Norsk offentlighet trenger mer splittelse. Her skal jeg forklare hvorfor.
Jeg har alltid vært veldig tilhenger av hvordan journalister som Kristine Lindebø aldri stiller kritiske spørsmål. Det bekrefter liksom fordommene mine om «kjønnskvoterte kvinner», «inkompetente raddiser» og den type ting.
Noe jeg opplever som behagelig.
Generalisering og fordommer er nemlig noe som jeg er veldig tilhenger av.
Fordommer
For noen uker siden kjørte jeg en distribusjonsrunde med lastebil i en trøndersk by. I en gate måtte jeg stoppe lastebilen for en kvinne som holdt på å lukeparkere.
Jeg bremser sakte opp, setter på håndbremsen, og stirrer fascinert på det hjelpeløse vesenet som prøver å få en personbil inn på en parkeringsplass ved fortauet.
Frem, tilbake, frem, tilbake, sving helt over, frem, sving helt over, tilbake. Slik holdt hun på lenge. Jeg bare stirret. Og jeg følte en oppriktig glede. Mine fordommer om at kvinner ikke kan lukeparkere ble bekreftet. Rett foran øynene på meg. Det var herlig.
Den samme bekreftende gleden opplever jeg hver gang jeg ser enkelte grupper gjøre ting som er forbundet med stereotypier, fordommer og annet. Sånt fyller meg med glede og solskinn. Jeg opplever en følelse av eufori, av visshet, om stabilitet og sikkerhet i verden. Ting er som jeg mistenker at de er.
På samme måte opplever jeg glede når norske journalister og redaktører aktivt demonstrerer hvor venstrevridde og overfladiske de er. Jeg opplever det som rørende gledelig hver eneste gang. Og her kan det røpes at de holder meg glad hver eneste dag i uken.
Oss og dem
Kanskje opplever jeg denne gleden aller mest når jeg leser gjennom meningsinnhold i norske medier. Debattsidene i de fleste store riksaviser gir meg mye god underholdning.
Lite gjennomtenkte meninger, dydsposering med populære holdninger, logiske brister og sirkelargumentasjon er noe av det jeg liker best. Ting som det absolutt ikke er mangel på.
Sånt bekrefter og manifesterer fordommer jeg har, om at ansatte i norske aviser er dumme, og at skribentene de velger seg inn sitter i den samme sandkassa og klapper sølekaker.
Hvis jeg ser noe som er gjennomtenkt, smart og meningsfylt blir jeg satt ut. Da opplever jeg usikkerhet. Fordi fordommene mine ikke blir bekreftet. Til alt hell skjer dette relativt sjelden.
Sist jeg så en intelligent og godt formulert kronikk på trykk i en norsk avis, var i 2016 eller 2017. Noen hadde skrevet godt om jordbruksfradrag i landbruket i Nationen. Jeg husker jeg følte meg usikker. Hvordan hadde noe sånt lurt seg inn i avisen?
Det endte med at jeg følte meg opprørt og gikk en tur ut.
En alvorlig sak
Og jeg spøker ikke. Norske aviser er for det meste fulle av innhold som på ulike måter formulerer budskap som «adlyd autoriteter», «forbruk og ta opp gjeld», «lag barn» og «vær ignorant».
Ja, og ting om hvem som har sparket en ball inn i hvilket mål.
Diskusjoner som er basert på gyldige logiske premisser ser jeg nesten aldri.
Dersom noen hevder noe, er det som hovedregel basert på følelser. Masse følelser om hva som er rett og hva som er galt. I tillegg til en masse unødvendige sosiale spill mellom aktører. Alltid disse sosiale spillene. Om hvem som er inne, hvem som er ute, og hvem som bør gjøre hva.
På grunn av dette mener jeg det er viktig at såkalte alternative medier dukker opp. Slik at mer gjennomtenkte og viktige diskurser kan finne sted. Ikke at det nødvendigvis gjør det, men det åpner i det minste for muligheten.
La dem holde på
Slik jeg ser det, er det viktig at idiotene i samfunnet får ha sine plattformer for seg selv. Nemlig kjedemediene. Hovedstrømsmediene. Her bør de få ha sine overfladiske diskurser i fred. Med alt hva det innebærer av «kjønnskvoterte kvinner», «inkompetente raddiser», følelser og dillball.
På den måten sauses ikke ting sammen. Smart og dumt innhold blandes ikke, og ting blir dermed mer forutsigbart.
For eksempel slipper jeg dermed sjokket med å se noe gjennomtenkt i en av disse kjedemediene. Som jeg utelukkende leser for underholdningens skyld. Fordommer er nemlig best når de bekreftes. På samme måte er forutsigbarhet et viktig utgangspunkt for stabilitet i samfunnet.
Derfor mener jeg at det er viktig at disse kjedemediene bør få være lukkede økosystemer for fullstendig idioti. Med alt hva det innebærer av overfladiskhet og manglende kritiske spørsmål.
Kjedemediene gjør allerede en fantastisk innsats med å være ekkokamre for sitt politisk korrekte publikum. Et publikum som sluker rått alle budskapene som «adlyd autoriteter», «forbruk og ta opp gjeld», «lag barn» og «vær ignorant».
De syntetiske diskursene som disse kjedemediene legger opp til og fremmer, bør med fordel bare observeres med en kritisk distanse. De bør få ha sine kjente fjes, de sedvanlige følelsesstyrte ytringene og dydsposeringen – uten at det kommer noen og bryter med denne helheten.
På det viset kan vi andre ha våre diskurser og debatter på andre plattformer. Noe som gjør at alle blir glade.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion