Kunsten å overleve i NPC-enes syke, syke verden

Vi har alle møtt NPC-ene. Personlighetsløse og generiske kjøttroboter uten sjel, som mangler alle grunnleggende menneskelige egenskaper.

Offentlig forvaltning, barnevern, domstoler, politi, medier og politikk er tilsynelatende belastet med NPC-er til bristepunktet. Det samme gjelder utdanningsinstitusjoner og skoleverket; noe som ble problematisert av den norske forfatteren Jens Bjørneboe i romanen Jonas allerede i 1955. Hvor Bjørneboe omtalte dem som «salamandere».

Disse bisarre figurene, som illuderer i rollen som mennesker, er å finne over hele verden. I alle land. På alle kontinenter. Funksjonen deres er akkurat den samme overalt. Nemlig å følge strømmen, samt å grafse til seg mest mulig på sin ferd mellom vugge og grav. Samtidig er en del av deres primære funksjon å skape mest mulig ødeleggelse og lidelse blant mennesker.

Mange vil kalle dem psykopater og sadister. Men ikke engang psykopater og sadister er så grunnleggende mangelfulle som den gjengse NPC. Både psykopater og sadister kan ha individuelle tankemønstre, gjøre seg opp egne meninger, samt fremvise en viss variasjon av personlighetstrekk. Det kan ikke NPC-ene. Slik er det også man gjenkjenner dem. De er de facto én og samme persona.

Oss og dem

Riktig nok kan NPC-ene ha noe forskjellig utseende. Noen er kvinner, andre er menn. Noen er gamle, mens andre er yngre. I tillegg kan noen være korte, lange, feite, tynne, stygge og pene på utsiden. Men på innsiden er de like.

Meget er forskjellig – men det er utenpå

– Strofe fra barnesangen «Noen barn er brune» av Tenfjord og Øian.

En mulig tolkning av betongblokkene som utgjør Holocaust-minnesmerket i Berlin, er at verket trolig utilsiktet viser NPC-enes natur. Noen betongblokker er korte, noen lange, noen brede, noen høye. Akkurat som NPC-er. Men de er alle sammen grå, firkantede, kjedelige og kalde. Ting som kreativitet, refleksjon og estetisk sans finnes ikke i deres repertoar.

Holocaust-minnesmerket i Berlin. FOTO: CC0.

Misforstå meg rett. Min hensikt her er ikke å sidestille jøder med NPC-er. Bestanden av NPC-er er tilsynelatende likt fordelt mellom alle folkeslag, religioner og fenotyper. Min hensikt er bare å trekke en abstrakt tolkning av betydningen til et kjent kunstverk.

Å holde trygg avstand

Å leve som menneske i en verden preget av NPC-er kan ofte være utfordrende. Særlig når de begynner å peke seg ut ofre. Det kan være barnefamilier som blir vedtatt at skal ødelegges. Justismord som skal begås. Eller det kan være andre grovheter og overtramp som NPC-ene liker å utføre. Slike ting gir dem nemlig energi. Tross alt er de parasittiske blodsugere fra naturens side, og lever av å suge livskraft fra menneskeheten.


Derfor er det viktig at vi mennesker er bevisste på hva disse figurene ønsker, slik at vi kan holde en trygg avstand fra dem. Ingenting godt kommer ut av å omgås disse bisarre figurene.

Første regel er derfor å holde avstand til NPC-ene. Overalt, og til alle tider hvor dette lar seg gjøre.

Husk at NPC-ene er notorisk løgnaktige og ondskapsfulle. Noe de er programmert til å være. Et godt eksempel på dette er NPC-en Christine Blasey Ford, som diktet opp falske voldtektsanklager mot den amerikanske høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh.

Christina Blasey Ford. FOTO: Infowars.

NPC-en Christina Blasey Ford kunne ikke huske hvor, når, eller hvordan de påståtte overgrepene skal ha funnet sted. Kavanaugh hadde alibi, og ingen av de påståtte vitnene i saken var enig i Fords forklaringer.

Noe som bare viser hvor gale og ondskapsfulle NPC-er kan være. De utnytter enhver anledning til å lyve og ødelegge folks liv. Bare fordi de vil gjøre det. Tilsynelatende har de en slags kollektive drifter som dikterer dem å oppføre seg på denne måten. Det slår aldri feil.

Ondskapsfulle og løgnaktige NPC-er i norske medier fremmet saken ukritisk. Som forventet. De ønsket at løgnene skulle bli sanne, bare de formidlet dem mange nok ganger. Når det viste seg at saken bare var løgn, ble de stille. I noen tilfeller ble det likevel publisert små notiser om at Kavanaugh var frikjent. Frifinnelsen gikk i strid med det ønskelige narrativet.

Derfor er det så avgjørende viktig å holde en trygg avstand til NPC-er. Man vet aldri hva de finner på.

Angrep er beste forsvar

Som så ofte ellers, er angrep det beste forsvar når du har med NPC-er å gjøre. Med angrep mener jeg å være offensiv og ikke la seg kue av løgnene og narrativene deres.

Trolling er en fin måte å ta avstand fra dem på. Troll dem gjerne med å sette deres egne ideologiske programpunkter opp mot hverandre. Slik kortslutter du programmeringen deres, og gjør dem usikre. Det er ingenting galt med å utnytte NPC-ene til å ha det litt gøy. Dersom du blir kjent for å være en slik umulius, vil NPC-ene etter hvert få oppdateringer i programvaren som gjør at de holder seg unna deg.

Noe alle vinner på.

Les også: Meningen med livet er oppdaget: Å ha det gøy med NPC-er

Selv har jeg hatt stor suksess med å trolle NPC-er gjennom å kortslutte de ideologiske programpunktene deres. Noe som gjør at NPC-ene hater meg, og dermed selv velger å holde avstand. Hvilket igjen fører til at jeg slipper å måtte forholde meg til dem mer enn strengt tatt nødvendig.

Slik sett er andre bud å være offensiv i møte med NPC-er. Slik at de ser på deg som et fremmedelement. Et element som de ikke kan påvirke eller manipulere.

Vær sanndruelig

Tredje bud for å overleve i en verden full av NPC-er, er å være sannferdig og sanndruelig. Si ting rett ut, akkurat som de er. Påpek gjerne det åpenbare. Siden løgn er en sentral og viktig del av NPC-enes ideologiske og programfestede plattform, vil sanndruelighet vippe dem helt av pinnen.

I møte med sanndruelighet blir NPC-ene aggressive, fordi de er programmert til det.

Vær kritisk til narrativene som NPC-ene forfekter. Le av dem. Ha det gøy med dem. Se dem for hva de egentlig er, nemlig sjelløse skapninger uten personlighet. La også andre se dem for hva de er. Dette er trolig den mest effektive motgiften.

På grunn av dette er NPC-er veldig fiendtlig innstilte overfor sanndruelighet. Kanskje særlig i og rundt de etablerte løgnmediene. Aktører som distribuerer programvareoppdateringer til NPC-ene.

Alternative medier som evner å balansere kritikk og dokumenterbare fakta er på alle måter en alvorlig trussel overfor NPC-ene. Både fordi de ikke evner å forholde seg til sanndruelighet, men også fordi det setter deres eksistens i et dårlig lys. Når folk ser NPC-ene for hva de egentlig er, så mister de samtidig sin syntetiske definisjonsmakt.

Derfor er sanndruelighet det tredje budet for å overleve i NPC-enes syke, syke verden.

Har du flere morsomme forslag, så del dem gjerne i kommentarfeltet. Jeg er nysgjerrig på å høre hva du mener er de beste tiltakene for å overleve blant NPC-er. Husk også å registrer deg for oppdateringer fra Akroma via e-post, dersom du ikke allerede har gjort det.

Del innhold: