Livet som noen andres ressurs kan virke trygt og enkelt, men hva har du igjen for det? Akroma gir deg her litt karriereveiledning.
Forestill deg en tilværelse hvor du hver dag jobber for å gjøre de rikeste enda rikere, hele dagen. En tilværelse hvor du bruker det eneste livet du har her på jorda, all den tida du har, til å gjøre milliardærer til billionærer.
Selv tjener du bare akkurat nok til å betjene gjelda di til storbankene og opprettholde ditt eget daglige forbruk. Kanskje greier du å spare noen sedler i måneden, slik at du kan bruke disse pengene på en pakketur til syden når fellesferien kommer.
Eller kanskje er du «mellom jobber» som det gjerne heter, og er jobbsøker. En tilværelse hvor du fyller ut CV-er og søknader, med en kronologisk oversikt hvor du forteller hva dine tidligere eiere fikk deg til å gjøre, pent satt opp med datoer og alt.
Kanskje fyller du også ut jobbsøknader med «motivasjonsbrev» hvor du forteller dine potensielle nye eiere hvor mye du virkelig ønsker å være slaven deres.
«Jeg har høy motivasjon og har skikkelig stå-på-vilje. Jeg er vant med høyt arbeidstempo, er positivt innstilt, serviceinnstilt, selvstendig, utadvendt, nøyaktig, lærevillig, engasjert, målstyrt, analytisk, motivert, pålitelig, pliktoppfyllende, stueren, fleksibel, effektiv, har god arbeidsmoral og er strukturert. Alt jeg vil her i livet er å slave rundt for å gjøre investorene deres rikere. Jeg kan til og med suge kuken til noen. Hva som helst. Bare dere lar meg slave rundt for dere. Jeg vil ta opp et digert lån i banken og bo i en større boks. Jeg vil også kjøre rundt i ny elbil. En falsk og ytre status er alt som betyr noe for meg. I bytte mot disse objektivt sett ubetydelige privilegiene er jeg villig til å gi dere alt jeg har av tid. Jeg gir dere hele mitt liv og min sjel. Jeg ofrer til og med barna mine. Bare gi meg jobben. Please.»
Kanskje har du sendt et tresifret antall søknader med CV og vitnemål, typisk uten å engang få et svar.
I sjeldne tilfeller får du kanskje også jobben, etter tilstrekkelig med ryggslikking – og med den jobben får du en tilværelse hvor alt egentlig kun handler om den. Jobben blir fort identiteten din. Du er plutselig ikke lenger deg selv, men du er saksbehandler, industriarbeider, megler eller hva nå enn stillingsbeskrivelsen er, også på fritida. Du er med ett blitt den funksjonen som du oppfyller for eierne dine. Denne funksjonen er nå ikke bare identiteten din, den er nå også blitt navnet ditt.
Hverdagen din går nå med til å gjøre de rikeste enda rikere, mens ungene dine blir oppdratt av det offentlige i barnehager og på skoler. Barna utvikler gjerne tettere bånd med barnehageansatte og lærere enn hva de gjør med deg som deres foresatte. Ferier og helligdager med familien oppleves etter hvert som fremmed og uutholdelig, fordi ingen av dere egentlig kjenner hverandre emosjonelt som en familie. Dere kjenner hverandres navn og ansikter, men den familiære empatien er borte, fordi dere aldri egentlig omgås hverandre. Resultatet av slik fremmedgjøring blir gjerne krangling, alkoholmisbruk og partnervold.
Hva får du igjen?
Hvis eierne dine kunne betalt deg litt mindre penger for å gjøre den jobben du gjør, så hadde de gjort det. Hadde de kunnet pålegge deg å jobbe mer, så hadde de gjort dette også. For elitene som er på toppen er du bare en ressurs. Du er bare en komponent i pengemaskineriet deres. Du er kun en liten del. En del som raskt og enkelt kan byttes ut hvis det er ønskelig.
Jo mer gjeld du har til bankene, og jo mer avhengig du er av systemjobben din for å betjene denne gjelda, desto strammere er halsbåndet du bærer rundt halse . Det fine rekkehuset og boliglånet, den nye elbilen, hytta di, båten din, det høye forbruket ditt og alt som gir deg utgifter, gjør dette halsbåndet ditt strammere. Dette halsbåndet gjør deg også lett å kontrollere.
Med et bånd rundt halsen har du ikke lenger noen egentlig frihet – verken økonomisk, sosialt, politisk eller på andre måter. Du må krype rundt i hverdagen og smiske oppover i hierarkiet. Du må være være tilstrekkelig konform og lydig til at eierne dine deg lar deg beholde de stakkarslige privilegiene som du har.
Med et lavere forbruk, færre arbeidstimer og lavere eller ingen gjeld, kunne mye av denne problematikken vært unngått.
Du kunne fått tid til å oppdra dine egne barn, i stedet for å overfokusere på en ofte meningsløs jobb. Du kunne hatt en fungerende familie, hvor du faktisk tar deg tid til å bli kjent med din egen ektefelle eller partner og dine egne barn.
Likevel, i stedet, velger du kanskje å bo på jobben og heller kjøpe nyeste Tesla, eller installere et nytt boblebad hjemme. Det er kanskje dette som er det viktige for deg, som for så mange andre, fordi samfunnet har fortalt deg at et slikt forbruk gir status. I realiteten gir dette ingen annen status enn slavestatus.
Jo mer du forbruker og eier, desto mer er du selv bare en eiendel. Du er eid, tiden din er eid, dine barns relasjoner til sine egne foreldre er eid, statusgjenstandene dine er eid – og ingenting av det er eid av deg.