Boka er utgitt på Gaveca Forlag, 2021.
Som man roper i skogen, får man svar. Arbeiderpartipolitiker demonstrerer akkurat dette i sin biografi om Arne Myrdal.
De forhenværende karrieremessige høydepunktene til arendalsmannen Gjermund Orrego Bjørdahl har vært tirader på Facebook mot daværende statsråd Sylvi Listhaug. Ifølge Bjørndahl var statsråden blant annet «rasismens fyrtårn», «Norges svar på Goebbels» og «jævla rasistkjerring».
Så, hvordan blir da evnen til å skrive en biografi om den ledende innvandringsmotstanderen Arne Myrdal?
Biografier kjennetegnes ved at de skal få frem personenes særpreg og synsmåter som det aller mest sentrale. Likevel er det helt slående ved boka at den ikke tar Myrdals synsmåter og meninger på særlig alvor. Myrdals livshistorie fremstilles utelukkende ved hjelp av opplysninger fra hans motstandere.
Som et eksempel blir Klassekamp-journalist Finn Sjue gitt hele åtte sider for å utlegge sine meninger om Myrdal, og dette på tross av at Sjue samtidig sier rett ut at han aldri har snakket med Myrdal (!) [s. 145].
Til alt overmål har den samme Finn Sjue blitt fremstilt som en faglig autoritet innen presse- og litteratur i flere tiår.
Denne samme vrangviljen kommer også til uttrykk i den ensidige gjengivelsen av flere sentrale episoder som Myrdal var involvert i: De såkalte Fevik- og Brummundal-slagene. Lars Borgersrud og andre meningsfrender av Bjørndahl blir forfatterens sannhetsvitner om dette i boka.
Det er heller ingen seriøs problematisering av riktigheten av, og bakgrunnen for, dommen mot Myrdal for et angivelig planlagt angrep mot et uferdig asylmottak. Derimot har høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad meget kompetent redegjort for disse forholdene i sin bok «Myrdal-sakene» (1994). Men selvsagt går ikke Bjørndahl inn i dette materialet.
Likevel kommer det utilsiktet noen sannheter frem i boka. Eksempelvis på side 110 skriver Bjørndahl:
Mange på venstresiden i norsk politikk, og spesielt blant dem som kjempet mot rasisme, så på Myrdal og hans organisasjon som en trussel mot det de trodde på. Og mange oppfattet at Myrdal var i stand til å kunne stable på beina en stor folkebevegelse mot innvandring til Norge. Dette var noe nytt i Norge, da tidligere innvandringsmotstand hadde kommet til uttrykk gjennom mer ekstremistiske miljøer som Norsk Front som drev med ren vold og terrorisme. Myrdal og FMI ble oppfattet som en trussel som kunne fange store deler av opinionens tilslutning. Derfor var det viktig for dem å demonstrere når FMI hadde møter, og det var viktig for dem å vise opinionen at det fantes kraftige stemmer som talte mot Myrdals innvandringsmotstand.
En klarere innrømmelse av den subversive virksomheten som de såkalte antirasistene har bedrevet her til lands de siste 30 årene, er det vanskelig å oppdrive. Takk for den, Orrego.
Det er i det hele tatt en besynderlig affære at en «antirasist» som Bjørndahl forsøker å utnevne seg selv til forvalteren av sin meningsmotstanders ettermæle. Men det lykkes ikke. For leserne av boka så vil forfatterens vrangvilje mot å forstå det som han skriver om være helt opplagt.
Selv lenge etter døden forsøker Arne Myrdals motstandere å tilskitne ham. Det kan tyde på at han var på sporet av noe sant.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion