Israel og Iran kjemper en krig som ikke er vår. Vår lojalitet bør være hos de kristne som lider – ikke hos deres forfølgere.
Konflikten mellom Israel og Iran er ikke vår kamp. Det er en maktkamp mellom sionisme og islamisme – ideologier som begge står i strid med kristendommen og vår vestlige sivilisasjon. Ingen av partene forsvarer vår tro, våre verdier eller vårt folk. De kjemper sine egne kriger, for egne mål, og det finnes ingen ære i å bli en brikke i spillet deres.
Likevel ser vi hvordan både høyre- og venstresiden i Vesten velger side. Den falske høyresiden støtter Israel som om det var en forlengelse av kristen tro. De vifter med flagg og siterer Det gamle testamentet, men glemmer at det var Kristus som oppfylte løftene – ikke en moderne nasjonalstat. Den falske venstresiden heier på islamistiske bevegelser, later som om religiøst tyranni er frihetskamp, og kaller all kritikk for intoleranse. Begge sider forakter evangeliet – og leder Vesten vill.
I alt dette overses de kristne som lider. Det er kristne i Iran, i Israel og Palestina, i Syria, Irak og Libanon – mennesker som ikke støttes av noen av sidene, men som ofte havner midt i kryssilden. De forsøker bare å bevare troen i en verden som vil se dem kneblet eller utryddet. Det er dem vi bør støtte – ikke dem som roper etter hellig krig, men dem som bærer korset i stillhet.
Vår lojalitet bør være hos våre egne. Hos de kristne som kjemper for å overleve. Hos barna våre, som vokser opp i et Europa der troen forvitrer. Vi trenger ikke flere fremmede kriger eller politiske illusjoner – vi trenger dømmekraft og trofasthet.
Så la Israel og Iran gjøre som de vil. Kanskje får de det som de vil – kanskje kollapser alt. Men kanskje står vi igjen, uten å ha ofret våre egne for andres vrangforestillinger. Klar til å bygge noe bedre. Noe som er vårt.
Som det står skrevet:
«La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.»
(Gal 6,10)
Troens folk er i dette tilfellet de kristne – ingen andre.
Ingen arv, intet byggverk
Verken sionismen eller islamismen har bygget noe av varig verdi i Europa. De har ikke båret frem vår tro, våre institusjoner eller vår kultur. Deres ideologier har ikke styrket, men svekket det som bandt samfunnet sammen.
De har introdusert vold, terror og sensur, ikke for å beskytte de svake, men for å tvinge flertallet til taushet. Økonomisk har de erstattet arbeid og fellesskap med spekulasjon og gjeld. Mennesket er blitt en post i et regnskap – ikke en skapning i Guds bilde.
De ser ikke individet som ansvarlig og fri, men som et redskap for stamme, ære og krenkelse. Der vi tidligere løftet frem samvittighet og sannhet, innføres æreskultur og underkastelse.
De kommer ikke med håp, men med krav. Ikke med tro, men med frykt. De har ikke bygget kirkene våre – men ville gjerne sett dem tømt, omgjort eller revet. De har ikke formet verdiene våre – men har lært å forvrenge dem. De har ikke styrket fellesskapet vårt – men forsøker å presse oss sammen, som om røtter og tro er problemet.
De har ikke bygget noe. De har bare lært seg å rive.
Og vi skylder dem ingenting.
Neste gang sionister fra den falske høyresiden eller pro-islamister fra den falske venstresiden kommer med sine slitne anklager – om antisemittisme, islamofobi og hat – minn dem på dette.