FOTO: Creative Commons (CC0).

Kunsten å være hensynsløs overfor de hensynsløse

Jeg lærte tidlig hvordan det er å være utsatt for hensynsløse mennesker. Min erfaring er at hensynsløshet bør besvares med hensynsløshet.

Ikke nødvendigvis fordi det vil lære hensynsløse mennesker å være mer hensynsfulle. Men fordi det er så tilfredsstillende.

Samtidig er det å møte hensynsløshet med hensynsløshet det instinktivt riktige å gjøre.

Verden er et brutalt sted. Sivilisasjonen rundt oss er dypest sett bare en kulisse for å maskere en brutal natur.

Ingenting er så brutalt som naturen. Naturen viser aldri hensyn til noe som helst. Mennesket er en del av denne naturen. Enten vi liker det eller ikke. Enten vi aksepterer det, eller prøver å la være.

Jeg tror at posjonert og åndsbevisst hensynsløshet i mange tilfeller kan være en dyd.

Av og til er det også livsviktig at vi evner å være så hensynsløse og brutale som situasjonen tilsier. Ting kan gå veldig galt veldig fort her i verden. Vi mennesker må være forberedt på det.

«The Iceman»

En historisk personlighet som gjorde porsjonert og åndsbevisst hensynsløshet til sitt varemerke, var amerikaneren Richard Kuklinski. Også kjent som «The Iceman».

Kuklinski var en familiemann som jobbet heltid som leiemorder for mafiaen i New York og New Jersey i løpet av 1950-tallet, og helt frem til 1984, da han ble arrestert.

Han fikk kallenavnet «The Iceman» fordi han frøs ned likene til personene han drepte, for å kamuflere dødstidspunktet.

Kuklinski var også kjent for å være iskald og svært vanskelig å ha med å gjøre.

Drapene han utførte var hensynsløse. Metodene varierte mellom alt fra giftsprøyter, skyting, kaliumcyanid, kvelning, samt å slå folk ihjel.

Etter å ha blitt arrestert i 1984, ble Kuklinski dømt til to livstidsdommer for seks drap. Men har i senere avhør tilstått å ha drept flere hundre mennesker. Amerikanske politimyndigheter mener i dag å med sikkerhet kunne fastslå at Kuklinski drepte minst flere dusin. Nesten alle sammen i forbindelse med sin jobb som leiemorder for mafiaen.

Jeg mener ikke at Kuklinski var noe godt forbilde fordi han drepte så mange. Men jeg mener vi alle kan lære noe av ham likevel. Nærmere bestemt av hans forståelse for naturens hensynsløshet og brutalitet. Samt av hvordan han posjonerte ut sin egen hensynsløshet, og hvordan han hadde et åndsbevisst forhold til denne siden av seg selv.

Hensynsløshet i populærkulturen

Fiktive personligheter som Hannibal Lecter mestrer også balansen mellom å være hensynsfull, gjenomtenkt og fullstendig hensynsløs på samme tid. Om enn på en litt annen måte enn Richard Kuklinski.

I filmen Hannibal Rising fra 2007, møter vi den unge Hannibal Lecter. Vi får se hvordan han ble til den figuren han er kjent som. Men samtidig får vi også se hans mer affektive sider. Da særlig overfor mennesker som står ham nær.

Litt på samme måte fremstår også rollefiguren Roland Deschain i bokserien The Dark Tower. En varm og affektiv mann på mange måter. I alle tilfeller overfor sine venner. Men samtidig en totalt hensynsløs massemorder og revolvermann. Noe som kommer klart frem da Roland Deschain massakrerer alle innbyggerne i landsbyen Ludd, helt alene.

Et annet kjent eksempel fra populærkulturen, er den fiktive rollefiguren Bill Williamson, fra Rampage-filmene av regissør Uwe Boll. Williamson massakrerer et vanvittig antall mennesker gjennom filmtriologien. Han dreper hensynsløst, og slakter ned folk uten å fortrekke en mine. Samtidig som han er hensynsfull overfor marginaliserte i samfunnet, samt overfor mennesker som står ham nær.

Samtlige av disse fiktive rollefigurene, i likhet med virkelighetens Richard Kuklinski, er betydelig overdrevet i forhold til det poenget jeg forsøker å illustrere. Jeg tar naturlig nok avstand fra slike handlinger. Men det jeg vil frem til er at disse figurene mestrer den hårfine balansen mellom hensynsløshet og hensynsfullhet. Noe som er en viktig balanse å opprettholde, også for oss vanlige hverdagsmennesker.

En viktig balanse

Vi mennesker kan ikke gå rundt og være hensynsløse hele tiden. Det sier seg selv. På samme måte kan vi ikke gå rundt og være hensynsfulle hele tiden heller. Vi må finne en gyllen middelvei. Ganske enkelt fordi vi som mennesker er en del av naturen. Å gå mot vår egen natur er umulig i lengden. Selv om vi er aldri så siviliserte, høflige og veloppdragne.

Før eller siden kreves det at vi evner å sette hensyn til side. Som når vi selv står overfor hensynsløshet.

Banalt illustrert må vi kunne slå en stekepanne i hodet på en innbruddstyv, dersom det blir nødvendig. Noe som ellers vil måtte beskrives som en hensynsløs handling. Å slå stekepanner i hodet på folk er gjerne ikke det vi forbinder med å være hensynsfull.

På samme måte må vi kunne skyte eller felle et rådyr dersom vi sulter. En handling som absolutt er hensynsløs.

Men igjen, det handler om å finne en naturlig og konstruktiv balanse mellom hva som er hensiktsmessig hensynsløshet, og hva som ikke er det.

Instinkter

I vårt samfunn er normen at vi ikke skal gjøre gjengjeld dersom noen gjør oss fortred. Vi skal vende det andre kinnet til. Noe som er kristelige verdier, som har fått rotfeste i kulturen vår gjennom kristendommen.

Likevel tilsier instinktene våre at vi må rette opp urett, samt sette oss i respekt. Når noen slår oss blir vi sinte og vil slå tilbake. Sånn er det med de fleste av oss, vil jeg tro. Ingen finner seg i hva som helst. Ett sted går grensen for alle. Selv den mest gudfryktige blant oss vil før eller senere svare med en real blåveis, dersom forholdene ligger til rette for det.

Det er nemlig slik våre menneskelige instinkter fungerer. Her er det snakk om urgamle mekanismer for overlevelse.

Mennesker i dag er på mange måter blitt sedate og passive. Når de utsettes for urett så finner folk seg i det; for det meste. Noe som kan være en forutsetning for et fredelig samfunn, hvor vi har rettsstaten til å ordne opp i disputter. Men som likevel kan være å gå på akkord med våre dypeste og innerste instinkter. Noe som på ingen måte er sunt. Den som undertrykker sine instinkter vil til slutt eksplodere. Noen før andre. Men det vil eventuelt skje, før eller senere.

Et eksempel på mennesker som undertrykker sine instinkter, er mennesker som blir fratatt sine barn av myndighetene. Noe det finnes tallrike videoer av i sosiale medier. I videoene står disse menneskene relativt passive, og gråter og uttrykker sin misnøye, mens de filmer med mobiltelefoner at det kjæreste i deres liv blir røvet fra dem. Ofte av en god grunn – rett skal være rett – men også av og til uten noen god grunn. Eller i det minste av og til uten at det foreligger noen reell og objektivt sett riktig grunn. Det kan ingen ved sine fulle fem nekte for.

I slike tilfeller ville det instinktivt riktige være å gripe til treklubber og mammutspyd, for å forsvare sine nærmeste fra de fremmede. Men folk i dag gjør ikke det. Fordi det er ikke normalen. Det er ikke hva som er forventet eller akseptert adferd. Noe som indikerer at evolusjonen kan ha begynt å selektere mennesker som underkaster seg, snarere enn mennesker som tar kampen.

Nå sier jeg naturlig nok ikke at folk som får myndighetene hjem til seg bør gripe til treklubber og mammutspyd. Sånt er jo høyst ulovlig. Men jeg sier at det fra naturens side er det mest nærliggende å foreta seg. Sett i lys av grunnleggende menneskelige instinkter.

Jeg vil gå så langt og hevde at folk flest har mistet kontakt med sin egen natur. Dermed også sin egen naturlige hensynsløshet. Der hvor det tidligere fløy pilspisser og treklubber i lufta, flyr det nå papirer og mobilvideoer. En utvikling som på alle måter er merkverdig. Likevel har jeg ikke grunnlag for å hevde at utviklingen er unaturlig. Utviklingen har skjedd, og den er absolutt en viktig del av menneskets historie.

Konstruktiv hensynsløshet

Om ikke all hensynsløshet er like oppbyggelig og bra, så finnes det rom for hensynsløshet i konstruktiv øyemed. Jeg mener vi mennesker bør bli flinkere til å gjenkjenne dette faktum. Vi må med andre ord lære oss å finne tilbake til de urinstinktene som har latt våre forfedre overleve i den brutale naturen.

Som jeg har nevnt ovenfor, så er sivilisasjonen vår på mange måter bare en kulisse. En kulisse hvis primære funksjon er å kamuflere den brutale naturen vi egentlig befinner oss i. Men som samtidig også er en overlevelsesmekanisme som mennesket har utviklet over tid. Hadde det ikke vært for siviliasjonen vår, ville flesteparten av mennesker i verden bare dødd ut. Såpass avhengige er vi faktisk av å kunne kjøpe mat på butikken. Eller å varme oss med elektrisitet.

Hvis vi mennesker lærer oss å bli bedre kjent med vår egen natur, herunder vår egen hensynsløshet, vil vi være bedre rustet den dagen samfunnet ikke kan ivareta våre interesser. Vi vil også kunne håndtere det samfunnet som vi allerede lever i på en bedre måte. Forutsatt at vi evner å forstå den viktige balansegangen mellom konstruktiv hensynsløshet der det passer seg, og meningsløs hensynsløshet der det ikke passer.

Jeg er overbevist om at vi har alt å tjene på dette. Både på mellomlang til lang sikt. Særlig nå som storsamfunnet i vestlige land preges av stadig mer urolighet og ustabile sosiale forhold. Før vi vet ordet av det vil vi måtte kunne gjøre det som situasjonen krever av oss. Samme hva det enn måtte være.

Da vil det være en fordel å kunne møte de hensynsløse med hensynsløshet.

Del innhold: