Forenklede forklaringer fører gjerne til for enkle løsninger. Problemer oppstår når folk ikke ser dette.
Hvis noen brenner ned klubbhuset til en 1 %-klubb vil den klubben hate vedkommende som brente ned klubbhuset. Trolig vil klubben finne personen(e) som gjorde det og gjøre veldig brutale ting som en gjengjeldelse.
Hvis derimot kulturmarxister brenner ned klubbhuset til en 1 %-klubb, og klubben gjengjelder brannstiftelsen med brutalitet, så vil idioter i norske medier og PST tro at 1 %-klubben er høyreekstreme og at det hele må være politisk motivert. De kan ikke forstå at det nedbrente klubbhuset da er årsaken til volden, og at saken på ingen måte handler om hva kulturmarxisten(e) måtte mene om abort, innvandring eller fiskekvoter.
På samme måte er det hvis en gruppe nasjonalistiske wignats erter opp en bjørn i skogen, og dyret går til angrep på dem. Da vil norske medier og PST tro at bjørnen er en politisk aktør. Dyret må da være en venstreekstrem russisk spionbjørn, eller noe.
Det personlige perspektivet av konflikt er utenfor deres fatteevne.
At noen kan hate en politisk definerbar og avgrenset gruppe for noe annet enn politikk, er for dem utenkelig.
Disse idiotene må politisere alt, og da mener jeg virkelig alt. De er 2-dimensjonale vesener som kun forstår verden i høyre og venstre. De har ikke forutsetninger til å kunne forstå frem og tilbake, opp og ned – eller kauslitet for den del.
Å prøve å forklare dem slike enkle sammenhenger vil være som å prøve å forklare hermeneutikk til en sjimpanse. Det er håpløst. Primaten har bare ikke de naturgitte forutsetningene som kreves for å forstå det.
Radikalisering eller ikke?
Som mange vet nærer jeg en dyp og gjennomgripende mistillit overfor kulturmarxister som definerbar og avgrenset gruppe. Dette kommer av ting som disse har gjort mot meg personlig og privat, og mot min familie.
I motsetning til aktører som islamister, eller visse andre ekstreme politiske grupper, er ikke jeg drevet av religiøse eller ideologiske motiver. Politikk er noe som jeg egentlig driter i. Jeg har derimot en høyst personlig og privat motivasjon.
Det har med andre ord ingenting å gjøre med politikk, ideologi, religion eller meninger.
Trolig er det fullt mulig å rehabilitere personer som er hjernevasket av religion eller ideologi. Det finnes mange eksempler på dette. Personer som lar seg påvirke til å henge opp bilder av Stalin eller Hitler på veggen, eller til å tro på overtro, har det som heter høy suggestibilitet. Prosessen kan dermed reverseres.
Mennesker som har blitt utsatt for grusomheter, derimot, har ikke lest på Internett eller hørt fra noen andre at de skal forakte personen eller personene som har gjort dette mot dem.
En person som har blitt misbrukt av pedofile i barndommen kan ikke avradikaliseres fra sitt hat mot pedofile i voksen alder. En kvinne som har blitt voldtatt kan heller ikke avradikaliseres fra å hate sin voldtektsmann. Disse kan ikke forhandles med, bestikkes eller skremmes fra å nære en forakt mot den eller de som har begått urett mot dem.
Når forvirrede mennesker i norske kommuner nå bruker helseressurser for å håndtere politisk dissens, vitner dette om hvor virkelighetsfjerne de er. De tar for gitt at alle som har mistillit overfor kulturmarxister har dette av politiske, religiøse eller ideologiske årsaker. Troen er at disse kan komme på bedre tanker bare de blir «inkludert» i et eller annet «fellesskap», og får «kunnskaper».
Slik forestiller det offentlige Norge seg at de liksom skal «ta et oppgjør» med den etter hvert ganske så utbredte mistilliten folk har overfor kulturmarxister, både som gruppe og som en kultus.
Virkeligheten er åpenbart ganske annerledes.
En usikker fremtid
Fenomenet med personlig begrunnet mistillit overfor kulturmarxister som definert gruppe starter ikke med meg, og den slutter heller ikke med meg. Utfordringen er at jeg på ingen måte er alene om dette. Mange har opplevd både tilsvarende og mye verre jævelskap fra kulturmarxister.
Som et eksempel er det langt mer utfordrende med barn som har vokst opp med konservative eller kristne foreldre etter tragediene i 2011. Disse barna har gjerne opplevd et helvete i den offentlige skolen. Etter å ha blitt plaget hele barndommen på grunn av foreldrenes tro eller politiske engasjement, tar de gjerne med seg denne mistilliten inn i voksenlivet. Jeg har selv snakket med noen av dem som i dag er unge voksne.
Å «avradikalisere» disse fra sin mistillit overfor de organiserte bøllene som de har måttet holde ut med i oppveksten blir vanskelig. Deres mistillit er ikke drevet av konspirasjonsteorier som de har lest på nett, eller av religiøse og ideologiske tekster.
Videre polarisering i samfunnet er dermed garantert i årene og tiårene som kommer. Jeg tror vi bare så vidt har sett begynnelsen på det hele.
Heldigvis er ingenting av dette egentlig mitt problem. Det er ikke min byrde å bære. Det er ikke mitt ansvar.
Et sentralt spørsmål er likevel hvordan en gjeng med idioter i medier, politikk, kommuner og offentlige etater skal håndtere denne utfordringen når den etter hvert vil gjøre seg mer gjeldende.
Kanskje vil de som vanlig prøve å bortforklare polariseringen som kulturmarxistene selv bidrar til å skape. Kanskje vil de snart definere en ny gruppe «ekstremister» i PowerPoint-presentasjonene sine – nemlig personlig berørte.