Litteratur: «Frihetens øyeblikk» av Jens Bjørneboe

Etter å ha plaget meg selv gjennom Bjørneboes hovedverk nok en gang, er det én ting som er klart for meg. Men først en digresjon:

Tidlig morgen like før solen står opp er min favorittid på døgnet. Sånn har det alltid vært. Lukten av frisk og kjølig morgen er noe av det beste jeg vet om.

Som oftest koker jeg et stort krus beksvart kaffe til meg selv. Av og til går jeg ut litt bare for å stå barbeint i gresset mens jeg drikker kaffen. Særlig hvis det har regnet eller det er litt kjølig. Det er et herlig sjokk til systemet. Kaffen smaker liksom litt bedre også da.

Det er i disse øyeblikkene jeg virkelig kjenner på følelsen av jord og gress under føttene, i stedet for sko og harde gulv. Jeg virkelig nyter lukten av kjølig morgenluft, i stedet for lukten av arbeidsplass, kontor og andre menneskers forbannede parfyme.

Les også: I utenforskapets fotspor

Folk reiser verden rundt for å liksom finne seg selv, for å oppleve kontakt med naturen og den type ting. Spirituelle reiser til Machu Picchu i Peru, Varanasi i India, Dødehavet i Midtøsten og Wanderlust-festivaler i Australia og New Zealand er populært. Egentlig trenger man bare å tråkke noen steg ut i sin egen hage for å oppnå akkurat det samme.

Hvorfor gjør jeg sånne ting en vanlig fredag morgen? Har jeg ikke jobb å gå til? Er jeg blitt gal? Vel, gal har jeg alltid vært, og jobbe gjør jeg hjemmefra. I dag skal jeg tjene rundt fem tusen kroner på rundt seks timer arbeid, noe jeg gjør hver dag. Jeg har nemlig innsett det viktigste av alt, og funnet det jeg lenge har søkt etter.

Så tilbake til boken:

I trilogien «Bestialitetens historie» prøver forfatteren å beskrive det som grovt sett kan sies å være den menneskelige tilstand, med alt hva dette innebærer av grusomhet, dumhet og grådighet. I den første boken «Frihetens øyeblikk» får vi bli med inn i livet til en navnløs rettsbetjent som beskriver hva «de små bjørnene» liker å gjøre mot hverandre, og hvordan de skaper sine samfunn.

Den navnløse rettsbetjenten vi møter i boken er en bereist og reflektert mann, som deler villig av sine observasjoner og historier fra sine mange reiser. Men han kan likevel ikke huske hva han selv heter, eller hvem han egentlig er.

Uansett gjør hovedpersonen sitt livs viktigste refleksjon på slutten av boken, da han får et uventet brev.

Friheten betyr alltid et valg her og nå – og uten råd og hjelp.

Jeg har fått et brev, langt borte fra – fra et menneske jeg ikke kjenner, men som snart skal dø. Dette fremmede mennesket skriver i brevet til meg (og jeg har fått brevet på et tidspunkt som dette!):

«Det er ikke noe å innvende mot at jeg skal dø … jeg er av gammel, god kreftfamilie …, men tiden er altså kommet. Jeg ser nu klart, det jeg usikkert har visst før; at jeg har aldri levet mitt liv. Jeg har levet min ektemakes liv, min fars liv, mine søskens, mine barns, mine naboers liv, andres liv. Jeg har fylt den rolle som andre har ventet eller forlangt av meg. Dette har jeg levet opp til, og jeg ville heller ha vært den største forbryter, men gjort mine forbrytelser selv.

Det er gått opp for meg at i snart femti år har jeg levet et liv som ikke en eneste dag har vært mitt eget, men det mine omgivelser la til rette og regisserte for meg, altså først foreldrenes liv og siden alle de andres, lærernes, skolens, samfunnets, kirkens, moralens og politikkens liv, et forkvaklende og fortærende liv, ikke fordi det nødvendigvis var et galt liv, men fordi det ikke var mitt.

Nu, når øyeblikket nærmer seg, kommer man selvfølgelig igjen anstigende – med prest og sakramente – for å tilrettelegge også min død for meg. Man vil legge mønsteret for den også, så jeg dør på den måten de andre mener er korrekt. Men nei. Disse siste ukene, de skal være mine egne. Jeg skal dø i fred (for dem), og på min egen måte. Synet av døden gjør alle målestokker og normer latterlige, og foran disse siste dagene teller bare én ting; hva jeg selv er. Jeg har en siste mulighet til å bli kjent med meg selv, vite hvem jeg var … hva som kunne blitt av meg. Så mye må det altså til!»

Så mye må det til. I frihetens øyeblikk har man døden på sin side; man har Ham som siste trumfkort, siste uigjendrivelige argument. Men man betaler denne frihet med livet. Det hevdes at å skilles er å dø, og friheten betyr skilsmisse fra alt som kan gi råd, hjelp og støtte; den er å velge her og nu, alene.

Budskapet i boken er, slik jeg tolker det, at vi mennesker ikke finner oss selv før vi finner vår egen frihet. Denne friheten kan vi først finne når vi ikke lenger frykter døden. Når vi tør stå alene, og til tross for alle normer og forventninger, gjøre vår første helt selvstendige vurdering av noe, om temaet så er et drap eller å redde et liv.

Det handler om å bryte med et mønster hvor vi lever våre liv på noen andres premisser. Kall det gjerne en skilsmisse fra verden. Å gjøre seg selv uvedkommende.

For svært mange mennesker vil det å gjøre noe sånt være utenkelig. Kanskje særlig gjelder dette mennesker som lever av og for et system. Mennesker som tjener sin herre, som skriver sine protokoller i retten, som hovedpersonen i romanen, vil kanskje ikke forstå meningen med det hele. Mennesker som lever sine liv på premissene til sin herre og eier, som til gjengjeld mater dem, belønner dem og klapper dem på hodet.

Kanskje er det heller ikke meningen fra naturens side.

Det finnes allikevel mennesker som griper friheten med en gang, som ikke tviler, ikke nøler – men godtar seg selv som sin egen og alle tings målestokk, tilsynelatende uten at man kan se angsten på dem. I noen tilfeller er dette mennesker som har styrke nok til å gjøre det, og medfødt visdom nok til å forstå hva prisen er. I andre tilfeller er det mennesker som ikke aner hva de gjør, som velger friheten av uvitenhet og mangel på forstand – de vet ikke om noen pris, og de går til grunne på det, når prisen blir krevet. Det betyr undergang å velge å tenke selv, når man ikke kan tenke.

Jeg må innrømme at jeg faller for tanken.

Grådighet og frykt

I romanen beskrives de tilhørighets-søkende, ofte grusomme og konforme som «de små bjørnene». De er helt avhengige av å tilhøre og være en del av hverandres liv. De må leve på hverandres premisser.

Dette er egenskaper som trolig skriver seg fra grådighet og frykt. De vil ikke bare ha. De vil ha mer. I sin iver etter å oppnå dette gjemmer de seg ofte i flokken, bak hverandre. Men også «de små bjørnene» kan ha sine positive sider, det er ikke bare negativt ved dem, selv om dette som oftest kommer i bakgrunnen av deres bjørnenatur.

Vi kan se det også i dag, hvordan angstbiterske mennesker skriver kronikker og hele bøker om samhold og tilhørighet. Det er lemuriske holdninger som kommer til uttrykk i dette. En refleksjon av disse menneskenes angst for sitt eget liv. Så de ønsker at alle andre skal gjøre som dem selv, nemlig å leve sine liv på andres premisser.

Det er noe i dette med at folk som har en negativ adferd ofte vil at andre skal gjøre som dem selv.

Men selv om romanen «Frihetens øyeblikk» er godt skrevet og svært givende, er den likevel både litt overskrevet og den har sine svakheter. Trolig kommer dette av at forfatteren brukte vel 25 år på å gjøre ferdig dette hovedverket. Det er også mye prat om mat. Midt i drøftelser om hvorvidt menige soldater eller generaler er best gjødning for jordsmonnet på slagmarkene, kommer gode oppskrifter på matretter som Truite au bleu.

Nesten glemte franske matretter som posjert ørret kan være bra å trekke frem, men kanskje ikke i samme åndedrag som man beskriver råtnende lik. Eller kanskje det er meningen.

Les gjerne boken, hvis du ikke allerede har gjort det. Norsk litteratur fra før tiden hvor alt som kommer ut av bøker ble en grå og politisk korrekt saus, er ofte best.


Les også Akroma anonymt på Tor


Del innhold: