Mens krigen raste, ble kvinner og barn drept i titusenvis. Likevel har de såkalte konservative mediene forholdt seg tause.
En fagfellevurdert studie publisert i The Lancet 9. januar 2025 dokumenterer at over 64 000 mennesker ble drept i Gaza mellom oktober 2023 og juni 2024. Flertallet av de drepte var ikke stridende menn og Hamas-krigere, men kvinner, barn og eldre.
Dette bygger ikke på spekulasjoner, men på en grundig vitenskapelig analyse utført av forskere fra blant annet Yale og London School of Hygiene & Tropical Medicine. Studien benytter en såkalt capture–recapture-metode, et anerkjent verktøy for å beregne dødstall i krigsområder hvor offisiell statistikk er mangelfull, tidligere brukt i konflikter som Sudan og Kosovo.
Resultatene er oppsiktsvekkende: Det palestinske helsedepartementet har trolig underrapportert dødstallene med over 40 prosent. Enda mer alvorlig er at nesten 60 prosent av de drepte er kvinner, barn og eldre – grupper som etter folkeretten skal være særlig beskyttet.
Rapporten viser også at den årlige dødeligheten i Gaza var 14 ganger høyere enn normalt. Én av 35 innbyggere ble drept – og dette gjelder bare dem som døde av eksplosjoner og våpenbruk. I tillegg kommer de som har mistet livet på grunn av sult, sykdom og sammenbrudd i helsehjelpen.
Les også: Et oppgjør med kristensionisme er helt nødvendig
Dette er ikke bare krig – det er dokumentert massedød, bekreftet med tall og metoder som ingen seriøs aktør kan avvise. Det handler ikke om aktivisme. Det handler om vitenskap.
Og de såkalte konservative mediene i Norge? De har tiet. Ingen artikler. Ingen overskrifter. Ingen tall. Bare stillhet.
Vi anslo at 64 260 mennesker (95 prosent KI: 55 298–78 525) døde av traumatiske skader i løpet av studieperioden, noe som tyder på at det palestinske helsedepartementet har underrapportert dødsfall med 41 prosent.
Den årlige dødsraten var 39,3 per 1000 personer (95 prosent KI: 35,7–49,4), noe som tilsvarer en ratestandard på 14,0 (95 prosent KI: 12,8–17,6) sammenlignet med den samlede dødeligheten i 2022 – selv når man ser bort fra overdødelighet som ikke skyldes skader.
Kvinner, barn (under 18 år) og eldre (65 år og oppover) utgjorde 16 699 (59,1 prosent) av de 28 257 dødsfallene hvor alder og kjønn var oppgitt.
Fanatismens klamme grep
Samtidig som denne forskningen avslører en humanitær katastrofe av ubegripelige dimensjoner, ser vi hvordan store deler av den påståtte høyresiden i Vesten står og heier. De kaller seg «konservative», men i praksis er de bare lydige abonnenter på en ferdigpakket ideologi der støtte til Israel, uansett hva Israel gjør, er et urokkelig trosdogme. Det virker som om mange av dem har sluttet å tenke selv. De følger med på sine faste podkaster, leser de samme kommentarene, og nikker i kor: Israel er liksom alltid helten, og palestinerne er alltid problemet.
Det som en gang var konservatisme – respekt for menneskeliv, rettsstaten, måtehold og realisme – er nå erstattet av en slags primitiv stammementalitet, der man automatisk støtter dem man tror tilhører «vår side». Det handler ikke lenger om å gjøre det rette, men om å si de rette tingene, holde med de rette folkene, og for all del ikke vike en tomme – uansett hvor mange lik som hoper seg opp.
Et av de tydeligste eksemplene på dette i Norge er publikasjonen Minerva – et magasin som tidligere hevdet å være en intellektuell bastion for konservativ tenkning. I dag fremstår det mer som et PR-byrå for vestlig utenrikspolitikk, der støtte til Israel ikke bare er forventet, men nærmest en forutsetning for å bli tatt seriøst i redaksjonen. Det er symptomatisk at redaktøren selv, Nils August Andresen, i 2024 ble kåret til «årets goj» av Jødisk Ungdomsforening – en pris gitt til ikke-jøder som har «bidratt spesielt positivt med balansert dekning av Midtøstenkonflikten». Andresen tok imot prisen med smil og takketale. Det sier sitt.
Når man leser kommentarene i slike medier, slår det en hvor ensidig dekningen er. Palestinere reduseres til statistikk og tåkelagte kategorier som «menneskelige skjold», mens enhver israelsk representant behandles som et sannhetsvitne. Det er en selektiv moral, der vold og undertrykkelse aksepteres – så lenge den utøves av «de riktige».
De snakker gjerne høyt om «ytringsfrihet», men tier om fagfellevurderte studier som dokumenterer massedød blant sivile. De taler varmt om moral og ansvar, men snur ryggen til når barn dør av sult, dehydrering og bomber. For mange av dem er ikke lenger støtten til Israel et utenrikspolitisk standpunkt – det har blitt en del av selvbildet. Et symbol. En identitetsmarkør. Et lojalitetsbevis i det rette meningsfellesskapet.
Dette er ikke konservatisme. Det har ingenting med rett og orden å gjøre. Det er en slags sekterisk underkastelse, der medfølelse ses på som svakhet og empati som illojalitet. En politisk flokkmentalitet hvor virkeligheten må vike for narrativet – uansett hvor groteske konsekvensene er.