Ifølge VG er PST-sjef Hans Sverre Sjøvold i hardt vær på grunn av noen ulovlige våpen. Sant å si bryr hele saken meg midt bak.
Et gammelt ordtak sier at «enhver dyktig politimann er en dyktig kriminell, på riktig side av loven». Det er kanskje noe i dette. Mange personer i politietaten har dessverre mer til felles med hardkokte kriminelle, enn hva de har til felles med mer ordinære mennesker. Disse personene er kalkulerende, kyniske, utnyttende og fullstendig uten skrupler.
Dette gjelder selvfølgelig ikke alle i etaten. De er mest trolig et knøttlite mindretall, men jeg velger likevel å bruke ordet mange for ordens skyld. Det er et antall som er vanskelig å kvantifisere, men vi kan med sikkerhet fastslå at de er der.
Ethvert menneske blir som kjent herdet av sine omgivelser, og politiet er nok ikke noe unntak i så måte. Når man ser tilstrekkelig med ulykker, drap, vold, overgrep og sånne ting, tror jeg man blir litt avstumpet. Sånn er det med soldater i krig også, de blir herdet og avstumpet av det de omgir seg med. Ting som for de fleste av oss fremstår som utenkelig og brutalt blir på en måte rutine.
Selv kunne jeg aldri vært politi. Jeg har ikke mage til det, eller nerver til det. Jeg er også for ettergivende – en som helst bare lar gresset i hagen vokse vilt, en som bare lar dyrene løpe rundt. Det har aldri ligget i kortene for meg å formynde noen som helst. Jeg har en kanskje litt for velutviklet evne til å gi faen, det har jeg. Derfor bryr det meg heller ikke hva noen i politiet foretar seg. Alt jeg vet er at jeg ikke vil komme i veien for hva de nå enn måtte holde på med.
Dessuten, mennesker som frivillig kler på seg en uniform av noe slag er ikke mennesker jeg har noe særlig til felles med. Det samme gjelder mennesker som klipper plen, og som i verste fall også formklipper hekker og busker i hagen. Slike tendenser er et uttrykk for ønsker om kontroll.
VG:
Politimester Beate Gangås beklager i dag til saksbehandleren som varslet om Hans Sverre Sjøvolds ulovlige våpen. Mannen er ikke lenger i jobb og advokaten hans sier saken har vært en enorm belastning for ham.
VG skrev lørdag om millionavtalen som ble underskrevet i august i fjor.
Saksbehandleren fikk utbetalt 1,2 millioner kroner fra Oslo politidistrikt mot at han sa opp jobben.
Da hadde det gått over fem år siden han ble kontaktet av en kollega ved våpenkontoret som skulle ta imot tre våpen fra daværende politimester Hans Sverre Sjøvold.
Saksbehandleren mente våpnene kunne være ulovlig og varslet tre ledere i Oslo politidistrikt. Ingen av lederne stanset innleveringen.
(…)
I juni 2020 fikk Hans Sverre Sjøvold en bot på 50.000 kroner for ulovlig besittelse og oppbevaring av våpen. Sjøvold er i dag sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Spesialenheten henla samtidig påstandene om at Sjøvold skal ha misbrukt sin stilling ved å legge press på ansatte i politidistriktet.
Javel. Og hva så?
Klart at saken er alvorlig, isolert sett, men det er vanskelig å se noen grunn til å være overrasket over dette. Dessuten er det vanskelig å se hvordan det er nyttig at VG informerer meg om saken, som publikum.
Har det noen innvirkning på min hverdag? Nei, på ingen måte.
Er det meningen at jeg skal fremføre en fordømmelse? I så fall, hvorfor og til hvilken nytte?
For å være helt ærlig så hadde det ikke spilt noen rolle for meg personlig om så politiet hadde fyrt seg opp en fet tjall i kantina si, alle sammen.
Deretter kunne de like gjerne beskutt klokkespillet på rådhusklokka i Oslo med gevær, som en konkurranse om å lage et best mulig «bong».
«Pang!»
«Ding!»
«Pang!»
«Blung!»
«Pang!»
«Bong!»
«Der ja! Inspektør Iversen fikk det til!»
Fortsatt ville det ikke vært mitt problem, så jeg ser absolutt ingen grunn til å la meg rive med av den nye saken om Sjøvold heller.
Jeg kan ikke gjøre noe verken til eller fra, så det angår ikke meg, og det bryr meg heller ikke.