Har du noen gang stoppet opp og reflektert over hva kulturmarxismen har tatt fra deg? Bare tatt deg tid til å summere hva det hele er.
Trygghet, frihet, familie, mening. Kanskje en jobb. En bolig. Tilhørighet.
Når vi begynner å summere hva kulturmarxismen har tatt fra oss, kan summen av dette bli svært høy. Til og med for meg personlig er den så høy at jeg finner det ubehagelig å tenke på det.
Jeg vet at vi er mange som har en forståelse for hva kulturmarxismen har gjort mot oss som mennesker, og som samfunn. Vi blir stadig flere. Jeg må derfor fortelle deg at du ikke er alene om å være klar over dette.
I løpet av de siste årene har jeg fått innblikk i mange personlige historier fra mennesker som har blitt ofre for kulturmarxisme. Alt fra vold og overfall, til diskriminering, trakassering og personforfølgelser, skadeverk, trusler, løgner og kampanjer. Flere har blitt fratatt levebrødet sitt, fordi kulturmarxismen har ansett dem som et hinder. Andre har fått sine familier ødelagt.
Felles for dem alle er at det er kulturmarxismen som er skyld i deres lidelser.
Når ting kommer til dette nivået er det ikke lenger politisk eller ideologisk, men personlig.
Jeg innrømmer at jeg hater kulturmarxister på et svært dypt og gjennomtrengende plan. Ikke på grunn av «meninger» som de måtte ha – men på grunn av deres handlinger. På grunn av den urett og de ugjerninger som kulturmarxistene er skyldige i å ha utført – både mot meg og andre.
Jeg hater kulturmarxister, og jeg er ikke redd for å innrømme det. Det er et sterkt, brennende, rettferdig og personlig motivert hat. Som jeg vet at jeg deler med svært mange.
Informasjon og kartlegging
Jeg har i forbindelse med mine undersøkelser rundt kulturmarxisme og dens utbredelse fått inngående kjennskap til hvordan kulturmarxister driver kartlegging av personer og «miljøer» som de anser som et hinder.
Videre har jeg fått god anledning til å observere hvordan kulturmarxister i massemediene misbruker sine posisjoner til å drive frem, og delta på, koordinerte heksejakter på enkeltpersoner.
På bakgrunn av min egen erfaring og kunnskap, bestemte jeg meg på et tidspunkt for å ta grep. Så jeg endret spillereglene for massemediene, med å ta fra alle privilegiet med hemmelige adresser i Norge.
Jobber du i en norsk mediebedrift, samme hvor stor eller liten, har du som hovedregel ikke lenger hemmelig adresse. Driver du personforfølgelser under dekke av journalistikk, blir den adressen funnet og offentliggjort. Dette er et tiltak som jeg tror kan ha en modererende effekt på urett og ondskap.
Transparens er viktig, alle veier.
I tillegg har jeg assistert en betalende klient i et prosjekt med å kartlegge det svenske EXPO-miljøet i Sverige. Forhåpentlig vil det på sikt kunne ha en preventiv effekt på miljøets aktiviteter, samt på rekruttering til miljøet.
Misforståelser
Nysgjerrig som jeg er av natur, sørger jeg for å holde meg oppdatert på alle typer «forskning» og rapporter på såkalt høyreekstremisme. Et bredt fenomen, som omfatter omtrent alt fra innvandringskritikk til såkalt klimafornektelse, islamisme og nasjonalsosialisme.
I kategorien høyreekstreme finner jeg også oss som forakter kulturmarxismen.
Den gjennomgående forståelsen som presenteres av siklende idioter som illuderer i rollen som «forskere», er at vi angivelig hater kulturmarxismen bare på grunn av tilhengernes «meninger». At vi ser på kulturmarxisten som en «meningsmotstander», og dermed hater den av politiske, ideologiske og idémessige grunner.
Dette kan jeg avkrefte som helt feil. For meg er det derimot svært personlig.
Selv er jeg ikke innvandringskritisk i ordets forstand. Jeg kan relatere bedre til en person fra rurale områder i Afrika, eller en islamist fra Afghanistan, enn hva jeg kan relatere til en etnisk norsk kulturmarxist.
Og det er en naturlig reaksjon. For opplever man tilstrekkelig med mishandling og jævelskap fra en gitt identifiserbar gruppe i samfunnet, så utvikler man etter hvert en aversjon for dem. Denne psykologiske prosessen er uunngåelig.
Det er også her norsk samfunnsforskning og humaniora går på trynet.
I rapport etter rapport, i handlingsplaner og utarbeidelse av tiltak, helt ned på kommunalt nivå, tas det utgangspunkt i at hatet mot kulturmarxister grunner i politikk, ideologi og idéer. Det utelukkes fullstendig at kulturmarxisters egne handlinger, urett og overgrep mot enkeltmennesker er en årsak.
Fornuftige tiltak vil være å redusere kulturmarxisters reelle muligheter til å drive med koordinerte kampanjer og personforfølgelser. Fortrinnsvis med lovendringer som eksplisitt definerer disse handlingene som hatkriminalitet.
Et fornuftig mål må være at alle mennesker kan dra nytte av de samme beskyttelsestiltak som antatte minoriteter.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion