår alles felles interesse å ta et oppgjør mot voldelig ekstremisme. Så får disse miljøene heller bare tåle at vi tegner barter på dem i avisa.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion