Litteratur: Arbeideren – et utdrag fra en journal

Det sies at naturen ikke kan utstå et vakuum. Mon det, når hjertet hennes er like tomt som det åpne rom som omgir oss, universets uutsugelige ødemark. Heller burde man si at hvor grunnen er lagt krever hun at livet skal springe opp og vokse ut i alle retninger, de steder som kan nåes. Alt som gror deler den kvalitet at det ikke fortynnes stilt overfor rom og avstand. Døde substanser forminskes av å bres ut og flake av, for det levende finnes kun muligheten for utfoldelse stilt overfor livets store avgrunn. Å vokse og falle er da også det samme. Faller man for fort, knuses man, men noen ganger kan kjempens bønnestengel skyte opp til himmelen. Dette livet preges fremfor alt av funksjon. Hvor betingelsene er lagt til rette, et av hennes generøse jordsmonn, der må den funksjon som skal tre i virksomhet fylle kvinnehjertet så det blir mindre øde. Ikke med det at hun blir mer nåderik, heller ikke slik å forstå at dette var del av en plan, fordi planen ble til idet hennes betingelse var fastlagt, og hun dikterer sin betingelse fra øyeblikk til øyeblikk, mer lunefull enn noen tyrann.

For å nå dette planløse mål, som likevel danner sitt dragsug – for livet, avføder naturen sine monstrøse, funksjonsdyktige og overdrevne former, dette er det groteskeri som Paglia snakker om, store blader, klissete pollen båret på overdimensjonerte vinger, søkende kroker, hake og torner, kimenes luggende hårsekker. Naturen er nå engang aristokratisk, sier Jung. Det kan hende, men ethvert aristokrati, en høyde i sin anrettelse, må være bygget på et livsoverskudd og en overflod, en verden befruktet og tatt i besittelse av livet. Aldri har vi vært så aristokratisk anrettet i dette landet, det skal være mastergrad og femhundretusen i årsinntekt, minst, kvinnene deler de beste mennene seg imellom og barna som fødes har aldri vært nettere, flinkere, vakrere, og aldri før har vi vært så døende, fordi overfloden er borte og fordi den enkle funksjon ikke er velkommen mer. Det er denne lave grunn som aristokratiets vektstang svinger på, løftet av den flertallige arbeideren med sitt mangfold av funksjoner, mange av dem nyttige, alle enkle, og der funksjonen slett ikke passer er det en letthet som gjør at frøet kan blåses tilside, men likevel overleve, slik at funksjonen kan eksistere side ved side med en høyere plan – eller ingen plan i det hele tatt. Overflødige funksjoner finnes fordi betingelsene en dag vil forandre seg. Hvor planløsheten og naturen råder, vil nettopp det overflødige en dag bli svært nyttig.

Når man skal observere grupperinger og de overordnede linjer, gjør man dette best når de iakttatte er i fri utfoldelse, i arbeiderens tilfelle, i flokk, og ellers lever under et overskudd, gitt at vi alle blir glupske og blodtørstige dyr bare vi sulter nok. Senatorene er alle gode menn, heter seg, men senatet er et beist. Går man ned til de enkeltvise beistene er det innforstått at man får bevitne en viss bestialitet, men man skal aldri undervurdere den godhet som springer fra visse udyr, at dette var et gode og til det beste. Naturen elsker som kjent å gjemme seg, og bare unntaksvis kan vi skimte trekkene som viser til en hensikt, og bare den svært kloke kan se hva det nå var hun ville og hva slags tjener hun ga liv. Ser man på tilfellet enkeltvis, ligger man gjerne lavt med sine mest fremtredende trekk, men når dansen begynner, da kan hun ikke hjelpe for skjørtekanten løfter seg i vinden og at hun slik viser seg frem. Man kan se det overalt, små glimt av denne dansen og hvordan hun drar allting mot seg når hun virvler rundt, store arbeidsnever, et umåtelig sympatisk ansikt, korte muskuløse legger, en lang ryggtavle, en bred ryggtavle, akslinger, plattføtter og furene mellom øyne, alt dette var noe hun ville ha, som tidvis får henne til å smile, og iallfall ikke fornærmer henne nok til at hun fjerner det for godt, selv om hun vilkårlig slår ned på oss alle fra tid til annen, som en slags advarsel om man ikke skal bli for freidig. Det er lite som skal til for å tilfredsstille henne, kan det synes, enkle beilere åpner hun porten for, mens beilere med avanserte planer viser hun vekk, eller lar dem knuse under et eller annet meningsløst hjul. Det er sjelden hun lar noen komme nær nok til å diktere henne, men gjør hun det, lar hun dem bli hos seg, en tid, og slik lar hun sine mange elveløp legges i kanal av de mest naive bygningsmestere, som ikke forstår at dette skjer til hennes underhold og at hun lar seg fange for å springe fri iløpet av et eneste tumlende øyeblikk. Mest av alt samler hun mangfoldet, flerfoldet, bredden og de utallige rullende terningkast til seg, og alle bærer de med seg den forenklede funksjonalitet som synes å tilfredsstille henne så mye. Det enkle er ofte det beste, for de fleste! Bedre å være direkte på, men ikke nøl, da feier hun frøvingen bort.

Arbeideren kjennetegnes så av at han har et enkelt sett av funksjoner, gjerne et utpreget ett, som var det viktigste, og som en eller annen gang i tiden ga grunnlag for en vellykket vingeflukt for en eller annen forfar, ser dere ikke her opphavet til alle planer? De blir alle til etter at kjensgjerningen fant sted. Slå meg nå ikke ihjel, jeg har et snilt ansikt, la meg løfte tømmer, jeg har så store never, se jeg kan vade gjennom snøen med mine korte ben. Man kunne like gjerne stokke om på det. De korte ben vader gjennom snøen, det troskyldige ansiktet til en ungdom gjør at barkjempen ikke gjør ende på ham, men holder tilbake sine veldige never, og det er disse nevene som kan oppføre tømmer og flis til byggverk, de gangene man fryser på en tundra og bygningen er nødvendig fremfor å vansmekte i drukkenskap og lediggang – dette er forøvrig nødvendig sjeldnere enn det man skulle tro, man kan snarere si at drikke og lediggang er viktigere mesteparten av tiden, siden det nå frembringer så mange fordeler og derfor er hva man bedriver og søker seg mot. Sagverk og høvleri? Ja, men la oss ha vår lediggang først. Her er det viktig å innse at de ledige hender snart nok blir satt i virksomhet, og en aktivitet bør ikke være usynlig selv om den ikke er direkte i din interesse. Det kan ikke egentlig finnes noen tomhet i det ytre rom, for hun drar alltid funksjonene og livet mot seg, ingen creatio ex nihilo, og det man betegner som en lat person er egentlig flittig opptatt med noe annet. Skoletrett ungdom er jo engasjert med dataspillet til langt på natt. Dette er den grunntilstand som man så inderlig søker tilbake til, tilfredstillelsen av sine funksjoner på direkten, ikke omveien mellom arbeidet for å legge til rette for dette. For barkjempen er det viktigste å smelle opp de ungpikene som uforvarende eller kanskje snarere med det største forsett vandrer inn i baren, intensjon og resultat var jo alltid den samme ting under skjebnen, og siden kan man arbeide for å holde liv i ungeflokken, en ekstensjon av ungpikens nødvendighet. Fra varmeste frukthage til tundra på kort tid! Alle nødvendigheter er en dyd, og alle dyder er en nødvendighet, alltid en betingelse for noe annet. Når det påtvungne arbeid er omme, farer man straks ut på byen for å bruke av en eventuell overflod og finne tilbake til denne grunntilstand, et slaraffenland hvor pølser flyr inn i munnen og man er fristilt til å falle tilbake til sin tilbøyelighet, funksjonene man er i besittelse av som diktert av naturen.

Arbeideren, ja. Han er utålmodig, idet bare funksjoner i et spenn kan vente, og tålmodighet bør slett ikke forstås som en avslapning, snarere tvert om, tålmod er strenger som står strukket ut til bristepunktet, ladet med krefter som krever forløsning. En stille mann er da også langt farligere enn den bråkete, og der en slarkete banjostreng larmer og lager lyd, er en helspent bue alltid taus før spranget. Nei, arbeideren var alltid løselig satt sammen, kun som plattform og springbrett for våpenet, torn og pollendryss i fri utfoldelse, og hos ham må tornen stikke og pollenet bestandig klebe seg fast, fordi det spennet som kommer fra motstridenhet ikke er der, verken for å tøyle eller forsterke anslaget. Som en venn av meg sa, unghoppa må alltid springe ut på engen så snart som mulig når våren kommer, noe annet ville for den del være utenkelig. Carl Orf sier jo at et krek er den som ikke kan elske når våren kommer, og sådan byrde, det å i verdens øyne være et krek eller en dåre mens et eller annet tilvirkes i det usette, kan man ikke legge på noe av det unge liv. Vitenskapen viser at den gjennomsnittlige intelligens forøker seg proporsjonalt med hvor sent man har sin seksuelle debut, men her er det innforstått at man på et sted i denne skaleringen begynner å tilegne seg intelligens på bekostning av andre livsområder. Det er uhyggelig hvor kvikke gutta på fotballbanen kan være, også i hodet, og man skal alltid vokte seg for den lave manns list. Han er smartere enn du tror, og fester seg ved det synlige, det umiddelbare, og mer trengte han ikke. Nåja, ingenting er mer tålmodig enn stenens livløse, monotone masse, og noen strenger slås, vibrerer og danser hurtigere enn andre. På den annen side skapes god musikk, selv den mest lidenskapelige på en bakgrunn av stillhet. I en stjernes indre må det alltid kives, gjennom tomme haller og tunge nøytroner river krefter så motstridende at de springer i ulike retninger, og husk at energi alene er foruten tyngde. Ekte filosofi kan da også bare forstås som negasjon og motsetning.

Jeg husker jeg var på en fest i familiehuset til en annen av mine venner, hvor hele familien for den del hadde lagt meg for elsk. Spiller man klovnerollen og fremfører erotiske dikt til synet av husfruen iført nattkjole, er det slike ting som skjer, men det er akkurat det, det er de usympatiske menn man elsker mest. Som vanlig gjelder hoffnarrens bud, få dem til å le, ellers slår de deg ihjel – til lærdom for en sannhetstaler og den som levende skildrer nattkjoler. Under den større tilsetningen hvor også jeg fikk spise ved bordene, der hadde det seg slik at akkurat idet man hadde fått unna alle formaliteter, hilsener, introduksjoner og presentasjoner, og kunne lene seg tilbake i stolen, endelig, tenkte jeg, nå kan vi begynne den gode samtale, da var det en unggutt som nærmest panikkslagent utbrøt at dette var kjedelig, og nå måtte man straks finne seg et sted hvor de andre var, der det var liv og ting på gang. Jung hadde evig rett, den enes verdi er verdiløs for den andre, endeløst snikk-snakk, for ikke å si futt og fart var viktig for denne gutten, for meg, den gode, tilbakelente samtale etter at de sosiale plikter var utført. Et annet eksempel fikk jeg gjennom vitnesbyrdet til en hardtarbeidende mann i en bedrift. Denne personen var forsåvidt glad i det gode liv, god mat og god drikke. Han innrømmet i samtale at han gikk på veggene når han hadde ferie. Den første tiden ble brukt til å hvile og hente seg inn, men hvis han tilbrakte tid i huset uten noe å gjøre, uten en klart definert oppgave, ble han smertefullt rastløs. I alt dette avslører man seg, den som lett kjeder seg, ja, som kjeder seg straks det oppstår et øyeblikk av ro, mangler det minste av tålmod og må derfor sies å være en forenklet funksjon, og man kan med trygghet anvise ham en viss plebeiersk natur. – Var jeg en bitter mann ville jeg si – en naturens natur. Det finnes dog andre luftlommer man kan puste i når hun dreier på sin omfangsrike kjole. Betegnende nok har jeg fått høre at elevene på lærerskolen i Hamar visserlig fortalte at de satt hjemme og kjedet seg, når spurt om hva de hadde gjort i helgen. Her har man blandet bryggene på en måte som forringer alle bestanddelers kvalitet. Man skal aldri undervurdere betydningen til en god lærer, og da får man anta at det motsatte også er tilfelle.

Nåvel, har man levd en stund, vil selv en som knapt har levd tilegne seg et erfaringsgrunnlag, og det er utifra arbeiderens utålmodighet jeg kan si at jeg aldri ville utsette de enkle og lave menn for trusler, ja med mindre jeg skulle stå i en stilling av total overlegenhet, og det gjør man vel sjelden. Og enda da ville arbeiderens forenklede funksjon sørge for at det ble reagert spontant, man venter slett ikke, hjulet med den ene eik må slå hvis hånd og fingre puttes innenfor, tornene skal alltid stikke og gress og blader skal alltid gro. Definisjonen på ugress er at det vokser lett og på steder som ikke er ønskelige, og det er denne kvalitet som gjør at arbeideren har sin store utbredelse, i en skoleklasse er antakelig halvparten av ungdommene av sådan disposisjon. Alt i alt er det en stor mandighet i arbeideren, og av den grunn har de alltid blitt brukt som soldater, som frivillig og uten å blunke har latt seg utsette for et kuleregn eller en hegg av spyd. Tolkiens orker ble forøvrig inspirert av den første verdenskrigs soldater av de lavere britiske klasser, for de sensitive typer vil bannskap, råskap og bråhet fremstå som helt demonisk, og ordet ork skal da også bety demon på det gamle babylonske språk, noe lingvistikeren Tolkien kunne benytte seg av for å uttrykke sine følelser. Også ham kjente nok på fåfengtheten av å rette noen trusler eller annenslags veiledning overfor de som må springe på enhver mulighet, bare de har muligheten. Jeg vil også påpeke at alt er relativt. I den grad arbeideren er forenklet – skulle man løfte arten menneske til en ny høyde – ville den nye forenklelse bare tre i kraft og bre om seg. Gress, som finnes over hele verden, erstattet på et tidspunkt de eldre bregnene, og er mer avansert enn mer arkaiske og primitive utvekster. – Men det som er mest utbredt er også næringsfattig, som gresset, her handlet det om å lykkes til minst mulig kostnad, med ett ord, være effektiv, og den egenskap må man innrømme tilfaller arbeideren, det er lite sløsing av energi i en enkel mølle som slår, her er ingen fordyrende mellomledd.

Denne negative affirmasjon virker ikke annet enn i øyeblikket overfor arbeideren, for eksempel utsatt for pisk, strømstøt og utskjellingen besørger forenklelsen at man helst viker unna, dreier av og omgår det hele, som reven overfor et strømgjerde, gresset overfor det avsvidde område etter lynnedslaget og en gjeng havnearbeidere overfor skipperen når de kommer luskende tilbake på morgenkvisten og helst vil unngå et hult jernrør, ellers vil man på motsatt hold springe på dette negativet i kraft av sin forenkelse – i asken kan gresset gro påny, og skipperen kan selv utsettes for nevenes makt. Den forenklede funksjon, som sørger for omgåelsen eller overkjøringen, er jo grunnen til at straffende veiledning overfor arbeideren blir slik en trøstesløs oppgave. Man kan banke dem, og så må de bankes pånytt, som skipperen vel vet. Her lykkes man langt bedre med lovordet. Denne gulrot, en Eros i form av et kjærtegn eller kanskje alkoholen, noe for noe, noe som gir en effekt, og det med engang, og hvem er det som ikke liker å bli løftet og fremhevet av sine likemenn, og motta skryt? Enkelheten gjør at man går etter positivet med like stor umiddelbarhet som man forholder seg til negativet, man griper med iver etter flaska og ansienniteten og arbeider hardt for å tilegne seg begge deler, eller søker å bruke den positive affirmasjon selv og lar den vind som råder for øyeblikket fylle ens frøvinger for å gi fødsel til en vellykket vingeflukt for et løvetannbarn, og verdt å merke, den vind som fyller ens vinger blir også en del av ens karakter. Dette er grunnen til at arbeiderne så lett lar seg bruke som soldater. De trenger bare å bli fortalt at det de gjør er riktig og bra, og dermed utsletter eselet seg selv i snappingen etter en fiktiv gulrot eller den paien i himmelen som de britiske arbeiderklassesoldater så berømt var blitt lovet – intet mindre enn en krig for å ende alle kriger og himmelrik om man døde før den tid – og i den sak ble de grundig sveket av sine overherrer. En som benytter seg av frykt og trusselen om straff kan bare råde over massene fra øyeblikk til øyeblikk i løftet om sin hærmakt, men arbeideren er evig offer for de mest samvittighetsløse traktører av fiktive bilder, prest, skolelærer og kapitalist i skjønn forening.

Så var det klebrig pollen båret på vinden, som har sin retning og høyden i sin himmelflukt avgjort av vinden som rår for øyeblikket. Den forenklede funksjon, som tar til seg omgivelsenes vilkårlighet som del av sin egen natur og som må klebe seg fast der den får mulighet, vil også benytte seg av de metoder som er seg anvist. Vinden løfter og insisterer, dette skal du ville, og derfor vil frøet det også. Å arbeide mot vindens dragning vil medføre straff, og det omgår man ved å følge den direkte og anviste rute. Å arbeide med vindens dragning vil medføre belønninger, og ens frøvinger er anrettet for nettopp å forsterke vindretningen. Den positive affirmasjon og det man blir belønnet for av omgivelsene og den mest flyktige vind av alle, tidsånden, gjør at arbeideren er vel underkuet godhetsmyten. “Jeg er så god, jeg,” det vil sånær alle drankere en møter på gata si, og det vil den berme man møter i en militæravdeling hevde, fordi man forlengst har oppdaget at dette fordrer belønningen, også for hunder virker den positive affirmasjon og godbiter best for å frembringe lydighet. Drankeren kan ha ført hele sin familie i ulykken og dyrke sine egne snevre sanseorganer, men god, det er man, det hevder man hardnakket i samtale. Soldatene i militæravdelingen kan løpe rundt og begå de mest uhyrlige handlinger utav kjedsomhet, men oppdager at de får de beste godbitene ved å anta en viss bekledning, og hvis de ikke oppdager det med en gang, vil de oppdage det i sin middelalder, når de mest umiddelbare muligheter for forlystelse ikke lenger er tilstede. Og har det noensinne blitt funnet en tigger som ikke har vært “god” i omgivelsenes øyne?

Kvinnene legger merke til alle de gode trekk ved en tigger, “se, han mater duene med sine få brødsmuler, det er klart han fortjener vår hjelp.” Om man ikke fremviser slike trekk som tigger, det er forøvrig lett å være moralsk uten makt, så blir det vanskelig å tre inn i rekkene av verdig trengende. Den lave mann blir antatt å være moralsk, fordi han ikke greier å utsette omgivelsene for sitt ego og sine krav, det gjelder å ikke bite den hånden som mater en, men gjøre de triks en blir fortalt, og ha på seg godhetens narrelue. Skulle en lav mann ha ubehagelige meninger, går han straks fra å være verdig trengende til å være et faremoment, men alle tiggere har en instinktiv avpasningevne, selve ens utkomme avhenger av det. Godheten hindrer den som er høyt posisjonert i å handle for fritt, og den hindrer arbeideren, som i utgangspunktet ikke er gavegivende, mild og ettergivende, i å ta sine forlystelser for langt. Det legges en myk demper på alle ting, både maktutøvelse, lyster og elendigheten. Godhetsplikten er nå pålagt på den andre siden av livsnyteriet. Friskt i minne står eksempelet med Egil Skallagrimsson, som da han var blitt gammel ble hånet av kvinnene da han ramlet og slo sitt hode. Nå slår fortsatt kvinner sine slag, men hun unnskylder seg etter at hun har påpekt usikkerheten til den svake mann. På en gård i middelalderens Island hadde man neppe de samme reflekser inntrent fra barnestadiet av, slik at maktutøvelsen til den overlegne blir skrenket inn. I dag er det kun tillatt, for vanlige mennesker iallfall, å konkurrere om hvem som er godest, hvem som kan gavegi mest, og hvem som kan bære den tyngste byrde. Her ligger arbeiderens kime til en følelse av overlegenhet, inntil misforholdet blir for stort og han ikke kan bære byrden mer.

Helhetlig forståelse av dette unnflyr arbeideren, for innblikk i større sammenhenger krever alltid en avstandstaken fra støyen i de umiddelbare instinkter, rettere sagt, det krever settet av funksjoner i spenn man kaller tålmod, som er noe annet enn den enhetlige steins passivitet, og som tilsammen kan romme innholdet i den motstridende natur, denne gale kvinnen. Uten dette spennet ville det løselige instinkt hoppe på enhver mulighet: “Jeg er god, nå fråtser jeg, har så lyst til dette, det er meg rettferdiggjort.” Den samme umiddelbare egenskap som utelukker en større forståelse, gir også opphav til den jordnære arbeidervisdommen. Han kan ikke unngå å oppdage de misforhold som ligger åpne i dagen. Man kan understøtte den politikk som fører befolkningen inn i det statlige livegenskap, og alt annet for den del, bare fantasien setter grenser for de idelogier som har vært og skal bli satt i virksomhet, ja, såfremt belønningen er der og man mottar godtgjørelser eller i det minste klapp på hodet, men en snylter eller latsabb på jobben får straks blodet til å koke. Man legger merke til inkompetanse, unnasluntring og hykleri, sålenge det er opp i dagen og klart og tydelig demonstrert. Nei, det var alltid den indirekte ruten som gjorde arbeideren til offer, og som skaper en labyrint hvor han går seg bort i de andres fordekkede motiver. Det har lenge vært en strid mellom institusjonene, det røde universitet og det gode samfunn på den ene side, og arbeideren på den andre, fordi misforholdet mellom livsfjern ideologi og idealisme, et annet navn på det samme, og realitetene på gulvet har blitt så store. Tilsist vil man ikke kunne undertrykke sannheten mer, og den sannhet man erkjenner må bli ført inn i et nytt sett med løgner, kanskje endog fremsagt av et nytt sett med løgnere. Inntil da vil opplæringen og kontrollen fra barnehagealder av bare bygge på seg. I den gamle romertid var det ifølge Tacitus slik at jo mer korrupt staten var, jo flere lover hadde man. Nå som man hersker gjennom myk makt, må de tusen føringer, rettledninger og tillærte reflekser forøke seg. De som åpent står der og sier sannheten, må gjøre det fra vinduet i et galehus, hvor de har blitt isolert på en celle polstret med godhet. Hva annet er vel uforhindret godhet enn en polstret celle, fordi det hindrer og skrenker inn, og tar bort de fornuftige konsekvensene når man stanger hodet i veggen.

Noen avansert åndelighet er det ikke snakk om hos arbeideren, i tilfeller stilt overfor livets store hjelpeløshet, der alle metoder kommer til kort, vil åndeligheten ugjendrivelig oppstå også hos ham. Skjønnhet er smertens blomst, men hos arbeideren vil de bilder som fremmanes alltid være absolutte og derfor også urimelige. Sjelsproduktet står seg slett ikke overfor tiden eller et kritisk blikk. Jeg forsøkte i ett tilfelle å være sjelesørger for en kvinne som hadde mistet sønnen sin i en bilulykke. Dette var på en av Sørlandets små steder, og all slags ondskapsfullt snakk omga hendelsen, spørsmål om skyld hos de etterlatte, og om hvorvidt den unge nå skulle brenne i helvete. Dette er forøvrig ikke et unikum for Sørlandet. Da en ung pike brakk ryggen etter en påkjørsel i mitt hjemsted i Trøndelag, godtet man seg storligen, og en av bygdens anerkjente størrelser utbrøt da han fikk høre om dette: “Det finnes en Gud!” Dette på et av verdens mest hedenske steder. Når alle andre ting kommer til kort, tanken på andre menneskers undergang kan selv få den verste hedning til å bli troende. Prøv å la ulykken falle over deg, og din omgivelse skal vise deg sitt sanne ansikt. Venner vil i det minste holde seg unna når de sviker deg, utav en slags skamfølelse, hos de fleste vil det være applaus og endog gledeserklæringer, skulle man meies ned. For å renvaske bildet av sin døde sønn, skrev denne bygdekvinnen en bok, hvor hennes renhet i hensikt ble ivaretatt, og at nei, hun hadde ikke følt noen uro i sønnens dødsøyeblikk, men det var fordi han nå var i himmelen. De fleste bokverk som ikke er formellitteratur er forøvrig av denne type, og kan bare beskrives som et hjelpeløst smerteskrik – men noen kunst er det ikke. Ingen kunst er det heller, det å dø. Jeg lyttet til denne kvinnen en tid, før også jeg falt i unåde i den ganske bygd. Noen trøst kunne jeg ikke gi, bare anvende meg av mitt begrepsapparat, og si at denne unge nok var hennes adonisskikkelse, man kan legge til, en slaktet en. På den samme bygden kom jeg utfor en skikkelse som virkelig åpnet øynene mine for arbeiderens karakter, dette på det lokale bedehuset. Personen hadde jobbet innenfor sjøfart i Tromsø, og hadde tjent gode penger og brukt dem like fort på allslags dop og alkohol. Et slikt liv kan ikke vare i lengden, alternativet var å fortsette til man tok sin død av det, eller bli troende. Denne personen valgte det siste, og uttalte at alle hans forhenværende venner som hadde dødd en alkoholikers død, brente i helvete i dette øyeblikk. For seg selv mente han at han hadde sett Guds innerste vesen, denne “Guds ild,” noe som er forbeholdt de helligste av alle mennesker. Guds brennende skikkelse skal ifølge den mytos romme både himmelrik og helvete. Epikurs Gudsbevis kommer i hu, Gud kan ikke være allmektig og god på samme tid, siden det nå finnes så mye elendighet, og store forskjellen kan det ikke være mellom den frelste, som tenker på seg selv som så hellig, og hans døde venner, siden det var tilfeldigheter som avgjorde hvem den “gode” Gud skulle pine for all evighet. Bildene som manes frem er storslåtte og absolutte, men i alle slike religiøse har jeg funnet det samme, det er ingen grad av innsikt og forståelse der, ja, ingen graderinger. Vitnesbyrdet om manglende forståelse kommer alltid som det absolutterende ja eller nei. Hvis vi kan se på viten som det å favne, få et grep om det som står under det undersøkende blikk, og hvis vi godtar at verden er en variasjon av energi, eller simpelthen ser verden som variasjon, hvis man ikke kan godta en verden i vorden, blir det innlysende at absoluttet ikke blir dekkende, at det ikke favner noe som helst. En liten, ondskapsfull gnom er ikke det mest hellige av alle mennesker, og en kvestet ungdom er nettopp det, verken hellig eller et barn av djevelen. Et sansebasert menneske, som forstår det håndgripelige, vil alltid tilnærme seg abstrakte konsepter som et spørsmål om ja eller nei. “Han er god, han er ond, dette er godt, dette er ondt,” når svaret som alltid er et sted imellom. Ingen ondskap var så stor at det ikke på noe vis var nyttig, og ingen godhet er så uovertruffen at det ikke har sine forbehold og skyggesider. For den abstrakt tenkende vil den håndgripelige verden fortone seg på samme måte, noe man enten forholder seg til, eller ikke, som en slags binærkode, avhengig om det fungerer. Jeg tenker at professoren vil få fart på seg når kanoen han sitter i synker.

Søren Kierkegaard uttaler jo at verden er inndelt i de som kjedes av seg selv, og dermed skaper, og de som kjeder andre. All den tid lediggangen er nødvendig for tanken og allslags skapende utøvelse, blir det tydelig at arbeideren verken kan tenke eller skape, kun benytte seg av konsepter og bilder som allerede er vel etablert. Arbeiderens kjedes i sitt eget selskap, ja, men dette er når han ikke kan utøve seg selv, og hans virksomhet vil alltid være, for å bruke et annet ord for vanlig, vulgær. Han vil alltid være støyende og blatant, både med sin livsutfoldelse og i de bilder han under nødvendighetens tvang måtte mane frem, og her har man store deler av “kunsten” og religionsutøvelsen forklart, og i det siste kan man innlemme visse typer vitenskap og New age, hvor enhver logisk mulighet blir et logisk faktum, nok et absolutt, idet arbeiderens funksjon må springe på enhver mulighet, og aldri holde noe tilbake eller søke å forstå, bære konseptene på funksjoner som er satt i spenn. En nerve eller streng er noe som ikke slår av seg selv, men er noe som venter på stimulans fra omgivelsene, og som inntil det skjer, må være stille. Om man observerer et oppvoksende barn, kan mangt og meget forstås utifra denne evnen, kan barnet være stille fra tid til annen, opptatt med seg selv og sitt eget? Det barn som aldri kan være stille har allerede avslørt seg selv. Man har her å gjøre med det vanlige, eller vulgære barn. Forskjelligartede barn bør utsettes for hverandre i den grad at man kan anerkjenne at den andre er til og at ikke alt er, eller bør være likt mellom mennesker, men man bør også på de kritiske punkter overlates til seg selv og sitt eget. En nedbygget samfunnsinstitusjon, militærvesenet, fungerte godt for å ivareta det første formål. Under verneplikten ble ungdom av alle typer, temperamenter og tilbøyeligheter tvunget til å leve med hverandre og samarbeide. Dette er bra, for alkymistens brygg må røres og komme sammen, men dette forutsetter at ingrediensen, mennesket, har hatt tid til å bli seg selv. Ensrettingen fra barnehagealder av vil jeg ha meg frabedt, for det skaper bare nevrotikere og besørger at de skrålende typer får all makt.

Naturen er en kvinne som er som kvinner flest. Hun går videre gjennom feil, ja, hun er i seg selv et feilgrep, for dumskap er mødrenes arv, og dette gjør hun antakelig for å teste sine barn. Kvinners mål var alltid feiltakelsen, og all hennes undergravelse søker seg mot tomheten, hennes hjerte er en tomhet som kun kan fylles av en eller annen funksjon, feilgrep på feilgrep, generasjon på generasjon underlagt hennes nådeløse kriterium, hvor målestokken på suksess er det som overlever, som går videre uten å se seg tilbake på slagmarken og kvinnen uten nåde som tårner over. En generasjon bygger på en annen, men frafallet er stort. Ser man på rekken av generasjoner som en, forstår man at frafallet er enormt og overskrider alt annet, alt dette var feiltakelser som måtte dø, og det eneste som fikk gå videre var det som var velsignet av sin omstendighet. Måten å vinne en krig på er å slutte å gjøre feil, å tilpasse seg sin omstendighet. Den tyske ubåtkapteinen så med skrekk mot overflaten, kapslet inn i det jernskall som skilte seg fra havet, og sa: “De har sluttet å gjøre feil.” Med andre ord: De har avpasset seg sin omstendighet, de har avpasset seg meg. Og det som ikke kan drepes, dreper, om du ikke taper, vinner du. Naturen går altså videre gjennom negativet, den store tyngden av feil skaper den vesle sannhet, den kostbare og store sannhet om livet. Dette er en verden hvor negasjonen råder, og hver eneste mynt, hvert eneste begrep og prinsipp man har i hånden, kan dreies og flippes om, kommer med sine forbehold. En art er en rytme for øret, et mønster for øyet, men sangen går alltid videre, og hver art har sin lov. Men det er nettopp det lave som gir opphav for noe bygget i høyden, og naturen må få gå videre med sin metode, hun må få kaste ut sine feil, så det riktige svar, den korrekte retningsangivelse for øyeblikk og omstendighet, kan finnes. Når man tar bort mangfoldet, ulikheten og striden, får hun færre å velge imellom, til det punktet at hun velger intet, der hvor vi er idag, hvor selv de rike og de nette, pliktoppfyllende barna ikke greier å formere seg. Det er fra det store jordsmonn av barnål og arbeiderens forenklelse at disse funksjonene kan komme sammen, i et større menneske, en større granvekst som for en tid kan ruve i høyden. Nå er hagen blitt for kultivert, for forfinet og orkideene har blitt sterile etter første frostnatt. Arbeiderens visdom, den blatante, direkte observasjon av virkeligheten slik den er, uten noen moralisert skyggelegging av kjensgjerningene, er en metode som enhver tenker burde ta til seg. Se, og ikke lyve om det man ser. Nå har vektstangen svinget opp i et rikdommens aristokrati, men jordsmonnet har blitt borte, og alt skal falle sammen. Dette er grunnen til at det vediske standpunkt er det riktige standpunkt, ikke bare som en praktisk, fortolkende metode som det var den gangen, men en tilrettelegging for evolusjonen. Man anerkjenner: “Det var aldri noensinne likt mellom oss,” og man henvises utifra sin tilbøyelighet, ikke utifra rigide regler, men utifra det man gjør. Jeg velsigner derfor jorden jeg står på, jeg velsigner arbeideren, samtidig som jeg skiller meg fra. Dommens dag skal stå ved hvert øyeblikk av livet, og livets håp er at de døde er ingenting, så man kan feste hetten på seg og gå videre. Livet gjør alltid det, og bakut står naturen, klar til å undergrave alt sammen og igjen velge den som skal være favorisert for øyeblikket. Jeg skal sørge for at hun har meg å velge imellom, for jeg skal være den som går videre, med filosofien og med livet. – og derfor skal livet også følge meg.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: