No skaa’n sjee på at kuan spise plææn oppi Meddar’n. Dær e det masse kua å sjee på.
Fredag fikk jeg til sammen to tips om å lytte på nyeste episode av «Omadressert». Det er en litt motvillig og halvhjertet podcast som virker å være laget bare for å lage en podcast. Litt sånn som «nå sier timeplanen at vi må lage en podcast, så vi får lage en podcast».
Hele opplegget minner om de gangene jeg ikke egentlig gidder å lage lunsj, så jeg bare klæsjer litt pålegg på ei brødskive og voilà, før jeg fortsetter med det jeg egentlig holder på med.
Jeg tror for øvrig ikke at jeg hadde greid å lage noe bedre podcast selv heller.
Som forventet var det i podcasten snakk om storminga av kongressen i USA, og selvfølgelig om hvor fæle alle som ikke har moteriktige meninger er. Jeg tenkte at de har sin forestillingsverden disse også, i likhet med podcasten til TV Visjon Norge. Vi mennesker sosialiseres gjerne inn i ei boble med hva vi skal mene, tro på og hva vi skal foretrekke. Det er helt greit for meg, og det er naturlige mekanismer. Men det kan være litt kjedelig å høre på historier om Herrens underverker og pauseromprat.
Likevel lyttet jeg til episoden, fordi det angivelig var viktig at selveste Jonas Skybakmoen har flytta tilbake til Trøndelag. Som om dette egentlig angår meg, eller er viktig på noen måte. Men sånn er det gjerne, bygdedyret på små steder. Lokale helter tar en del plass. Trondheim er jo tross alt bare Trøndelags største bygd. Det er ikke akkurat noen storby som Jakarta, Moskva eller New York.
Lokale størrelser
Når sant skal sies så har jeg ingenting imot Jonas som sådan. Fyren har ikke gjort meg noe galt. Likevel virker det som om han skaper litt indignasjon og misnøye blant andre. Dessuten er fyren en sånn type halvoffentlig kjendis som jeg uunngåelig får tredd over hodet.
Som et eksempel traff jeg visst søskenbarnet til Skybakmoen ved bardisken på 3B i Trondheim før jul. En rødhåret og litt pratsom type.
Han spurte meg «kæm e du for nånnj?».
«Johan Slåttavik hette æ», sa jeg.
«Æ e søsskenbarne’ te’n Jonas Skybakmo’n æ», svarte han.
«Javæl, kæm e det da?», spurte jeg høflig.
Hvorpå det angivelige søskenbarnet begynte å legge ut om en som har bodd i Oslo og noe greier med et band og Filter.
Det angivelige søskenbarnet virket som en trivelig og sympatisk gutt husker jeg, så han fikk en drink av meg etter hvert mens vi pratet. Det blir gjerne sånn at jeg prater med alle som tar kontakt.
I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var feil av meg. Trondheim er en så liten by at det er vanskelig å ikke ende opp i sånne litt creepy situasjoner. Dessuten blir jeg typisk så kanakkas at det nesten er litt flaks dersom jeg treffer døra på vei ut av pubene.
Tilgi og gå videre
Jeg skal innrømme at jeg ikke støtter den vedvarende aversjonen flere har mot Skybakmoen. Det blir vanskelig for meg å påpeke at det politisk korrekte woke-venstre er kompromissløse og lite tilgivende, hvis jeg eller andre skal være like ille.
Mennesker vil alltid være dumme, og verden er et kaotisk sted.
Det handler om å legge ting bak seg og gå videre. Bærer man nag til noen så får dette makt over ens tilværelse.
Energien bør brukes til noe mer konstruktivt. Som å starte et foretak eller noe. Å tjene penger er ikke det dummeste man gjør. Hvis jeg blir irritert over noe så prøver jeg å jobbe det av meg, enten med å dra på trening eller å gjøre arbeidsoppgaver. Frustrasjonen har da blitt til bedre form eller til penger.
Noen runder med knebøy eller å gå en lang tur får ut det meste, erfarer jeg.
La woke-venstre ta seg av hatinga.
Det hender at jeg merker det selv også når jeg er ute og går nede i byen, at det kan være noen sure blikk fra noen sånne woke-folk. Typisk sånne folk fra Rødt og SV.
De hater meg sikkert mer enn noe annet. Men det får bare være. Det er liksom ikke så mye jeg får gjort noe med. Heldigvis er det ingen som kommer for å glefse.
Dessuten er det de som kaster bort tid og energi på å gå rundt og hate meg.
Jeg er her, og det får de bare lære seg å tåle. Dette kan ikke være noe annerledes for andre heller. Det handler om å tåle og holde ut andre.