Forestill deg at du blir født inn i denne verden, uten andre egenskaper enn grådighet. Dette er virkeligheten for norske kulturmarxister.
Helt fra du begynner å krabbe langs gulvet som liten, er din eneste vilje å grafse til deg mer. Fra du begynner å snakke dine første ord som liten, er løgner alt du evner å fremføre.
Når du blir større lærer du å etterape menneskelige følelser og adferd. For å bedre kunne bedra dine omgivelser. På din ferd gjennom livet, fra vugge til grav, handler alt om hvordan du skal tilegne deg penger, makt, posisjoner og ego.
Du lærer at du kan samarbeide med andre kulturmarxister. Med å polere hverandres ego. Med å lyve sammen. Med å samarbeide om å stjele og bedra.
Slik har de alltid angrepet våre samfunn. Ofte i flokk.
Men disse koalisjonene mellom kulturmarxister er også skjøre. Fordi de vet at andre kulturmarxister når som helst kan stikke dem i ryggen, og stjele det tyvegodset som er i lommene deres.
For vanlige mennesker kan dette fremstå som underlig. Som perverst. Men for kulturmarxister er dette livet.
- Kulturmarxister, også kjent som egohumanister og suicidalhumanister utgjør et betydelig samfunnsproblem i vestlige land. Også her i Norge.
- De er styrt av grådighet, og er kjent for å lyve og bedra, i den hensikt å oppnå goder for seg selv.
- Med å godhetsposere søker kulturmarxistene å bane seg vei til penger, makt og posisjoner i samfunnet.
- Den eventuelle «omtanken» de poserer med offentlig, er utelukkende instrumentell. Noe som betyr at de gjør det bare for å oppnå goder, samt polere eget og hverandres ego.
Et liv uten sjel
For en god stund tilbake hadde jeg en diskusjon med en venn. Vi kom frem til at dersom man skyter en kulturmarxist i magen, så vil den krype rundt og blø ut, mens den gurgler og spytter løgner.
Selv mens den er døende vil den prøve å lyve og stjele.
Min venn mente at kulturmarxistens siste åndedrag vil være et forsøk på nok en løgn. Mens de siste krampetrekningene den gjør med fingrene vil være et forsøk på å stjele og berike seg selv.
Jeg svarte at det kan hende den vil prøve å krype vekk for å selge kula. Tross alt er det metall.
Min venn lo. Jeg lo. Vi vet begge godt hvordan disse figurene er.
Selv en døende bendelorm vil prøve å fortsette med å suge næring fra verten. Slik adferd er bare en del av kulturmarxistenes mørke natur.
Det er en nedslående tanke. Likevel vet jeg at det er sant. Det er akkurat slik de fungerer.
Trolig kommer dette av at de mangler menneskelige egenskaper. Og dermed må fylle et tomrom i sin ellers meningsløse eksistens.
Og eksitensen deres er virkelig meningsløs. Der hvor mennesker kan skape, forestille, elske og nyte – har kulturmarxisten bare grådighet. I den grad de prøver å skape noe, som kunst, blir resultatet intetsigende og dødt. Når de prøver å skrive noe blir resulatet bare løgner og banaliteter, ment for egen vinning.
For med mangel på menneskelighet kommer også en mangel på et budskap.
Noe de gjerne søker å bøte på, med å adoptere «ferdigpakkede» budskap. Fortrinnsvis om banale ting. Som antirasisme, klima, ateisme og feminisme. Ting som kan brukes instrumentelt – for å bane seg vei til penger, makt, posisjoner og ego.
Mer, mer, mer
I forbindelse med at norske Ari Behn begikk selvmord i mellomjulen, har norske kulturmarxister virkelig vist seg frem.
For å posisjonere seg selv om «rettroende» og «gode» mennesker, har de omtrent stått i kø for å påpeke hvor trist saken er. Hvor viktig det er å snakke med noen om vonde følelser. At det er viktig å ringe hjelpetelefoner.
Banale budskap, som på overflaten kan virke troskyldige. Men som egentlig bare handler om at kulturmarxistene selv ønsker å profilere seg, og posisjonere seg offentlig. De ønsker aktelse. De ønsker posisjoner, makt og penger.
Grådigheten er det som driver kulturmarxistenes påtatte medfølelse for Ari Behn, og for hans etterlatte. Blant andre tre barn.
Artikler og kronikker om saken legges gjerne bak betalingsmur, og pepres med annonser. Slik at det tragiske selvmordet til en trebarnsfar kan bli en lukrativ og innbringene hendelse.
Og nordmenn lar seg lure. De klikker seg inn på artikler og tekster som publiseres på kulturmarxistiske nettsider. Folk gir likes på banale poster i sosiale medier.
Før man vet ordet av det dukker det opp produkter folk kan kjøpe. Bøker, betalte foredrag og annet. Fra kulturmarxister som misbruker enhver tragedie til å posisjonere seg selv som «gode», «kloke» og «velmenende».
I løpet av 2020 vil trolig kulturmarxister forsøke å berike seg selv på historien om Ari Behn også, med å skrive en biografi om ham. Selvfølgelig i egen vinnings hensikt. For å melke nok en tragedie.
At de samme figurene hatet Ari Behn da han levde, er det ingen som nevner noe om. Den plutselige medfølelsen for Behn er motivert av grådighet.
Kulturmarxistenes hensynsløse grådighet.
En grådighet som gjør at de til og med søker å tjene penger på tragediene til hverandre. De kannibaliserer gjerne sine egne også, uten å mukke. Bare for å berike seg selv.
Dette fenomenet ble tydelig demonstrert i oktober, da NRK publiserte en tekstreklame hvor de reklamerte for Utøya AS sin turistvirksomhet. En turistvirksomhet som lar folk betale i dyre dommer for å se kulehull og annet fra attentatet der ute i 2011.
Les også: Må tjene mer penger på Utøya-turisme
Tanken bak denne virksomheten er enkel: «Mer, mer, mer.»
Å nekte kulturmarxister å misbruke hendelser som 22. juli for å bane seg vei til penger, er trolig verre for dem enn selve hendelsen.
Hadde de hatt et minimum av kreativitet, ville de trolig også prøvd å selge suvenirer, i form av tomhylser og kuler fra Utøya. Som smykker, øredobber og nøkkelringer. Bare for å gjøre seg en ekstra steik på tragedien.
Til alt hell mangler de kreativitet.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion