Gud var fullstendig fraværende i årets nyttårstale. Det er et alvorlig og urovekkende tegn for landet vårt.
At kongen ikke nevner Gud i nyttårstalen sin, er ikke bare trist. Det er skammelig.
Dette er den Gud kongen er kronet under i Nidarosdomen. Den Gud som ble korsfestet på korset som troner øverst på kongens egne kronjuveler. Den Gud vi påkaller i «Gud sign vår konge god». Likevel er Gud fraværende når kongen taler til folket ved inngangen til et nytt år.
Hva slags nyttårstale er det når kongen utelater selve grunnvollen for sitt eget kall, for rikets historie og for folkets liv? Når han taler som om et land kan bestå ved høflige formuleringer alene?
Når Gud fjernes fra språket, er det ikke fordi Gud er irrelevant, men fordi Gud er uønsket. Taushet er ikke nøytralitet. Taushet er et valg. Enten bekjenner man Gud, eller så bekjenner man noe annet.
Kongen er ikke satt til å være et speil for tidsånden, men til å bære et embete som står under Gud. Når dette ties bort, reduseres kongedømmet til staffasje. Da gjenstår symboler uten innhold og makt uten ansvar.
Et land kan sikkert leve lenge på kristen arv mens det forkaster kristen tro. Men når Gud ikke engang regnes som verdig én setning i kongens tale til folket, er det ikke glemsel. Det er fornektelse.
Dette er ikke en bagatell eller en liten sak. Det er et varsel om hvor vi er på vei.