Voksne lærere som mobber hverandre på skolene høres kanskje ut som noe fra en bisarr film. I Trøndelag skjer dette likevel.
Merkelig nok har jeg selv aldri opplevd å bli mobbet på en arbeidsplass, men jeg har sett det skje med andre. Kanskje har jeg levd et forskånet liv. Jeg har flere steder opplevd at kolleger har kommet til meg helt på gråten og klaget over å bli behandlet dårlig av andre.
Jeg har aldri vært tillitsvalgt noen steder, men jeg har ved gjentatte anledninger fungert nærmest som dette.
Kanskje mest av alt er jeg fascinert over hvordan voksne mennesker kan holde på til hverandre. Særlig i yrker og på arbeidsplasser hvor man kan tro at sånt ikke forekommer.
Lørdag ettermiddag leste jeg Midtnorsk debatt, hvor Lill Harriet Sandaune i FrPs fylkestingsgruppe skriver om saken hvor lærer Christer Rognerud ble så mobbet og trakassert på arbeidsplassen av kolleger at Trøndelag fylkeskommune ble dømt til å betale ham en millionerstatning. Dette skjedde på en videregående skole i Trøndelag, hvor de samme lærerne hadde som oppgave å lære ungdom om rett og galt.
Det viser seg også at lærer Rognerud ikke er noe enestående tilfelle av mistrivsel i fylkeskommunen.
I siste fylkesting la kontrollutvalget frem en rapport hvor 2524 ansatte i Trøndelag fylkeskommune har svart på spørsmål om arbeidsmiljø. Det var dyster lesing.
Hele fire av ti ansatte kjenner ikke til noen rutiner for varsling av kritikkverdige forhold i det hele tatt. Trøndelag fylkeskommune ligger over gjennomsnittet for kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, mens de ligger under gjennomsnittet for varslinger. Hvorfor? Av de som ikke rapporterer inn kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, oppgir flertallet at det er fordi det ikke hjelper å varsle og frykt for gjengjeldelser. Smak på det! De ansatte varsler ikke i frykt for represalier.
Her er det ikke snakk om barn i en skolegård, kriminelle i et fengsel eller hendelser på en anstalt hvor brukerne plager hverandre. Det er snakk om voksne A4-borgere med grå SUV, obligatorisk boblejakke fra The North Face® og hytte på fjellet. Her er det snakk om firkantede karrieremennesker med møbelkatalog-hjem, fotballfedre med plenklipper og Instagram-mødre med robotstøvsuger.
Dette er voksne mennesker i ansvarsposisjoner som mobber og trakasserer hverandre på arbeidsplassen, og de skaper en fryktkultur hvor folk er redde for å varsle fra om det dårlige arbeidsmiljøet.
Skoleverket har trolig skylda
Tar vi noen steg tilbake og betrakter situasjonen(e) fra utsiden, kan vi se at disse menneskene ikke egentlig har noe liv. De jobber hver dag fra åtte til fire, og stort sett hele deres eksistens handler om å utføre relativt repetitive arbeidsoppgaver som blir delegert til dem fra høyere hold.
De tjener akkurat nok penger til å kunne leve et relativt greit liv i middelklassen, hvor de betjener enorme boliglån og sørger for at ungene har det de trenger av sportsutstyr.
Kort forklart er dette helt typiske nordmenn som tror at den eneste måten de kan tjene til livets opphold er å lide seg gjennom en karriere i det store arbeidslivet. Dette er noe alle blir flasket opp med i det offentlige skoleverket. Åpenbart mistrives de med situasjonen, og de lar sine underliggende frustrasjoner gå ut over hverandre.
Trolig er det også skoleverket som har skylda for hele elendigheten. Barn i Norge presses sammen i offentlige institusjoner ikke helt ulikt fengsler, hvor de tvinges til å omgås alle typer fremmede. I denne situasjonen tvinges de til å gjøre det samme på samme måte helt samtidig, uten noen reell mulighet til å komme seg vekk. Ungene blir dypest sett oppdratt som straffanger og de presses inn i en konform firkant.
Etter å ha gjennomgått hverandres aggresjon i skolegården tvinges ungene til å gjennomføre diktanalyser og algebra.
I dette miljøet formes ungene til å bli konforme og lydige samfunnsborgere. Hele deres personlighet formes i og av dette vanvittige miljøet. Resultatet er konforme nevrotikere som trenger alkohol for å kunne koble av og prate med hverandre, eller som trenger det faste hvitvinsglasset for ha seksuell omgang med ektefellen i voksen alder.
Jeg tror også at det er i disse nevrosene man finner opphavet til såkalt politisk korrekthet, feminisme, antirasisme og lignende. Folk er så ihjelsosialisert i en skolegård at de også i voksen alder gjør hva som helst for å overgå hverandre i å være konforme. Jo mer konforme de føler seg, desto mer føler de trygghet i mengden. Når de angriper hverandre på en arbeidsplass, eller de angriper andre og utenforstående, er det barnet fra skolegården som handler. De prøver å markere seg selv som «innafor», og dermed øke sin egen status i «skolegården».