En omtale av Knut Lindhs «Hvem drepte Jan Wiborg?» (2014).
Enkelte regimer kvitter seg som kjent med brysomme systemkritikere ved ganske enkelt å ta livet av dem. På dette viset elimineres trusselen. I tillegg oppnår man gjerne systemgevinsten ved at andre mulige opposisjonelle skremmes til taushet.
I det offisielle Norge omtales politiske drap som uakseptabelt, barbarisk og uhyrlig. Det sies å være uforenelig med demokrati og åpen debatt. Et eksempel er den brede dekningen i offentligheten av de saudiarabiske myndighetenes drap fra 2018 på Jamal Khashoggi.
«Slik er vi ikke i Norge!», er omkvedet.
Likevel er det betimelig å stille spørsmål om det foregår politiske drap også i Norge. Et tilfelle som innbyr til interessante perspektiver er Jan Wiborg.
Forfatteren Knut Lindh har om hva som egentlig skjedde med Jan Wiborg i boka «Hvem drepte Jan Wiborg?» av Kagge forlag (2014).
Enkelt fortalt er saken slik: Jan Wiborg var en norsk sivilingeniør som tidlig på 1990-tallet ble involvert i spørsmålet om hvorvidt den nye hovedflyplassen skulle ligge på Gardermoen eller på Hurum. Wiborg hadde selv ingen politisk agenda. Stortinget fattet først et vedtak om at Hurum var rett sted, men senere ble vedtaket omgjort. Grunnlaget var værmålinger som tilsa at hyppig tåke på Hurum var et stort problem. Wiborg ble engasjert for å kritisk gjennomgå grunnlaget for denne påstanden, og han konkluderte med at beslutningsgrunnlaget var feil, til og med antageligvis manipulert. Wiborg snakket både med politikere på Stortinget og også med mediene. Han var en meget brysom mann for de som jobbet for Gardermoen-alternativet.
Hva gjør man med et slikt problem?
Wiborg opplevde i denne perioden merkelige innbrudd i egen bopel og kontaktet politiet. De kunne ikke hjelpe. Innbruddene hadde karater av advarsler fra skjulte krefter. Wiborg truet likevel med å komme med offentlige avsløringer basert på sitt arbeide rundt plasseringen til flyplassen.
Sommeren 1994 reiste Wiborg til København med et uklart formål. Lindh lanserer hypotesen om at Wiborg ble lurt dit av en ukjent aktør med hensikten å ta livet av ham.
Den 21. juni 1994 falt Jan Wiborg til sin død fra tredje etasje på et hotell i København. Omstendighetene rundt hendelsen er oppsiktsvekkende. Helt fra første øyeblikk var den offisielle historien at Jan Wiborgs død var et selvmord. Han var angivelig en deprimert mann med psykiske problemer, ifølge myndighetene. Men detaljene i saken stemmer ikke med denne fortellingen.
Wiborg hadde ingen relevant psykiatrisk forhistorie. Ingenting tilsa at selvmord var en mulighet. Han hadde planlagt et forhåndsbetalt todagers opphold på hotellet, dog med uklart formål. Hvorfor skulle han plutselig bare reise til en fremmed by og hoppe ut av et hotellvindu? Det gir ingen mening.
Uforklarlige ting
Det eksisterer i tillegg en rekke praktiske problemer med gjennomføringen av det angivelige selvmordet. At Wiborg klarte å knuse et tolags termoglassvindu med sine bare hender, for så å kaste seg i sin egen død ned fra tredje etasje, framstår som lite trolig. Han hadde også åpenbare sår på kroppen som er mistenkelige.
Det er også holdepunkter i funn av skitne klær, og vitneutsagn for at Wiborg enten var ute om natten eller hadde besøk like før han døde. Et vitne har også i etterkant meddelt at han ble vekket tidlig om morgenen av lyder fra Wiborgs rom som tydet på at det fant sted en slåsskamp eller noe lignende inne på hotellet.
Likevel ble ingen obduksjon av Wiborg foretatt, utrolig nok. Relevante vitner ble heller ikke avhørt av politiet. Undersøkelsene som ble foretatt må karakteriseres som særs overfladiske. Journalister har senere avdekket at det er meget uklart hva som skjedde 21. juni 1994, hvis en legger de vitneutsagnene til grunn.
Hva var det da som skjedde? En opplagt alternativ forklaring er at Wiborg ble likvidert.
Det framstår videre som helt klart at det var sterke krefter som ville at Jan Wiborgs død skulle bli avsluttet så raskt som mulig av politiet med konklusjonen «selvmord». Det handlet om ikke å bry seg om detaljene i saken; de skapte bare problemer, de var ubehagelige. Her er det et fascinerende sammenfall mellom et eventuelt drap og myndighetenes håndtering i etterkant av hendelsen.
Jan Wiborgs sønn oppgir i boken til Lindh at han er helt overbevist om at faren ble drept. Han er ikke alene i sitt syn. Norske politikere som Hallgrim Berg og Odd Einar Dørum (tidligere justisminister) kjente begge Wiborg, og uttalt at hypotesen om selvmord er lite troverdig. Det foregikk et skittent politisk maktspill og det var dette Wiborg ble rammet av. Å late som det politiske bakteppet og de sterke interessene ikke fantes, er rent selvbedrag.
I Wiborg-saken finnes det en rekke indisier som samlet sett er vanskelige å forene med den offisielle historien. I tillegg er myndighetenes behandling av saken så merkelig at det alene er et stort spørsmål i seg selv.
De ubesvarte spørsmålene om Jan Wiborgs død vil nok uansett forbli ubesvarte. Den informasjonen som Knut Lindh har samlet i sin bok antyder samlet sett sterkt hvordan det er mulig å tåkelegge politiske drap på ulydige personer her til lands. Det var ikke kjensgjerningene som ledet til den offisielle konklusjonen om selvmord. Det var det de bakenforliggende interessene som gjorde.
Det som virkelig burde bekymre lesere av Knut Lindhs bok, er hva dette forteller om maktutøvelse i det politiske Norge som ligger bak festtalene og løftene om «mer åpenhet, mer demokrati».