Posering og instrumentell motivasjon er ødeleggende for den offentlig samtalen. Skadevirkningene er i tillegg selvforsterkende.
Tirsdag morgen. Idet jeg skriver dette er klokka litt før 07.00. Jeg har akkurat begynt å nippe litt til morgenkaffen.
Fordi jeg har en kremjobb, og dermed slipper å pendle rundt i rushtrafikken, kan jeg bruke litt tid på å svare på en kommentarartikkel i Adresseavisen. Ikke fordi jeg er verdens ivrigste leser av det produktet, men fordi kommentarartikkelen formulerer kjernen i den nye «venstresiden» på en veldig fin måte.
Skribenten har tidligere skrevet en del bra og gjennomtenkte tekster, og jeg regner med at de eventuelle svarene de får tilsendt av andre ikke dekker det jeg vil ta opp her.
Har «de korrekte» ødelagt den offentlige samtalen, eller er politisk korrekthet et nødvendig onde?
De siste årene har begreper som «cancel culture» fått stor oppmerksomhet i media. Begrepet er hentet direkte fra amerikansk politisk aktivisme, av den typen som først og fremst foregår på nettet, populært kalt «nettaktivisme». Det finnes ingen god oversettelse til norsk, men hva hvis vi kaller det «kanselleringskultur»?
Begrepet kastes ofte illsint (og feilaktig) ut av opprørte stemmer som føler seg forbigått eller misforstått. Av og til er det reelt. Som da Venstres nestleder Abid Raja uttalte seg om avkriminalisering av cannabis og ble avinvitert fra Pårørendekonferansen etter at noen klaget. Men oftest handler det mer om en kulturkrasj mellom vante, trygge privilegier og en ny tid.
Dette er unektelig et godt spørsmål.
Det korte svaret mitt er at den offentlige samtalen trolig har ødelagt «de korrekte», ikke motsatt.
Tillat meg å vise til et eksempel:
Mandag dukket det opp noe i Twitter-feeden min som gjorde meg litt perpleks. En fyr som kan være omtrent på min alder skrøt av at arbeidsplassen hans har fått transvestitt-WC. Nærmere bestemt skal dametoalettet ha fått denne rollen, via en klistrelapp på døra.
Min umiddelbare reaksjon var å tenke at dette er noe som denne fyren er tvunget til å uttrykke støtte til, for å i det hele tatt ha en karriere.
Hadde denne personen på Twitter gitt uttrykk for noe som helst annet enn glede over denne begivenheten, eller i verste fall uttrykt seg kritisk til årsakene bak, ville han raskt blitt arbeidsløs. Dessverre.
Det er litt på samme måte som med offentlige gråtekoner i Nord-Korea, som må late som om de sørger over en død diktator. Å unnlate å gråte over diktatoren kan bety fengsel, eller verre. I Norge må slavene i arbeidslivet late som om de jubler over radikal kjønnsideologi fra USA. Hvis ikke kan det ha negative konsekvenser for dem.
Det er ikke sorg du ser i øynene på disse menneskene, men frykt. På samme måte er det med «de korrekte» i Norge. De er livredde for å bryte med ideologien og doktrinene. Livredde for å bli presset ut av systemjobbene sine, fordi da kan de ikke innfri boliglånene sine.
Hvis noen av de venstreradikale kattedamene, som er løftet inn i for eksempel kommunal sektor via den nye «venstresidens» politiske nettverk, lar seg affisere av at menn i kjole står og pisser høylytt i båsen ved siden av på dametoalettet, vil disse kattedamene raskt måtte se seg om etter en ny jobb.
Da blir det den billige kattematen og den billige kartongvinen en stund fremover. Da må de bruke det billige vaskemiddelet, for å redusere lukten av kattepiss fra bøkene om Rosa Luxemburg, i de typisk kattepiss-luktende leilighetene sine.
Så de må late som. Spille med. Fordi de er redde for å miste privilegiene sine, slik gråtekonene i Nord-Korea også er redde.
Årsaken til denne frykten i Norge er den offentlige samtalen. En offentlig samtale hvor meninger er redusert til moteplagg, og hvor folk er tvunget til å signalisere at de er «politisk korrekte», aller helst på SoMe. En offentlig samtale hvor ingen tør å si «nei, vet du hva, bruk heller herretoalettet.»
Det er også her problemene oppstår for «de korrekte». De er praktisk talt tvunget til å signalisere at de tror på alle de idiotiske tingene som de må tro på. Ting som at menn kan bli helt ekte kvinner, og at USA og NATO alltid er «The Good Guys». For å nevne noen eksempler.
I tillegg må de tro at teatergalgen utenfor den amerikanske kongressen var en helt ekte galge.
Det holder ikke bare at de tror på slike ting, men de må også signalisere at de tror på det, og det med tilstrekkelig iver og engasjement. Akkurat som gråtekonene i Nord-Korea.
Dermed er det ikke «de korrekte» som ødelegger den offentlige samtalen. Den offentlige samtalen er kun en sosial konstruksjon. Det er derimot den offentlige samtalen som har vist seg å være skadelig for «de korrekte», fordi den fanger. Mange er så avhengige av godene de er gitt, at de aldri kan slutte å signalisere tilhørighet.
Når folk må gå rundt og late som om menn kan bli til kvinner, bare for å få penger til å betale boliglånet sitt med, er det snakk om en sosial skadevirkning. Sånne ting er ikke et demokrati verdig i det hele tatt.
Adresseavisen fortsetter:
Jeg mener harme og raseri av og til kan være på sin plass. Filosof og forfatter Myisha Cherry har skrevet mye om sinnets kreative kraft. Hun mener at et kontrollert raseri som ikke er ute etter å ødelegge eller å ydmyke individer, men strukturer, kan være en god kraft for å oppnå forandring.
Det er ikke alle temaer som egner seg til sindige paneldebatter for synserklassen i jakt på konsensus. Det er de som kjenner urett, hat og diskriminering direkte på kroppen som bør ha definisjonsmakta – ikke selverklært nøytrale gubber av alle kjønn. På hvilken måte kan det være en trussel for den offentlige debatten at vi får høre direkte fra dem det gjelder?
«Gubber av alle kjønn», det tror jeg faktisk er en variant av vitsen min om «burugler av begge kjønn», som jeg har skrevet tidligere i en mye lest tekst her. Jeg tar det som en ære at den brukes videre.
Selv har jeg ingen behov for å være «politisk korrekt» for å ha en god jobb med god lønn. Det har jeg likevel. Jeg er heller ikke avhengig av ideologisk godkjennelse eller aksept fra den nye «venstresiden», eller å bli løftet inn noe sted via politiske nettverk.
Dette gir meg frihet til å ha de meningene jeg vil, om hva som helst. Jeg trenger ikke å signalisere «glede» over radikal kjønnsideologi på SoMe, eller å hevde at Black Lives Matter er fredelige demonstranter.
Jeg trenger ikke å late som, eller spille med. Systemet til «de korrekte» har ingenting å tilby meg som er av interesse. Det er heller ingenting «de korrekte» selv kan gjøre for meg, verken fra eller til. For meg er de derfor irrelevante.
Jeg tror derfor at det er viktig å ta diskusjonen om hvordan den offentlige samtalen ødelegger «de korrekte», og hvordan den former dem som personer og meningsbærere.
Frykten for å mene noe upopulært er for mange helt lammende og uoverkommelig. Og det er der problemet ligger. Ikke i diskursen som sådan, men i den instrumentelle motivasjonen som ligger bak den.