Kulturmarxister ser på hvite som fienden

De vil at europeiske barn skal bli hjernevasket, voldtatt og drept. De ser på hvite mennesker som sine fiender.

Rasehat og aggresjon mot hvite folkegrupper står svært sentralt i kulturmarxistisk ideologi.

Målet deres er makt, innflytelse og viktigst av alt penger. Kulturmarxister kan tilsynelatende aldri få nok penger.

Typisk søker de å bane seg vei til mest mulig statlig støtte. Ironisk nok, samtidig som de aktivt prøver å rive ned velferden, og fremgangen, i den første verden.

Ideologien deres er preget av mange selvmotsigelser. Noe som fremhever tydelig hvor fanatiske de egentlig er.

Vold og hensynsløshet

Metoden deres er å skape polarisering og splittelse innad i Europa. Slik de en gang også gjorde i Sovjetunionen og i Øst-Tyskland.

Dette gjør de med å spre hatefull propaganda og løgner. Blant annet gjennom å ta kontroll over medier, og store deler av akademia.

Samtidig søker de å intimidere kritikere. Med organiserte personforfølgelser, kampanjer, vold, trusler og skadeverk.

Etnisk motiverte drap på hvite mennesker blir ofte hyllet av den kulturmarxistiske antirasist-bevegelsen. Ofte kaller de det «folkefest not rasisme». Hvor da ordet rasisme underforstått betyr hvithet.

Drap på hvite blir sett på som en maktdemonstrasjon innad i de såkalte antirasistiske miljøene. Det viser at de har makt til å drepe «fienden», som da er hvite mennesker.

Også fremmedkulturelle voldtekter av hvite kvinner blir sett på som en slik maktdemonstrasjon. Det samme gjelder fremmedkulturell vold og ran mot hvite barn.

Vold og hensynsløshet overfor hvite blir sett på som en dyd blant kulturmarxister. Innad virker det motiverende på dem. Mens det utad virker intimiderende.

De er fanatikere. Voldelige og farlige fanatikere.

En fanatisme som uttrykkes oversiktlig og greit av den afroamerikanske aktivisten Kamau Kambon i videoen under.

Hatet mot hvite er formidabelt.

Marsjen gjennom institusjonene

Her i Norge, som i andre europeiske land, har kulturmarxister i løpet av de siste tiårene sørget for å plassere sine egne i sentrale posisjoner.

Dette gjelder fortrinnsvis mediene, akademia, politiet, domstolene og offentlig forvaltning. Til og med etablerte partier og livssynsorganisasjoner har blitt infiltrert, og reformert fra innsiden.

Innen akademia kommer denne utviklingen til uttrykk ved nye studieretninger som «kritiske hvithetsstudier».

Hvor man forsøker å rasjonalisere hatet mot hvite folkegrupper, med hjelp av pseudointellektuell bruk av såkalt kritisk teori. En for lengst tilbakevist one size fits all semantisk tilnærming. Hvor man relativiserer etablerte strukturer som tyngdekraften, og ender opp med spørsmål som «er tyngekraften en sosial konstruksjon?».

Jeg snublet over såkalt kritisk teori under mine masterstudier i kunnskap, teknologi og samfunn ved NTNU. Kritisk teori er en veldig nyttig ting for å sysselsette mennesker, med å «forske» rundt i ring.

Innen kritisk teori trekker man aldri konklusjoner. Derimot stiller man bare videre spørsmål. Rundt og rundt, i en evig sirkel. Spørsmålene er på en måte svaret i seg selv.

Trolig kan kritisk teori brukes som utgangspunkt for å ansette en hund som postdoktor i kritiske halestudier ved Veterinærinstituttet.

Kritisk teori er en bisarr greie når man først dukker ned i det.

Både OsloMet og NTNU beskjeftiger seg nå med såkalte kritiske hvithetsstudier.

Noe som åpenbart er et stunt fra institusjonene, for å skaffe seg pengeoverføringer fra staten.

Og pengeoverføringer fra staten sitter som hovedregel løst. Både i Norge og i land som Sverige.

Barbara Lerner Spectre startet i år 2000 NGO-en Paideia i Sverige. Et ikke-nominasjonelt «forskningsinstitutt for jødiske studier». Organisasjonen fikk i år 2001 40 millioner SEK fra svenske myndigheter.

Rapporten fra den svenske sentralbanken hvor disse opplysningene kommer frem, kan leses i sin helhet her.

Europeiske skattebetalere betaler altså for organisasjoner og grupper som aktivt arbeider for å ødelegge samfunnet deres.

Marsjen gjennom institusjonene har på alle måter vært en lønnsom taktikk for kulturmarxister i Europa.

Hvem er de ekstreme?

I alle totalitære regimer verden over, har nøytrale aktører og regimekritikere blitt omtalt som «ekstreme».

I Sovjetunionen og Kina har motstandere av det kommunistiske ettpartisystemet blitt omtalt som høyreekstreme. Faktisk kommer begrepet høyreekstremisme fra Sovjetunionen. Fra tiden da Josef Stalin etablerte sitt skrekkvelde.

Trolig tenker ikke mange over dette, når de i dag benytter det samme begrepet.

På samme måte ble nøytrale og systemkritiske borgere i USA gjerne utsatt for heksejakt, som påståtte «kommunister» og «kommunistsympatisører» under den såkalte McCarthyismen. Et begrep som stammer fra den nådeløse behandlingen som senator Joseph McCarthy sørget for mot systemkritikere i USA.

Joseph McCarthy var kjent for sine aggressive kampanjer mot kommunister og antatte kommunistsympatisører. FOTO: Public domain (CC0).

De samme holdningene som lå til grunn for mccarthyismen i USA, finner vi også i dagens Norge. Aftenpostens spaltist Knut Olav Åmås skriver i en kronikk lørdag om «de ekstreme». Nærmere bestemt en organisasjon som kaller seg Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN).

Med begreper som «de ekstreme» og «bekjempe» slår Åmås seg i kast med McCarthyismens ideologiske kjerne. Åmås ruller seg i den, velter seg i den.

Men hvem er egentlig de ekstreme? For det meste er de bare vanlige mennesker, slitere og proletarer, som ikke har latt seg henføre av ideologiske direktiver.

En nøytral gruppe, som objektivt sett bare uttrykker sin kritikk mot endringer i samfunnet. Endringer som de anser som uheldige.

Disse blir da omtalt som «ekstreme». Samtidig som voldelige og aggressive kulturmarxister, som søker å angripe dem, blir omtalt som «meningsmotstandere».

Fra utsiden gir denne ordbruken ingen logisk mening. Men likevel blir det bevisst brukt. Som et ledd i propagandaen fra massemediene.

Les også: Mediepsykopatene marsjerer i gatene – og ingen liker dem

Myndighetenes maktbruk

Ikke bare medier, akademia og politiske institusjoner har blitt overtatt av kulturmarxistiske interesser.

Også politiet og domstolene har blitt infiltrert av disse fanatikerne.

Les også: PST i ny rapport: Høyreekstreme er dumme og fattige

Noe som klart reflekteres i den maktbruken som norske myndigheter iverksetter mot vanlige hverdagsmennesker som er systemkritiske. Menings- og ytringsfriheten har blitt snøret inn, for å gjøre det vanskeligere for folk å sette ord på problemene de opplever.

Blant annet gjøres dette med den nye og elastiske «rasismeparagrafen». Også kjent som straffeloven § 185. Hatefulle ytringer.

En lovparagraf som gir visse grupper i samfunnet spesielt rettsvern mot krenkelser. Samtidig som det er i praksis er fritt frem å utøve vold og drapshandlinger mot hvite, fordi de er hvite, uten at dette betegnes som rasisme.

Les også: 70-årig kvinne dømt til fengsel for Facebook-kommentar. Les dommen her

Samtidig sørger det korrupte politiet og rettssystemet å beskytte portvokterne av kulturmarxismens ideologi mot enhver kritikk. Som da en gruppe venstreradikale aktivister trakasserte en hjemløs mann, og den hjemløse ble dømt til fengsel for å svare dem.

Les også: Venstreradikal aktivist fikk boms dømt til fengsel

Nåde den som svarer de rettroende fanatikerne på tiltale, når de driver sine personforfølgelser og kampanjer.

Kulturmarxistiske fanatikere står klare i politiet og rettsvesenet, til å dømme enhver som kritiserer systemet. NGO-ere og aktivister står samtidig klare til å avgi falske vitneforklaringer i rettssakene.

Rettssaker som for det meste bare er politiske farser.

Høyreekstrem vold og terrorisme

Er det noe kulturmarxistene frykter, så er det at ofrene for hatet mot hvite skal forsvare seg. Men er det noe de frykter enda mer enn dette, så er det at hvite ikke bare forsvarer seg – men angriper.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) jobber døgnet rundt for å kartlegge, og stoppe, det de kaller høyreekstrem vold og terrorisme. De er en inkompetent organisasjon, som latterliggjøres i av russiske SVR (tidligere KGB), som i dag er en av verdens fremste og mest kompetente etterretningsorgaisasjoner.

Latterliggjøringen av norske PST toppet seg i mai i år, da norske medier kunne melde at de etterforsket en «russisk spionhval».

En sak som ble omtalt i humoristiske toner av russiske medier, som Russia Today.

Hva gjelder høyreekstrem vold og terrorisme i Europa, så har det vært noen få og mindre anslag. Hovedsakelig utført av klossete sivile, som knapt er å anse som våpenføre. Norske Anders Behring Breivik er én av disse.

Nylig ble det også forsøkt utført et angrep i Tyskland. Av en ung mann med hjemmelagde skytevåpen, som ikke virket, og hjemmelagde «granater» som ikke eksploderte.

Hendelsen ble livestreamet på Twitch, og videoen er mer komisk enn dramatisk. Dessverre greide mannen å drepe to personer i og rundt en kebab-sjappe. Blant annet en funksjonshemmet musikk-fan, og en tysk maler.

I juni i år ble den tyske politikeren Walter Lübcke skutt av en antatt høyreekstrem gjerningsmann. Trolig som en respons på alle de tyske sivile som har blitt drept av fremmedkulturell og antirasistisk vold de siste årene.

Det kan virke som om den såkalte høyreekstreme volden vi ser i Europa nå, bare er et slags preludium. En innledning. Hvor i utgangspunktet harmløse individer går amok, som best de kan. Uten å egentlig utgjøre noen stor skade.

Noe som unektelig vil føre til at myndighetene vil misbruke disse hendelsene til å stramme inn menings- og ytringsfriheten ytterligere. Hendelsene i Frankrike med de gule vestene, illustrerer frustrasjonen og raseriet som preger folket.

Når dette skjer, er det trolig at de «store bukkene bruse» kommer på banen. Våpenføre mennesker med ekspertise på krigføring, som begynner å snu seg mot sine egne stater. Det er hva jeg mistenker kan skje med tiden.

Bare tenk hva som kan skje dersom en jagerflypilot opplever at et familiemedlem blir utsatt for noe, og får nok. For å deretter trykke på en knapp i affekt.

Eller dersom en ansatt i politiets livvaktstyrker i et europeisk land, plutselig finner ut at en president eller minister ikke er noe å samle på.

Jeg frykter at Europa er på vei mot slike tilstander. Det er på ingen måte lyse fremtidsutsikter. Men jeg prøver å være realistisk.

Å stoppe utviklingen

Skal freden i Europa reddes, så er det åpenbart nødvendig å ta et oppgjør med kulturmarxismen allerede nå.

Såkalte rasismeparagrafer må fjernes, omskjæring må forbys, og politiavdelinger som driver politiske kartlegginger må legges ned. Folk som har blitt dømt av politiske årsaker må få oppreisning for det de har måttet utholde.

Videre må kulturmarxistiske institusjoner, NGO-er og medier avvikles og forbys. Slik at de ikke lenger kan påføre Europa mer skade, enn hva de allerede har gjort.

Kun med å rykke ondskapen opp med roten vil vi kunne beholde en relativ fred i Europa.

Vi kan ikke tillate at en femtekolonne av kulturmarxister og suicidalhumanister legger føringer for hvordan samfunnet skal fungere – eller for hvordan vi skal leve våre liv.

Vi kan ikke tillate at en slik femtekolonne, som ser på hvite mennesker som sine fiender, får makt og innflytelse i Europa.

Endringene må skje snart.


Les også Akroma.no anonymt på TOR:

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: