Som ivrig syklist halve året, har jeg lenge irritert meg over utformingen på de mainstream syklene som selges i Norge. Ofte mangler de nær sagt alle nødvendige funksjoner som en sykkel bør ha.
I dag gjorde jeg en investering i en ny og trolig langt mer fornuftig sykkel.
Men det skal understrekes at det på ingen måte er lett å finne en brukbar tohjuling i dagens sykkelmarked. Faktisk måtte jeg tråle nettet temmelig lenge, og deretter spesialbestille en modell fra DBS.
De ansatte i Coop-butikken hvor jeg hentet sykkelen, kunne fortelle at det var den første sykkelen av dette slaget de noen gang har solgt. Og de har en stor omsetning av sykler årlig. Det er da snakk om Coop OBS på Lade i Trondheim.
Jeg observerte at de andre syklene de har i sitt sortiment lider under de samme mangler som jeg så lenge har irritert meg over med mainstream sykler. Slik er det med nær sagt alle sykkelutsalg i Norge, uansett hvor man drar.
Fine og flotte sykler, men med grunnleggende mangler.
Ingen skjermer. Ingen fotstøtte. Ingen lastebrett bak. Ingen pakkeholder foran.
Fullstendig idiotisk.
Den lidende syklist
Når jeg ser syklistene i byen, så innser jeg at mange åpenbart lider under mangelen på grunnleggende funksjoner ved sine sykler.
De blir våte og skitne når de sykler i regnvær, eller på våt asfalt, fordi syklene har ingen eller dårlige skjermer.
De må sykle med ryggsekker og skuldervesker når de skal ha med seg noe.
De må parkere syklene sine oppetter vegger, lysstolper og trær – fordi syklene mangler noe så elementært som en egen støtte. Når de parkerer syklene i sykkelstativ, så blir hjulene skjeve.
Alt sammen kommer av den galskapen som lenge har herjet det norske sykkelmarkedet. Det blir liksom tatt for gitt at en sykkel som selges i dag mangler slike grunnleggende og viktige funksjoner.
Jeg vil derimot ha ting litt annerledes. Jeg vil ha gode skjermer, et komfortabelt sete, plass til å ha med meg ting, og mulighet til å sette fra meg sykkelen på flat mark. Med andre ord er jeg møkk lei av å lide under det åndsløse sykkelmarkedets internaliserte standarder.
Det var på tide å aksjonere. Vise verden at bedre løsninger er mulig.
For en tid siden var jeg i Amsterdam og observerte syklistene der nede. De skiller seg betydelig fra norske syklister. Både i valg av sykler, bekledning og samhandling med annen trafikk. I så måte er en tregirs lastesykkel langt nærmere denne sykkelstilen, enn det som i dag er så typisk for norske syklister.
Treig, men hyggelig
Etter å ha fått trampet litt rundt på den nye lastesykkelen min, oppfatter jeg den som treig og relativt saktegående. Den har bare tre gir. Men til gjengjeld er den sykt behagelig å sykle rundt på.
Setet er bredt, sittestillingen er god, og sykkelen virker å være veldig stabil i lave hastigheter. Takket være et lavere tyngdepunkt, som kommer av den lave akselhøyden.
Det er liten tvil om at jeg har truffet midt i blinken hva gjelder mine sykkelbehov i byen. Endelig kan jeg ha med meg treningsbag og lignende, uten å måtte ha det på ryggen. En befriende følelse.
Videre kan jeg handle matvarer, og bare sette posen i pakkeholderen foran på sykkelen.
Sykkelen er også så liten at jeg kan ta den med meg inn i huset om nettene. Slik at jeg slipper å låse den utenfor i all slags vær. Da den står av seg selv på gulvet, slipper jeg også ta sette den inntil en vegg inne.
Praktisk. Veldig praktisk.
Jeg vil også tro at det er noe tryggere å sykle i lav hastighet, enn i høy hastighet. Særlig i tett befolkede bymiljøer, med mye trafikk og fotgjengere.
Så gjenstår det å se om også andre vil ta etter.