Jeg har helt mistet respekten for Norge

Noen ganger er utenforskap det beste som kan skje. Det gir rom for å skape personlig utvikling og suksess.

Torsdag trimmet jeg rundt på den nye MTB-sykkelen min. Den er svindyr, og jeg har aldri hatt en så fet sykkel før. Selvfølgelig er den veldig god å sykle på også.

Sykkelturen var lang og trivelig. Jeg lyttet på podcaster og følte på en genuin og dyp glede. Mest av alt er jeg glad for at jeg har det så godt.

Jeg er i første halvdel av en over to måneder lang sommer- og høstferie. Det er den andre ferien jeg tar i år. Jeg valgte frivillig å ta meg syv uker fri i februar og mars også. Ting er greit sånn.

Noe av alt det fine er at jeg aldri mer trenger å søke drittjobber, krype for idioter eller late som om jeg er venstrevridd og politisk korrekt. Sjansen for at jeg sier opp meg selv på grunn av politiske meninger er ganske nøyaktig lik null.

I midten av oktober begynner jeg å jobbe igjen. Da starter jeg med et prosjekt som gir meg ~75k på litt over to uker.

Samtidig har det vært en givende sommer også på andre måter. Den 23. august kjørte jeg opp på MC. Det er godt å endelig kunne gjøre sånt.

Noe av det jeg er mest fornøyd med er at jeg kun har hjemmekontor, og jeg slipper dermed å pendle. Pendling går an i sommerhalvåret, men på vinteren er det bare jævlig, uansett om man kjører eller reiser kollektivt. Å stå ute i bitende kulde eller snøfokk og skrape bilvinduer, eller vente på tog, buss og trikk er alltid kjipt.

Om vinteren foretrekker jeg å heller sove en time ekstra, og ta på meg et par radiatorvarme ullsokker når jeg står opp. En hyggelig vane jeg har er å spille litt Xbox før jeg starter arbeidsdagene mine. Det er ekstra godt i den kalde årstida.


Når sant skal sies kan jeg ikke komme på noe å klage over i det hele tatt. Det er ingenting jeg mangler eller egentlig ønsker meg. Jeg er akkurat der jeg vil og bør være i livet.

Dette til tross for at jeg i årevis har blitt gangstalket av en hær med odiøse og venstrevridde burugler av begge kjønn. Alt sånt tatt i betraktning har jeg ekstra god grunn til å være fornøyd.

Jeg er ikke avhengig av systemets tillit, aksept eller nåde.

Kritikkens kultur

Så, hvordan kan det ha seg at en person som meg ender opp med bukta og begge endene – og det attpåtil i både pose og sekk? Det har jeg tenkt mye på.

Forklaringen er i grove trekk utenforskapet mitt. Et konstruktivt utenforskap, som har gitt meg en sunn avstand fra det etablerte samfunnet, og fra rotteracet de kaller «fellesskapet vårt». Dette utenforskapet har vært helt avgjørende.

På sett og vis har jeg lært dette utenforskapet av jødene, ironisk nok. De har gjennom historien alltid vært utenfor storsamfunnet, og dette har gitt dem rom til å skape personlig suksess. Kanskje mer presist lærte jeg dette av å lese «The Culture of Critique»-serien av Kevin MacDonald, for mange år siden. En trilogi som beskriver hvordan jødedom fungerer som en evolusjonær overlevelsesstrategi, og hvordan utenforskap implementeres som en viktig komponent i denne strategien.

Alle kulturer har visdom i seg som vi kan lære noe av, og det prøver jeg å gjøre. Slike ting kan være arbeidsmoralen i kristendommen og måteholdet i islam. Denne egenskapen til å ta lærdom av noe utenfra er helt sentral i europeisk kultur og vitenskap.

I denne prosessen har jeg også helt mistet respekten for dagens Norge, både som samfunn og som kollektiv identitet. Jeg innser at det kun er skadelig for meg å være for tett innpå det. Hadde jeg ikke tatt tilstrekkelig avstand fra det, ville det holdt meg tilbake.

Veldig dårlig til å marsjere

En sentral verdi i alle totalitære ideologier er det kollektivistiske og enhetlige.

Vi kan se det på «fellesskapet» og slavene som tilhører det – eller dronene, om du vil. De som må gå rundt og tro at menn kan bli helt ekte kvinner, og at teatergalgen utenfor den amerikanske kongressen var en helt ekte galge.

Slavene må gå rundt og tro at denne teater-galgen var ekte. FOTO: Tyler Merbler (CC 2.0)

Sånne ting må de gå rundt og tro på, og aller helst må de forfekte det aggressivt i tillegg. Som belønning får de den lille bollen sin med suppe.

Hver gang de skriver «Husk galgen utenfor kongressen!!1» på SoMe, får de likerklikk fra hverandre, og et lite dopaminkick.

Hvis de er virkelig ivrige kan de få bevilget litt økt slavestatus av eierne sine, og bli såkalte alfa-slaver. Da kan de få bestemme litt over de andre slavene, og de får litt ekstra suppe i form av muligheten til å «eie» gjenstander som en litt finere bolig eller litt finere bil. Slike ting er symboler på slavestatusen deres. Alt sammen er som regel belånt i bankene, selvfølgelig.

I og for seg er det ganske trist hvordan disse menneskene velger å selge sin tid og sjel til dette systemet. Alt sammen for å være litt mer alfa-slave, for å få litt finere lenker rundt halsen.

Jeg har en veldig dårlig evne til å marsjere i takt med dem.

Selv har jeg ikke sett på lineær tv siden nyttår, og når jeg leser aviser og nettaviser tar jeg alltid utgangspunkt i at det jeg leser er jug – og at det stikk motsatte av hva de hevder egentlig er sannheten. Denne tilnærmingen fungerer overraskende bra, og jeg har fått det mye bedre psykisk etter at jeg sluttet å la meg påvirke av kollektive panikker. Som et eksempel er jeg fortsatt uvaksinert mot Covid-19, og jeg lever i beste velgående, uten risiko eller bekymring for livsfarlige bivirkninger.

Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan livet kunne vært dersom jeg fortsatt var en slave. For det var jeg en gang, jeg som alle andre. Drittjobb, lite penger, idioter rundt meg hele dagen, null virkelig frihet og en underliggende uro for ikke å bli akseptert.

Ting kunne så avgjort vært mye verre for min del. Det er viktig å innse.


Del innhold: